Hemmeligheten bak en “naturlig teknikk” – Historien om mannen som mistet kroppen sin

It takes a lot of effort to make something look effortless – Ben Mitchell

The best art always seem effortless – Steven Sondheim

Det sies at konsertpianister benytter en finmotorikk med en koordineringsgrad som ligger over den en hjernekirurg benytter ved operasjoner. Det å formidle et musikkstykke som krever at hver finger, hvert ledd i den fingeren og hver muskel i hånd, arm og kropp samarbeider og bidrar til at det samlede resultatet fremstår som en helhet harmonisk, melodisk og rytmisk er egentlig et aldri så lite fysiologisk og nevrologisk mirakel.

Hånd på klaviatur

Kanskje grunnen til at det likevel ikke oppfattes slik er at når kunst på et høyt nivå fremføres er gjerne et av kjennetegnene at det virker ”uanstrengt”. Og kan hende er det grunnen til at så mange musikere og kunstnere innen fag som krever en nitid kroppskontroll er på leting etter en “naturlig teknikk”? Men hva ligger egentlig bak begrepet “naturlig teknikk”? Continue reading

Timani – en inngangport til en dypere forståelse av kropp og musisering

stående speilbilde For musikere
– For ikke-musikere
– For tangodansere

  • Timani handler om å oppnå en bedre indre koordinering mellom de ulike delene av bevegelsesapparatet vårt og derved øke evnen til musisering eller ganske enkelt til å være komfortabel i egen kropp. Du oppnår en større sikkerhet og teknisk kontroll, bedre klang og større uttrykksmuligheter på instrumentet ditt. I tillegg får du konkret kunnskap som lar deg forebygge framtidige belastningsskader og endre innøvde belastende spenningsmønstre.

Continue reading

Listening intentions part 1: It is all about attitude

Nameless sounds
In the last post I promise to talk a little bit about listening intentions. The background for this term is found in the development of the electroacoustic music in the late 1940s. With the electroacoustic music composers and musicians were faced with a brand-new sound-world, the world of recorded sounds, which, for the time being, lacked a terminology.

In order to talk about music you need words to name the different parts of it. In traditional music there is a wealth of terminology for elements such as pitch, rhythm, timbre, dynamics and tone which can all be used in order to put our experience of the music into words. But what happens when you are suddenly given a new set of toys which gives you the possibility to create sounds that does not fit into the previous models of what we consider “music”? What terms do you use for the sound of ice being crunched under a boot? Or a keychain hitting a sement floor? Or the drumming of train wheels hitting iron rails?

Have a try yourself: what words would you use to describe what you have just heard?

The clip you have (maybe) just heard were made by Pierre Schaeffer, creator of the phenomenon Musique Concrete, you can read more about that here .P schaeffer In addition to composing with recorded sounds Schaeffer also sought a way to analyze and talk about this strange new sound-world. The noise-loving Composer s approach to the music was a typical phenomenological one, meaning that he sought to describe and reflect upon the sound-experiences rather than to explain them. The main focus was: how to name the new nameless sounds within the music. In Norway this approach was continued within the Aural Sonology Project at the Norwegian Academy of Music in Oslo led by the two composers Lasse Thoresen (a great Norwegian composer whom I was lucky enough to have as my mentor when I wrote my Master thesis at the conservatory) and Olav Anton Thommesen.

The Frenchman François Delalande took this research a step further. While Schaeffer’s main interest was the musical objects themselves and how to name them, Delalande was more interested in music appreciation in general. Through interviews with listeners he identified six types of reception behaviour or what we might call listening intentions. Through his research he found evidence that a listener might favour a specific listening intention regardless of the type of music he or she listens to. At the same time through experiments it became obvious that a person’s listening intentions might be “open for negotiations”, in other words: we ourselves have the ability to change them.

So what is needed in order to make a conscious choice in the way we listen?

Change your perception – change your world
Two things.

One: that we have knowledge of the fact that there are different listening intentions available,
and two: that we are able to make a specific change in our everyday way of perception. Now this change is concerned with how we perceive things in general, not only music.

