“Where there is power there is resistance”.  – Michel Foucault

I siste bloggpost dreide det seg om spenning, i musikk så vel som i oss. Begrepene spenning og motstand henger tett sammen, da det ene gjerne er et resultat av det andre. Som begrep er «motstand» fascinerende mangfoldig og kan gi noen interessante vinklinger på dét å lytte til musikk. Men for å kunne si noe om det må vi først ned på grunnplanet: fysikken.

Motstand; en forutsetning for vår biologi

Uten motstand hadde det meste stått stille. Styrt av fysikkens lover beveger gjerne ting og vi oss fremover ved enten å skyve oss fra noe

eller å trekk oss mot noe

I begge tilfellene er vi avhengige av at det vi enten drar oss mot eller skyver oss fra har en viss fasthet og ubevegelighet, at det øver en motstand.

En av de tingene som de fleste av oss “øver motstand mot” eller skyver oss fra hver eneste dag uten å være nevneverdig klar over det er bakken vi står på. Hvis vi ikke hadde gjort dette hadde vi alle ligget strødd rundt som ubevegelige klumper, trukket ned av tyngdekraftens konstante drag. Innen fysikken er begrepet “Ground Force reaction” eller “ground reaction force” en beskrivelse av resultatet av dette fraskyvet eller denne motstanden: underlaget vi står på reagerer nemlig med en tilsvarende motkraft i motsatt retning: oppover. Dette kraft-skaper-motkraft-fenomenet er beskrevet i Newtons 3 bevegelseslov: “For every action there is an equal and opposite reaction” eller på velklingende norsk:

Motstand bidrar altså til å skape en kraft som i neste instans kan benyttes som momentum av bl.a idrettsutøvere som ønsker å effektivisere bevegelsene sine.

Lost in space

Hvis vi går helt ned på cellenivå blir motstand et livsviktig fenomen. Mennesket består av levende biologisk materiale (les levende celle-vev som stadig fornyer og endrer seg). Selv om vi sett utenifra virker relativt solide formes og forandres kroppen vår hele tiden av at den mer eller mindre ubevisst yter motstand mot tyngdekraften som nevnt over. Interessante ting begynner å skje når vi fjerner eller minimerer denne motstanden.

Astronauter som svever i rommet i vektløs tilstand har ikke behov for å utøve denne motstanden. Vektløshet kan kanskje i så måte oppfattes som en mer avslappende tilstand. Hvem har ikke en eller annen gang drømt om å kunne fly fri som fuglen. Men det er mulig at prisen ikke hadde vært fullt så spiselig for de fleste.

Svært mange astronauter opplever å utvikle osteoporose eller tap av benvev. Grunnen er at produksjonen av benvev i knoklene våre er avhengig av vekt, av noe som kan by tyngdekraften motstand, for å kunne gå som normalt. Ingen vekt – ingen produksjon av benvev. På et biologisk nivå er altså det å øve motstand en forutsetning for å opprettholde en funksjonell kropp. “Minste motstands vei” vil, i biologisk sammenheng, raskt kunne få mer dramatiske konsekvenser enn vi ville ønske.

Inspirasjon eller provokasjon – motstand på godt og vondt

Vår psykologiske opplevelse av motstand er gjerne svært individuell og situasjonsbetinget. Selve begrepet kan trigge høyst forskjellige assosiasjoner hos ulike personer. Vi kan forbinde det med provokasjon, invadering og tvang, men også like gjerne med utfordring, en oppfordring til innsats som kan inspirere og få oss til å yte mer enn vi trodde var mulig.

Kunst og musikk har i all tid vært nært forbundet med begrepet motstand, noen ganger som en hedersbetegnelse. I sin essayserie Art objects (objects i verb-betydningen) snakker novellist, skribent og kunstkritiker Jeanette Wintersen om utfordringen av å møte kunst kun med vårt nærvær og tilstedeværelse. Dét å skulle være stille tilstede foran et bilde i, la oss si en halv time (uten å tolke det, tenke på hvordan andre har tolket det, uten å fortape seg i tanker om hva det koster, hvem som malte det, hvem som har sagt hva om det og hvilke kjendiser som har replikaer av det hengende på veggen) kan vekke en overraskende høy grad av motstand i enkelte av oss.

Wintersen hevder at det i vårt mediesamfunn i dag brukes en stor grad av forenklinger og koder i det som skapes av underholdning nettopp for å gjøre den mer tolkbar. mer lett-tilgjengelig; men at disse kodene kun er vage skygger av virkelig kunst og fører til at vi etter hvert begynner å frykte og unngå det som ikke er umiddelbart, tilgjengelige og lettfordøyelig. Nærværet av virkelig kunst, hevder Wintersen (…)demands from us a significant effort (…) med andre ord: den yter motstand, en motstand som oppfordrer oss til å strekke oss litt lenger. Forutsatt at vi er villige.

En av klisjeene om samtidskunst og ikke minst om samtidsmusikk går ofte på at den motstanden den byr på kun dreier seg om et ønske hos kunstneren eller komponisten om å provosere. I slike situasjoner er gjerne reaksjonen vår ” jeg forstår den ikke”. Vi føler motstanden i materien og opplevelsen men det er en opplevelse preget av frustrasjon. Det er tydelig at vi ikke oppfatter alt som byr oss motstand som en ny, spennende og engasjerende utfordring. Noen ganger oppleves det bare som slitsomt.

