Psykoakustikken – Våre biologiske lytterinnstilinger

Psykoakustikken – våre biologiske lytterinstillinger

Det er lett å tenke at våre preferanser når det gjelder musikk så vel som Hi-Fi utstyr er styrt av vår personlige smak og det erfaringsgrunnlaget som vi har lagt oss opp gjennom livet. Men enkelte av disse preferansene går lenger tilbake enn vi tror. De er felles for oss som art.

Spenning og avspenning – musikkens alfa og omega

høy spenningDet meste av all musikk som er skapt og skapes er bygget opp av variasjoner mellom to ytterpunkt: spenning og avspenning. Komponister har opp gjennom tidene brukt dette elementet bevisst og gjennom musikkhistorien har gjerne reglene for det riktige forholdet mellom spenning og avspenning vært avgjørende for å forme musikken og vår opplevelse av den.

Musikalsk spenning brukes for å skape emosjonell spenning hos oss som lyttere. Grunnen til at dette er mulig er at virkemidlene som brukes for å skape musikalsk spenning for det meste vil produsere identiske reaksjoner hos de fleste mennesker. Ta fenomenet dissonans: Toner, akkurat som mennesker, kan stå i ulike spenningsforhold til hverandre. I musikkspråket kalles dette dissonans og konsonans. Den tekniske forklaringen er at to toner har konsonans når forholdet mellom svingningstallene for tonene kan uttrykkes ved små hele tall under 7. Høyere svingningstall enn dette vil gi dissonans. Men vi trenger ikke å kjenne til denne tekniske forklaringen for å oppleve dette rent fysisk. De fleste vil oppleve en laver grad av spenning i kroppen ved å høre intervallet ren kvint (feks c – g) og en høyere grad når de hører en liten sekund (feks c – dess) spilt på et instrument. Man kan dermed med litt kreativitet, snakke om en form for biologiske lytterinnstillinger som ligger kodet i oss, visse faste og mer eller mindre genetisk programmerte reaksjonsmønstre som trigges av bestemte kvaliteter ved lyden vi hører.

Spenning i hverdagen

En helt annen ting er hvordan vi personlig forholder oss til spenning som fysisk opplevelse. Her kan det være store forskjeller noe som i høy grad former både våre livsvalg, hvem vi omgir oss med og, ikke minst, hva slags musikk vi velger å lytte til. Noen ønsker mest mulig konsonans i musikken så vel som i livet generelt. Andre oppsøker eksplisitt situasjoner og opplevelser som kan øke spenningsnivået i kroppen, om det så er via skrekkfilmer eller ekstremt dissonerende musikk.

Dissonansens økende tilstedeværelse i musikken opp gjennom musikkhistorien har gradvis stilt et tilsvarende økende krav til oss som lyttere. Vår evne til å utholde lengre strekk med spenning i musikken og en større grad av uforutsigbarhet når det gjelder både klanger, tonalitet, rytme og form har blitt betraktelig tøyd, noe som også har ført til at det som før ble betraktet som uhørbart i dag er standard repertoar. Beethovens siste strykekvartetter er vel det vanligste eksemplet på dette tilfellet. Det er fascinerende å fundere på om denne utviklingen er et resultat av en endring i vår evne til å tåle en større grad av spenning (og tolke den som noe positivt) eller bare en konsekvens av at vi i dag utsettes for en slik massiv variert lyd-påvirkning at det skal stadig mer til for å sjokkere oss.

Tritonus – diabolus in musicae

Spenning i musikk kan brukes som et speil til å bringe frem, understreke, virkeliggjøre og bekrefte egen indre spenning, noe enhver frustrert tenåring som har låst døren og satt på heavy-metal eller punk-musikk på full guffe er klar over. Andre som har vært klar over dette er filmmusikkomponistene.