Every day we experience the world through our senses, from the touch of a door handle and the sight of a view to the scent of a flower. These experiences are a natural result of having functional senses and living in the world of today. We respond to these experiences in different ways: speaking of them, acting or reacting upon them. They might trigger emotional responses of different kinds in us (some things might appear attractive, others things repellent) and the reasons for these different responses might be more or less subconscious.

Within the subject of phenomenology this way of perception is called the Natural Attitude. It might seem strange that this natural way of experiencing the world might be called an “attitude” but the reason is that there exists another way, another “attitude” towards reality.

As humans we have the possibility of not only having a sensory experience, but at the same time to take a “step back” and watch ourselves have the experience and reflect upon how the experience affects us. Instead of simply smelling the flower I observe myself smelling the flower and at the same time I observe how “I” react to the smell.blomster This is called the Phenomenological Attitude and when moving into this attitude we become philosophers and mystics reflecting upon everything that presents itself to us instead of merely acting upon it (be it the smell of a flower, our own stream of thoughts during meditation or a piece of music).


Yes, but I don’t like that kind of music
A subject´s way of listening is a highly personal and individual matter. 100 people might be listening to the same performance and each of them might experience a unique reaction towards what they have just heard. Each of these experiences are equally valid and important to the person experiencing it.

The point of listening intentions is not to enable us to give the “correct” interpretation of a piece of music but rather to open up different routes into the music. Either consciously or subconsciously a lot of people might have a tendency to think: “the music has to be in a particular way for me to be able to enjoy it“. A more uncommon idea is that maybe “I” as a listener have to listen in a certain way in order to be able to fully experience music of this particular kind.

As I mentioned earlier: listening is not a natural gift that follows the ability to hear, but rather an acquired skill that must be honed in order to be developed. So, as we have just talked about: what is needed is the right attitude (the phenomenological one) and a wee bit of knowledge concerning listening intentions. So here goes:

Selected listening intentions according to Delalande
Lastly in this blog post we are going to look at one of Mr Delalande’s listening intentions. The others will follow in a later post. I’m going to present you with a specific type of listening intention that is very common among musicians.

#Taxonomic listening
Taxonomic listening is concerned with form and analysis. In this type of listening intention we focus on the abstract music itself and the architecture within it. For musicians the knowledge of musical form (i.e. the structure or plan along which a piece of music is constructed) is essential both in analysis and in performance.


When we adopt a taxonomic listening intention we recognise and subtract parts of the music, we compare it to other parts and we look for an overall shape or logical form.

How do you convey meaning through music? In the beginning the meaning of music was mainly conveyed through its text but from around 1700 instrumental music had developed to a great degree and musical forms was beginning to replace text as the meaning conveyor. The concert audiences at this time in history were mainly from the upper classes of European society as concerts at this time were not yet a public spectacle. People from the upper classes were often given a general tuition by house-teachers which consisted among other things of knowledge of literature and music.

Today taxonomic listening is not that normal among listeners except by those who have had a musical education. During the classical period however, (a musical period primarily associated with the names of Haydn, Mozart, and Beethoven) the taxonomic listening perspective was somewhat of a standard as audiences discussed and took delight in discovering and observing a comprehensible musical landscape organised according to general musical forms; forms which were recognised by everybody at the time who listened seriously to music.

Natural limits
Of course, in order for this type of listening to be possible it is often necessary that the music fulfil certain criteria. The composer Arnold Schoenberg once said:

“To be concerned with form is taking into account man’s limited powers of understanding; as he is unable to keep in mind very long time stretches, the musical discourse must be subdivided into manageable segments. However, these shorter segments must again be joined to the others in such a way that one segment presupposes the other and vice versa (…).”

For those of you who got stuck in the part about “man’s limited powers of understanding” no, this is not meant as an insult, it merely points to the fact that all of us are in the possession of a short-term memory which, being short-term, has certain limitations: it has an upper limit of 7 objects at a time, give or take a few (this is why we always memorize 0ur phone number like this: 122 33 455 instead of like this: 1 2 2 3 3 4 5 5 ).