Så hva skiller disse to reaksjonene på motstand? Dreier det seg bare om smak og preferanser? Hva med de gangene vi overrasker oss selv med å like noe, for oss, fullstendig uventet? Temaet for denne bloggen tatt i betraktning er det kanskje ikke uventet at vi igjen skal dreie tilbake til begrepet motstand og denne gangen motstand som grunnlag for noe som er helt essensielt når det kommer til nye opplevelser, både kunstneriske, musikalske eller annet; Det skal dreie seg om fenomenet interesse.

Hvorfor interesse?

Interesse er bokstavelig talt interessant for mange. Musikere så vel som alle som tilbyr noe er avhengig av at det er interesse for det de skaper. Det som gjerne viser seg er at interesse er avhengig av (gjett hva!) motstand.

Når vi settes til å utføre en handling som vi oppfatter som kjedelig skjer det ofte at vi legger inn et element av motstand for å gjøre det hele mer interessant. Vi kan sette oss en imaginær tidsfrist eller øke hastigheten i aktiviteten vi utfører, legge til elementer som vanskeliggjør handlingen osv. Vår interesse vekkes gjerne når vi presenteres for materiale som øver litt motstand men graden av motstand er avgjørende: for mye gjør at vi skremmes vekk, for lite at vi ikke engasjeres nok.

Interesse inngår i et trekantforhold med to andre fenomener: forståelse og mestring: når vi presenteres for noe som yter akkurat passe grad av motstand (altså er akkurat passe utfordrende ved at det bygger på noe vi kjenner men samtidig presenterer noe nytt) opplever vi gjerne en følelse av mestring som gir oss en økt forståelse av fenomenet. En økt forståelse fører gjerne til en økt interesse. Når vi interesserer oss for noe utsetter vi oss for det i større grad; i tilfellet musikk så kan vi oppsøke konserter, streame musikk, abonnere på magasiner, ta kontakt med likesinnede og google oss gjennom natten, dette vil føre til en økt forståelse som fører som fører til en stadig økning av vår mestringsfølelse som øker interessen som… dere skjønner poenget.

An aquired taste

Det er ikke alltid opplagt, hverken for oss selv eller de som kjenner eller kjente oss, hva vi kan slumpe til å interessere oss for og ønske å utforske nærmere.

Våre valg av musikkopplevelser er i stor grad basert på vår interesse eller mangel på interesse for bestemte musikalske koder. Enkelte typer musikk er uten tvil hva som på engelsk kalles “an aquired taste”, altså en opplevelse hvis verdi ikke umiddelbart er opplagt for oss og som krever en spesielt skjellsettende opplevelse eller en viss mengde egeninnsats før den åpenbares (eller ikke).

Mozart med filter – behovet for motstand

Noen ganger kan ønsket om og selve behovet for motstand fungere som en døråpner til slike “aquired taste”- fenomener. Som tenåring led jeg på et tidspunkt av store stemmeproblemer og ble i den forbindelse sendt på et treukers langt behandlingsprogram i såkalt “Tomatis-trening”. Denne treningsformen (som definitivt går under merkelappen “alternativ”) har som mål å trene opp ørets evne til å oppfatte bestemte frekvenser for derved å øke stemmens evne til å benytte seg av de samme frekvensene (teorien bak baserer seg på den sterke forbindelsen mellom hørsel og stemme og tanken om at stemmeproblemer kan oppstå som et resultat av at stemmen vår er ute av stand til å produsere bestemte frekvenser fordi øret ikke er i stand til å oppfatte disse.) Behandlingen besto i å sitte to timer i strekk tre dager i uken i en stol og lytte til Mozart filtrert gjennom et bestemt filter som i ørliten grad endret frekvensene. Endringen manifesterte seg kun som en svak skurring over musikken så vidt jeg kan huske og da det var tillatt å sove underveis (siden hørselen vår fungerer like bra om vi er våkne eller sover) var dette i det store og hele kun en behagelig, om enn litt langdryg opplevelse. Den interessante effekten (som dessverre ikke hadde noe med noen bedring av stemmeproblemene å gjøre) kom etter et par uker på kveldstid. Etter flerfoldige timer med massiv lettspiselig tonal harmonikk og jevn rytmikk dukket det opp et uforklarlig sug etter disharmoni, etter auditiv motstand. Jeg bladde febrilsk i CD bunken og kom opp med Cd´en som i all ettertid har stått som min private døråpner inn til den litt nyere musikken: Bartoks strykekvartett nr 4.

Sammenliknet med enkelte eksempler på dagens mer “hardcore” samtidsmusikk er dette muligens ikke det mest utfordrende verket som finnes men på den tiden, for en 18-åring som kun spilte og lyttet til Beethoven, Bach, Rachmaninov og til nød Schostakovic var dette ubetrådt grunn. Takknemlig dyppet jeg ørene i de arge harmoniene og de huggende rytmene og figurene som med ett, på magisk vis, vår gått fra å være “stygge” til å fremstå som noe tilsvarende et glass med friskt, klart vann. Interessen for musikk som ytet litt mer motstand har holdt seg konstant siden den dagen.