Filmmusikken er i stor grad basert på vårt biologiske reaksjonsmønster på dissonans og konsonans. Du finner ikke én eneste skrekkfilm som ikke gjør bruk av massive dissonanser som hjelpemiddel når spenningen skal heves til bristepunktet. Ingen øksemorder har noen gang angrepet til lyden av dur-treklanger (riktignok lar Stanley Kuberick hovedpersonen i filmen A Clockwork Orange begå de mest bestialske handlinger til lyden av Beethoven men her er det nettopp sammensetningen av behag (lyd) og ubehag (visuell input) som får oss til å bli kvalme og dermed er i praksis den ønskede effekten oppnådd). A-Clockwork-Orange-a-clockwork-orange-

Et av de mest spenningsbærende intervallene vi har kalles tritonus, et intervall som består av en forstørret kvart og som altså strekker seg over tre heltoner, derav navnet tri-tonus (eks: c – fiss). Svingningsforholdet mellom de to tonene kan ikke uttrykkes i hele tall slik som en ren oktav (2:1) eller en ren kvart (4:3) kan.

I middelalderen ble dette intervallet gitt navnet “djevelens intervall” eller diabolus in musicae, muligens fordi man allerede da erfarte at den unike spenningen (og ubehaget) dette intervallet skapte i lyttere var mer eller mindre universell, med andre ord: et musikalsk virkemiddel med omtrent garantert effekt. Mange komponister har siden påberopt seg å ha fått inspirasjon fra de lavere regioner og denne inspirasjonen var ofte kjennetegnet av en heftig bruk av tritonus-intervallet.

Tartinis Drøm (Tartinis drøm: Fiolinvirituosen Guiseppe Tartini(1692 – 1770) skal visstnok ha blitt inspirert til sin Sonate i G, også kalt Devil´s Trill, av Djevelen selv i en drøm, her gjengitt av maleren Louis-Léopold Bouilly i 1824)

 

Det å tillegge djevelen intervallet kan vi i dag muligens se på som en ekstrem projisering men det er ikke tvil om at effekten var og er reel. Fortsatt brukes intervallet bevisst av musikere og komponister nettopp fordi den spenningen det inneholder skaper en så spesiell spenning i oss. Dagens death metal-band har mye å takke tritonus- intervallet for som hovedingrediens i et flertall heftige gitarriff. Jimi Hendrix brukte det som intro til sin berømte låt Purple haze for å sette stemningen og de mørke undertonene rundt temaet halusinogene droger.

For virkelig å erfare intervallets effektivitet anbefales en gjennomlytting av Benjamin Brittens War Requiem hvor tritonus er en gjennomgående bærebjelke. Britten koblet de faste requiem-tekstleddene med dikt om den første verdenskrigs redsler og skapte et verk ladet med musikalsk og emosjonell spenning hvor tritonus intervallet danner en vedvarende ramme rundt det hele. Hele verket avsluttes av at intervallet oppløses i en harmonisk akkord. Etter over 1 time med intens tritonus-bruk er effekten elektrisk. Muligens noe de eldre kirkefedrene ikke tok med i betraktningen da de fordømte intervallet: for virkelig å oppleve den store forløsningen må du være villig til å gå inn i den ekstreme spenningen. War requiem cover

Psykoakustikk

Også Hi-Fi industrien vet å benytte seg av våre biologiske innstillinger når det gjelder lyd. Begrepet Psykoakustikk brukes gjerne på to måter innen faget: den ene er for å beskrive en placebo-effekt: noen forteller oss at dette lydanlegget vi nå skal få høre dramatisk vil bedre lydkvaliteten på musikken, og vår forventning og innstilling bidrar ditto til å farge opplevelsen og skape inntrykket av en bedre kvalitet.

Men den andre betydningen peker på at hvordan en lytter opplever lyd er avhengig av bestemte akustiske egenskaper ved lyden som vi, rent fysiologisk, reagerer positivt på. Vi kan si at visse elementer faktisk bidrar til å gjøre lyd mer “menneskevennlig” og dette er noe Hi-Fi industrien i høy grad er klar over og forholder seg til.

Prøvebilder og sinustoner

Hver enkelt tone som skapes av et musikkinstrument eller en sanger har sitt unike harmoniske spektrum – den består av en grunntone og et bestemt antall overtoner. Unntaket er sinustoner – toner som er helt uten overtonespekter. Disse kan frambringes av elektriske generatorer og brukes ofte i elektronisk musikk.