When using a taxonomic listening intention our short-term memory is actively at work. In the standard diagram of the sonata form shown above the principal subject is repeated in the recapitulation. In order for me to experience that I need to be able to remember the principal subject, and it is the composer’s responsibility to make sure that I do. How does he do this? By making sure that it is, in the words of Schoenberg, “manageable” (i.e. short enough) and by repeating it.

Just look at the beginning of Beethoves 5th Symphony and you get the picture. That motif and that theme sticks


It is however are also possible to use a taxonomic listening intention in the encounter of more modern music.

In the 1960s composers like Penderecki and Ligeti came up with a kind of music unlike anything ever heard before. This was music as mass, as process, as development. All ideas of motif and themes were discarded in favour of gigantic constructions of sound, often built by adding layer upon layer of voices a quarter tone apart.

But still, even if we don’t have any recognisable themes or motifs it is still possible to listen to this kind of music with a taxonomic intention. We will take a quick tour through this great and terrible piece of music. Keep an eye on the timer and look at the points below:

  • From the beginning at 00:07 – a static layer is developed by adding more and more voices.
  • At 00:23 the intensity receides and the layer is given a more flexible and moving texture as the strings start playing tremolos instead of repeated static pitches.
  • At 00:43 there is a sharp break as the middle part of the mass is drawn back and we are left with a thin sliver of sound in the upper and lower register forming a shimmering frame.
  • Then, at 00:55 a new layer slowly developes within this frame, one whose texture is more chaotic, uneven and rough, consisting of percussive sounds and sliding. squeeking noises. Gradually these noises are increased by adding more and more voices from the thin static frames until they form a complete tapestry of writhing mass which increases until it abruptly ends at 01:57.
  • 01:57 Now we are left with a static ribbon of sound which is slowly streached in both directions like a piece of wet cloth before it recedes again.
  • At 02:08 a new ribbon is introduced, this one also spreading out like aquarell paint diluted in water. And so on and so on….

I do not know how this works in writing but I have used this sort of guided listening at lectures and it seemed to give people a sense of this kind of form-and-structure-listening that taxonomic listening intention is all about. Personally this is one of my favourite ways of listening but then I am a bit of a structure-maniac who always loved geometry in school…

Interested in more? The next post will be about Emphatic and Figurative listening intentions.

Tensegrity, tango and giant bridges

Question: What does a tango dancer, a giant bridge and a geodesic dome have in common?

Answer: They are all subject to the same laws of physics pertaining to a specific kind of principle that I wish to talk about here.

Tango dancers have feet. Feet are basically foundations  and speaking about foundations it is tempting to move into the world of  construction and architecture, a world in which a solid foundation is invaluable.  The foundation is  the point from which everything else is decided.  It dictates the later possibilities, construction wise, of whatever is to be resting upon that foundation. We are talking about forces of physics here, of thrust and counter thrust, ground force reaction, balance and integrity of structure.


No one in their right mind would ever build a pyramid upside down (except perhaps in the world of Walt Disney where there was a story once where Scrooge was searching for an upside-down pyramid balancing on a giant diamond in the middle of the jungle). No matter how fascinating balance might be, in construction we tend to prefer stable objects which are able to carry their weight and distribute the forces of what is resting upon them in an even way.

When the foundation crumbles the results are often disastrous as might be seen in the collapsed sweatshops in some Asian countries. For a building to be solid a good foundation is a requirement. At the same time the forces working inwardly in the structure are equally importent. Enter the term Tensegrity

Tensegrity as a term is coined out of the two words tensional integrity. The man who created the term, Buckminster Fuller, used it to relate to a principle of engineering used in architecture describing structures in which the tension between the different parts of a structure make up the main supporting principle of it and not the individual strength or mass of each part.

In other words: the synergy of tension and compression distributed between the different parts of the structure is used actively in order to create structures that are both lighter, stronger and more stable than one would think possible. For instance the Kurilpa Bridge in Australia:


Notice how none of the poles are actually touching each other?

Here is an example of a building created on such principles. What you’re looking at is an example of a geodesic dome. For more info on these structures look here.


and here is a second example of how these principles might be used in creating beauty:


Okay, so what is the connection between all of these incredible structures and the trials and tribulations of a tango dancer?