(Om det av dette skal utledes at en mulig vei frem til å sette pris på det mer moderne tonespråket i samtidsmusikk går gjennom massive, repetitive doser med tonal musikk er et annet tema som ikke skal utforskes her men at bestemte frekvenser har en påvirkning på oss, på godt eller vondt var jeg for så vidt inne på i en tidligere blogg: se: psykoakustikken – våre biologiske lytterinntillinger.

Når vi så legger til kunnskapen om at den varierende motstanden i høytalere har en direkte påvirkning på frekvensene i musikken som spilles gjennom dem er vi på vei inn i et nytt og spennende område som dessverre må vente til en senere blogg, da dette ellers ville gå over fra å være en artikkel til å bli en avhandling.

Interesse, veivalg og en grufull ulykke

Det er ikke sikkert vi tenker så veldig nøye over hvor viktig dét å kunne føle interesse faktisk er i livene våre og hvilken forskjell det ville utgjøre å ikke kunne føle det. En avsluttende liten historie kan bidra til å sette litt perspektiv på tingene.

I sommeren 1848 er anleggsformann Phineas P. Gage, 25 år, sammen med arbeidslaget sitt i gang med å legge skinner på en ny jernbanestrekning gjennom Vermont. Fordi landskapet er kupert går mye av jobben ut på å sprenge vekk små knatter og utspring her og der for å få et jevnt strekk til skinnene.

Sprengning anno 1848 foregår som følger: bor et hull i fjellet, fyll opp halvveis med krutt, sett ned lunte og dekk med sand (avgjørende for at eksplosjonen skal slå inn i fjellet og ikke ut av hullet), “stamp” sanden ned med en jernstang, tenn lunten, søk dekning.

Denne dagen står Gage klar med jernstangen for å stampe sanden ned i hullet men så skjer det avgjørende: han distraheres av et rop bak seg og snur på hodet. Distraksjonen gjør at når han snur seg tilbake begynner han å stampe ned jernet uten at medarbeideren har rukket å helle på sanden. Jernet slår gnister mot steinen og kruttet antennes. Eksplosjonen gjør at jernstangen skytes opp av hullet som et prosjektil. Den går gjennom Gages venstre kinn, passerer gjennom fremre del av hjernen og går ut igjen gjennom skallen før den lander mer enn 30 m borte dekket av hjernemasse og blod.

Gage overlever.

Ikke nok med det, han er våken da mennene bærer ham bort til en kjerre og kjører ham 1 km til nærmeste hotell hvor han selv går ut av kjerren med litt hjelp av mennene. Da doktoren kommer er Gage i stand til å beskrive hendelsen og fremstår på alle måter som en rasjonell mann med alle sanser og evner i behold. Såret renses med de midler som er tilgjengelig og takket være ungdom og sterk fysikk overlever Gage den 2 mnd lange rekonvalesens tiden og fremstår deretter som fullkomment fysisk frisk.

Og det er her det interessante skjer: sett fra utsiden er Gage helt den samme med unntak av arret på kinn og hode men det viste seg snart at den personen som bebodde kroppen til Gage ikke lenger var den samme. Phineas P Gage går fra å være en måteholden og sindig arbeidsleder med et rolig gemytt og gode planleggingsevner til å bli uvøren, brautende, humørsyk, ubehersket og utålmodig. Han bruker et språk så støtende at kvinner oppfordres til å holde seg vekk fra ham. Med tiden går både arbeid, sosialstatus og personlige relasjoner fløyten. Det mest avgjørende trekket virker å være hans manglende evne til å interessere seg for noe lenger. Kultursmak, interesser og glød som hadde vært der tidligere var med ett som blåst bort og som en avgjørende konsekvens av dette var evnen til å treffe valg og planlegge langsiktig også vekk.

Her er vi ved poenget med denne historien: for å kunne ta valg må vi være i stand til å knytte emosjoner eller interesser til de ulike valgalternativene. Hvis du har valget mellom å gå til høyre eller venstre så er det gjerne den interessen du personlig har knyttet til alternativene som avgjør hva du velger.

I Gages tilfelle var evnen til å tenke rasjonelt fullstendig intakt men hva hjalp det så lenge det ikke lenger var mulig for ham å føle interesse og dermed å knytte en emosjon til noen av valgalternativene.

Interesse skal man ikke kimse av, ei heller verdien i å øve opp vår toleranseterskel for nye og ukjente fenomener, det være seg musikk, kunst, litteratur eller det meste annet i verden. (og hvis nevrovitenskap er et ukjent område for deg kan du starte her og nå med å utforske nye områder for mulig interesse ved å lese mer om Gage i boken “Decartes´ error” eller “Descartes feiltakelse” av Antonio R. Damasio. Nevrovitenskap forkledd som medrivende skjønnlitteratur. Hvorfor skriver ikke flere forskere slik..).

Artikkelen var publisert i Audiophile.no 01.11.2014