De fleste som eide et tv apparat i 80-årene har erfart sinustonen. Kanskje det fortsatt er noen der ute som husker den tiden da det forekom øyeblikk hvor det ikke var noen sending på TV (utenkelig i våre dager) Hvor du kunne vri på kanalknottene og få opp prøvebildet, den merkverdige globen med en blanding av farger og strekkodelignende mønster og bak det hele: en vedvarende gjennomtrengende pipetone som drev de fleste til vanvidd hvis den sto på for lenge.

Prøvebilde

Hvis vi spiller av en tone med et bredt spektrum av overtoner og en sinustone vil de fleste være ganske klare på hvilken av disse de ville foretrekke å lytte til i én time i strekk hvis de var nødt. Selv om sinustoner er et godt brukt virkemiddel i mye elektronisk musikk vil spenningen de genererer i oss hele tiden forbli en energetisk ingrediens i musikken. På samme måte vil de aller fleste oppleve at en tone som får tilført det rette spektrum av overtoner blir mer behagelig å lytte til.

Opptaksteknikkens vidtfavnende område er basert på vår biologiske “wiring” , altså hvordan vår menneskelige hørsel og vår biologiske indre organisering av lyd foregår. Bruken av stereo i dag innebærer at lydbildet får tilført dybde og gir oss en opplevelse av musikken som tredimensjonal, som skapt av musikere plassert rundt i rommet. Tilsvarende er også vårt forhold til dissonanser som nevnt ovenfor avgjørende for hvordan vi opplever lyden skapt av en rørforsterker.

Rørforsterkere – tube or not tube

Rørforsterkere prises gjerne av fanklubben for å skape en unik og “varm” klang som skiller seg fra den man får av en transistorforsterker. Ved arbeidet med denne artikkelen fant jeg ut at det var nødvendig med førstehåndserfaring om denne påståtte forskjellen og tok turen ned til en av Oslos koseligste og mest entusiastisk dedikerte Hi-Fi butikker: SteReoFil i grensen. Her ble lytterom og avspilleranlegg villig åpnet, tatt frem og koblet opp og jeg fikk teste ut opplevelsen av å veksle mellom en ASR transistorforsterker og en Manley rørforsterker av typen Stingray II.

Alle forsterkere vil jo, i større eller mindre grad, tilføre musikken harmonisk forvrengning. Hos ASR er graden av forvrengning oppgitt til mindre enn 0.01% mens hos Manley oppgis THD ( Total Harmonic Distortion) til 1.5%. Harmonisk forvrengning genererer og tilfører overtoner til det auditive signalet men dét det ikke oppgis i spesifikasjonene til ASR og Manley er hvilke overtoner (harmonics) som genereres og i hvilken del av det harmoniske spektrumet. Og det er her vi finner elementet fra psykoakustikken som ligger til grunn for visse deler av rørforsterker-konstruksjonen: signalet som sendes gjennom en rørforsterker vil tilføres harmoniske forvrengningsprodukter av en type som er spesielt i tråd med det vi mennesker, rent fysiologisk, tiltrekkes av. Igjen dreier det seg om vår indre “wiring” så og si og hvordan toner som tilføres visse overtoner i visse deler av det harmoniske spekteret ganske enkelt oppfattes som behagelig for oss som art.

(forvrengningsprodukter er et spennende og mangefasettert emne som det er skrevet bøtter av info om. Jeg skal ikke våge å stikke tærne ytterligere ned i den dammen men anbefaler da heller å ta en titt på nettsiden til Manley og deres “Tube Talk 2 – The Manley Mantra” eller enda bedre: ta en tur ned i SteReoFil i Grensen og snakk med entusiastene der. Lars Rørvik (sic!) er et imøtekommende oppkomme av informasjon og Hi-Fi lidenskap)