And the answer is:


Our bodies are in fact tensegrity structures, highly complex and balanced organisms where each part is dependent on the other in order to function correctly. Just as the poles and cables distribute stress and compression through a tensegrity bridge, our skeleton, muscles, sinews and last but not least our connective tissue make up a structure of mutually dependent elements were forces of tension and compression are distributed in an evenly manner.

Or so at least we would wish.

But unfortunately this is not always the case. Unlike a bridge we humans have a mind of our own and that mind is often occupied in adapting to a society and an environment less than ideally suited to our bodies and their needs. We have a highly developed ability to adapt ourselves to our surroundings, especially when there is pleasure involved.

Invaluable props

tangoskoAs tango consists of a lot of pivoting movements high heeled shoes has long been the mantra as it often is necessary to be on one’s toes. In this way the foundation of our axis (the central line of balance through our body from feet to head) is a small as possible. This makes it possible for us to twirl and do things like this (check out the twirls at 3.13 and onwards):

The price we pay, however, is high. Burning forefeet, bunions, hallux valgus or similar deformations of the foot causing pain and eventually diminished range of motion in the feet. Our heel bone is more than capable of carrying the weight of our body. The small bones in our  forefoot and toes on the other hand have less of this capability. They are not designed to carry the amount of weight that we stack upon them when our heels forces our entire bodymass forward hoovering above our toes which for the moment are trapped inside a beautiful pair of thight, pointy shoes.


In addition to that the heels underneath our “heels” tilts our body out of alignment making it necessary for the muscles in our calves, thighs, hips, back and shoulders to compensate in order to keep us in a vertical position.

Remember that tensegrity bridge from earlier? What do you think would happen if we removed one of those poles or slackened one of the wires? Would you be willing to cross it?

The tensegrity system of our body is based on our alignment without high heeled shoes strapped under our feet. In a way the heel acts as an additional pole adding an element of instability into our perfectly balanced structure. Unlike the bridge our bodies are able to compensate for this instability, the cost, however, is often high.

So what if you are unable to give up your heels, what if tango and the experience of twirling around on 10 inch heels is the one thing that keeps you (literally) up?

The next best solution

First of all: the awareness of what we are doing to our body and our feet is an important knowledge which might help us at least not to treat our feet as if they were made of titanium. They are (hopefully) going to last a lifetime so a little atention is not to much of a request.

Secondly: have you ever seen those artists that paints or play the piano with their feet and toes? The feet that they use are no different from yours except that they have been forced to use them actively instead of just shoving them into tight, unyielding shoes every day.

The good news: your feet are adaptable, exercises and stretches actually work so with no further ado here are two recommendations:

The MELT method by Sue Hitzman. This is a training programme including, among other things, small rubber balls and rubber bands of different texture and firmness used to work and manipulate the connective tissue in the feet and hands. A regular workout with these or just having a little session after each late night on the dancefloor does not seem much but has a surprising effect.

For anyone interested I recommend this link in checking it out. The kit costs about  $40 and is worth every cent.

Then there is the invaluable book “Every woman’s guide to foot pain relief” by bio-mechanist Katy Bowman, a true “Bible” when it comes to foot health and a great insight into how your feet are designed to work and exercises in order to make your feet feel a lot more happy. This goes far beyond giving yourself a little footrub now and then. At the moment Timani-founder Tina Margarete Nilsson is teaching a course based on, among other things, principles and excersises from this book in Oslo. If you did not make it then you still have the chance of buying this book

K bowmanand as always: buy it at Bookdepository.com. Great online bookstore with great prices and free shipping to Norway and a lot of other countries!

also: check out Katy Bowmans blog here for more info on feet and foothealth in general.

Interested in knowing more about the tensegrity of your body and how to play with it in stead of against it? Try a lesson in Timani! I give lessons in Timani for both musicians and non-musicians. Read more about it on my webpage here or in this post (only in Norwegian for the time being..)

Propriosepsjonen – vår sjette sans

Propriosepsjon – kroppens GPS

Propriosepsjon eller Dypsensitivitet som den også kalles er vår kropps evne til, ubevisst, å vite hvor alle delene vi består av til enhver tid befinner seg i forhold til hverandre. Et enkelt eksempel: Hold hånden din under bordplaten så du ikke er i stand til å se den og vift tilfeldig med fingrene. Stans bevegelsene og se om du kan danne deg et bilde i hodet av den nåværende håndstillingen din uten å se den. Ta så hånden frem og se om bildet i hodet ditt stemmer med den faktiske håndstillingen. Det er en stor sjanse for at den gjør det.

“So what”, tenker du kanskje, “det er da en selvfølge?” Nei , det er merkelig nok ikke det men vi er så vant til denne sansen at vi sjelden tenker over den og hva for en enormt detaljert oppgave det egentlig er å ha denne konstante oversikten over bevegelsesapparatet vårt. Hvis du ønsker å vite hvordan det kjennes når Propriosepsjonen ikke fungerer som den skal: drikk deg god og full. Den øvelsen som trafikkpolitiet utsetter de for som de mistenker for fyllekjøring (lukk øynene og sett fingertuppen på nesetippen) er lett i edru tilstand men ikke fullt så lett med alkohol innabords. Da svekkes propriosepsjonen vår og har ikke lenger full oversikt over hvor de ulike delene av kroppen vår befinner seg. Dermed blir det også vanskelig å koordinere bevegelser, spesielt hvis vi tar bort synet. I tillegg forsvinner ting som balanseevne siden propriosepsjonen også (i pre-alkoholpåvirket tilstand) holder oversikt over hvor kroppen din befinner seg i forhold til verden omkring deg. For eksempel underlaget du står på.

Et ekstremt eksempel kan leses om her hvor en kvinne deler hvordan det er å leve uten leddsans, altså uten mulighet til å kjenne sine egne ledd og deres stilling. Denne historien forteller om konsekvensene av ikke å kunne kjenne hvor dine egne lemmer befinner seg, alt fra knusing av pappdrikkeglass fordi man ikke kjenner sitt egen greps styrke til å våkne i sengen uten å vite hvor hendene dine befinner seg før du er i stand til å se dem.

Ledd og lyspærer

Propriosepsjon er en sans som fortsatt er omsluttet av et slør av mystikk. Vi vet at den er avhengig av sensoriske signaler fra hud, muskler og ledd og fra reseptorer i disse. LYSPRE~1Når det kommer til leddene våre så spiller stillingen på leddet en stor rolle for hvor godt propriosepsjonen vår kan oppfatte hvor vi er plassert.

Hvis vi tenker oss at vi skal skru en lyspære inn i en lampekontakt så vet alle som har prøvd det hvor viktig vinkelen er for at ikke gjengene skal låse seg. Leddene våre er litt på samme måten: de er ment å være korrekt sentrerte, det vil si at knokkelen og leddskålen som  til sammen danner ett ledd har en “defult-plassering” i forhold til hverandre som er perfekt for at det skal kunne fungere slik det er ment.

Hvis de to ikke er korrekt plassert vil også signalet som sendes fra reseptorene i leddet bli feil.

Nok et illustrerende eksempel: still deg opp foran et speil og ta en titt på føttene dine. Mest sannsynlig vil du se at føttene dine har en varierende grad av utadrotasjon, altså at de er vridd ut til siden. Lukk nå øynene og be en annen person hjelpe deg å vri føttene dine innover slik at de peker rett fremover. Når vedkommende sier at du er plassert rett: kjenn etter hvordan det føles. Klarer du å få et mentalt bilde av stillingen din i hodet ditt uten å titte i et speil? Hvordan ser dette bildet ut? Åpne øynene og sjekk om bildet stemmer med virkeligheten.

Det de aller fleste opplever er at bildet i hodet deres forteller dem at de står med innadroterte føtter, altså at føttene peker fremover i en spiss. De aller fleste vil også bli overrasket over at dette faktisk IKKE er tilfelle.

Så hva forteller det oss? Vi vet at propriosepsjonen er den sansen som gjør oss i stand til å vite hvor de ulike delene av kroppen vår befinner seg og nå forteller den oss at vi står med innad roterte føtter mens speilbildet vårt viser noe annet. Uansett hvor viktig det ellers kan vært å lytte til kroppen vår er det i dette tilfelle lurt å stole på speilet..

Propriosepsjonen vår er altså ikke ufeilbarlig, det vil si: den kan “trenes” opp til å gi oss feil informasjon og denne “treningen” er det vi selv som står for. Gjentatt feil belastning av kroppen gjør at ledd og knokler tilpasser seg nye arbeisstillinger av nødvendighet. Nye stillinger fører til feil-sentrerte ledd. Feil-sentrerte ledd gir feil signal til propriosepsjonen vår. Propriosepsjonen vår sender feil tilbakemelding om hvor kroppen vår befinner seg.

Hvorfor er dette viktig for en musiker?

Riktig bruk av bevegelsesapparatet vårt er avhengig av at vi vet hvor dette apparatet befinner seg. Hvis vi skal jobbe med å korrigere en belastende spillestilling er det umulig å gjøre dette før vi er klar over at denne stillingen delvis opprettholdes av propriosepsjonen vår som har vent seg til at dette er korrekt stilling.

Dette er også en forklaring på at å endre arbeidsstilling tar tid og krever et grundig arbeid. Det hjelper ikke å ta en titt i speilet og korrigere seg selv slik at det ytre bildet matcher “idealet”. Her er det snakk om et helhetlig samspill mellom dyp muskulatur, bindevev, balansering av skjelett og en nevrologisk opptrening som lar endringen komme som et resultat av at de ulike delene av kroppen vår får gjøre sine oppgaver i fred. Oppgaver de var ment å gjøre.

En måte å trene opp og arbeide med dette på er å ta kontakt med en Timani-veileder.

Vil du lese mer om propriosepsjon er denne en fin liten intro.

Belastningsskader – musikerens svøpe

Krum hånd sidelengsBelastningsskader til besvær
Undersøkelser som bl.a. er gjort ved Norges Musikkhøgskole i Oslo viser at til tider så mye som 40% av elevene sliter med belastningsskader mens andelen blant profesjonelle er enda høyere. Smak på det tallet en gang til: 40%… 40% som  opplever alt fra mildt, moderat ubehag i etterkant av øving og spilling til såpass store muskulære problemer at operasjon og sykemelding er eneste løsning. Dette er en stor påkjenning for studenter som har investert betydelig tid, gjerne fra tidlig alder, på øving. En utdannelse til toppmusiker krever et betydelig antall øvingstimer og en streng prioritering for å nå profesjonelt nivå. Andre ting må prioriteres bort og det blir ofte ikke mange timer til overs for andre fag å kunne “falle tilbake på” hvis kroppen senere skulle vise seg å svikte. Utdannelsen er i så måte et risikoprosjekt og studenten vet dette; fallet ved en brått avkuttet utdannelse kan bli stort. Det er hardt å ha investert enormt i å følge en pasjon bare for å se drømmen kuttet tvert av pga senebetennelser og andre uhumskheter.

Det skorter ikke på tilbud og behandlinger når kroppen først har gått i vranglås, fra fysioterapi, naprapati, akupunktur og osteopati til betennelsesdempende medikamenter og i verste fall operasjon. De fleste kan merke bedring men for svært mange er endringen kortvarig, ganske enkelt fordi belastningen oppstår i spillesituasjonen som utøveren jo har som mål å opprettholde så mye som mulig. Musikere er med rette blitt sammenlignet med idrettsutøvere da man har sett at det som foregår av signalutveksling mellom hjerne og muskler på finmotorikkplanet hos en pianist tilsvarer svært avanserte og energikrevende prestasjoner hos en toppidrettsutøver. Men der det blant toppidrettsutøvere i dag gjerne gis en utdannelse hvor kroppen betraktes som et instrument og innsikten i hvordan den fungerer, fra blodomløp og muskelbruk til forbrenning er en viktig del av utdannelsen har de fleste musikere så godt som ingen innsikt i hvordan deres viktigste instrument, kroppen, fungerer.

Riktignok får mange musikere fysioterapi-veiledede treningsopplegg i forbindelse med spillerelaterte problemer, treningsopplegg som i seg selv kan være nødvendige og riktige men som allikevel ikke er tilstrekkelig for å løse problemene.

Tyngdekraften – utfordrer nr 1
I fag som idrettsfysiologi og bio-mekanikk ser man på hvordan biologisk materiale (altså en menneskelig organisme) responderer når den utsettes for mekaniske krefter som trykk, tyngdekraft og vekt. Vi lever i en fysisk virkelighet hvor vi hele tiden er under påvirkning av en spesifikk kraft: tyngdekraften. I alt vi gjør og alle bevegelser vi utfører blir vi påvirket av denne kraften og selve formen på kroppen vår er styrt av hvordan vi forholder oss til den.

Den bærende strukturen i kroppen vår er skjelettet vårt. På engelsk viser begrepet “Alignment” til hvordan balanseringen av de ulike delene av kroppen vår er avgjørende for at kroppen vår skal kunne fungere optimalt. Kort fortalt handler det om hvordan de ulike delene av kroppen vår er “stablet”. Hvis denne “stablingen” er godt balansert er musklene våre frie til å gjøre oppgavene sine i samarbeid med bindevevet vårt (Mer om bindevevets utrolige egenskaper senere. Hvis du ikke klarer å vente så ta en titt på denne artikkelen.)

Hvis ikke må vi kompensere med å bruke andre deler av kroppen som bærende element og da er det først og fremst musklene vi griper til.

Unike og spesialiserte kropper
Hver eneste menneskekropp er unik. En kropp responderer på hva den næres med, hvordan den brukes og hva slags ytre belastninger og omgivelser den utsettes for. Kroppen vår er også en helhetlig organisme; belastning av én del påvirker alle de andre delene. Vi er født med et differensiert muskelsystem hvor de enkelte delene har hver sin tiltenkte rolle. Hvis én del ikke får utøve sin rolle må en annen del kompensere og gjøre jobben, en jobb den ikke er skapt for. Dette er svært ofte grunnlaget for belastningsskader. Derfor handler ikke det å trene seg opp etter en belastningsskade om bare å bli sterkere fysisk sett men om å lære å bruke det komplekse “instrumentet” som en kropp er. Det vil si å benytte de ulike delene til rett tid, i rett situasjon og på rett måte.

Rett muskeltype til rett tid
I kroppen vår har vi ulike muskeltyper som har sine spesialområder, litt som et team av eksperter med hver sin spesialitet. De kan gjøre andre ting også men deres styrke ligger hovedsakelig på et felt. Et av “teamene” er spesielt flinke til å gi støtte og tåle langvarig belastning. For å kunne holde en fiolin opp mot halsen i flere timer i strekk er disse musklene uvurderlige. Kjennetegnet deres er at de som regel ligger dypt inn i kroppen nær knoklene våre.

Et annet team har som spesialitet å skape kortvarig kraft og styrke. Disse finner vi ofte i de ytre lagene av kroppen vår og det er gjerne disse vi læres opp til å fokusere på under trening (biceps, triceps, rette magemuskler etc).

Problemene oppstår når ett team overtar oppgavene til et annet, som når fiolinisten bruker bicepsmuskelen sin til å holde armen oppe i 10 timer hver dag på øverommet. Overkompensasjon er nøkkelordet her og det leder nesten alltid til belastningsskader.

9 80x56(Et lite sannsynlig scenario, rent fysiologisk sett. En bodybuilder av denne dimmen ville antakelig ha kollapset lenge før han klarte å gjennomføre en hel fiolinkonsert. Bildet er lånt i takknemlighet fra kunstprosjektet Muz:art av fotograf Ole Rasmus Jørgensen som portretterte Oslo filharmonien i nye og fantasifulle settinger. For mer om dette prosjektet se her )

En annen ting vi er avhengige av er korrekt propriosepsjon. Proprio-hva? Mer i neste post.