Filtrert virkelighet og u-hørbar lyd

Det kan være sunt å minne seg selv på at det vi opplever her i verden, også når det kommer til lyd, i virkeligheten er en sterkt begrenset, filtrert og ofte manipulert versjon av den fulle og hele lydverdenen som omgir oss, enten det gjelder HiFi-verdenens mangefasetterte filtre eller noe mer opplagt som våre fysiologiske begrensninger når det kommer til frekvensområde. Mennesket er på sitt beste i stand til å oppfatte frekvenser mellom 16 og ca 20 000 Hz. Vi er daglig (og nattlig) omgitt av frekvenser som ligger utenfor vårt høreområde og siden vi ikke hører dem er det lett å glemme at de faktisk er der. For andre arter som flaggermus eller elefanter fortoner virkelighetens lydomgivelser seg fullstendig annerledes ettersom deres biologiske hørselsorganer er rettet mot en helt annen del av lydspekteret, flaggermusen mot ultralyd (mellom 30 000 og 50 000 Hz) og elefanten mot infralyd (ned til 5 Hz), begge to deler av spekteret utilgjengelig for oss.

Utilgjengelig men likevel tilstede.

Og resultatet av lytteropplevelsen hos SteReoFil? Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor “farger” og “varme” er begreper som brukes for å beskrive klangen en rørforsterker skapes. Der hvor ASR ga et lydbilde som var fantastisk, briljant, glassklar og glitrende men også noe overveldende ble musikken spilt gjennom rørforsterkeren utfoldende og tettvevd, og ga en opplevelse av større tredimensjonalitet, av dybde. Den største forskjellen var likevel at musikken som i utgangspunktet var av det noe krasse slaget (stykkene som ble spilt var Stravinskis Vårofferet og Mahlers Symfoni nr 5) ble langt mer behagelige å lytte til. Trompetfanfarene i åpningen hos Mahler legger ingen bånd på seg og med ASR ble jeg nærmest trykket opp mot veggen av klangen som ble slynget ut. Det rev i nerver og emosjoner. Hos Manley var de samme emosjonene tilstede men de var på sett og vis mer tålbare. Placebo-effekt eller logisk konsekvens av min menneskelige hørsel? Ikke godt å si men når man kan oppleve så fantastisk lyd har egentlig svaret liten betydning.Manley

En stor takk til imøtekommende service hos SteReoFil i Oslo for sjansen til å teste ut rørforsterkeren deres!

Artikkelen sto på trykk i Audiophile.no 11.09.14

 

 

Listening intentions, sound-pollution and singing tapestries

The SoundscapeIn an earlier post on this blog I mentioned the book “The Soundscape” by Canadian composer and writer R. Murray Schafer. The word “soundscape”, one of Schafer’s designs, is used to describe our sonic environment, all of the everyday sounds which surrounds us in our lives. Schafer talks about how these soundscapes have changed as a result of our ever-changing society. The sonic onslaught of the Industrial Revolution, and the ever-spreading urbanisation of the world forever altered our natural sonic surroundings, filling them up with ever more sounds, both pleasurable and otherwise.

Schafer looks at how these soundscapes have become ever more denser, no longer linked to the natural rhythms of day and night but stretching our borders of consciousness along with our waking hours. Last but not least the author investigates how these our soundscapes affect us and how we adapt to them by different means. It should come as no surprise that Schafer bears no love for our current sonic environment, in fact, the term he uses is “ sound-pollution”.

I dare say many will agree with him. People of today, at least those living in an urban environment, have come to depend on different kinds of filters. From the simple earplugs which we use in order to get a good night sleep dispite the screaming todler next door øreproppto the kind we use to lock ourselves into our own private bubble of sound:earphones

(often used on the subways and buses in order to shield ourselves from other people’s attempt to shield themselves from other people´s attempt to….)

Musical tapestries
Music has gradually changed from being an object of focus to being a screen which allows us to focus on something else. In the year 1917 the composer Erik Satie coined the term furniture music (a slightly more literal translation would be furnishing music ) which at the time were background music meant to be played by live performers. Satie only used this term on four smal pieces of Music, as in: 1. Tapisserie en fer forgé (“Tapestry in forged iron” – for the arrival of the guests (grand reception) – to be played in a vestibule – Movement: Very rich) but the term has since stayed, evolving into our present-day “beloved” shopping mall- phenomenon: Muzak

Eric Satie Yuri Khanon Vospominania zadnim cislom
I’m not sure that Satie really knew what he was unleashing with these humorous notions. But what is certainly true is that music has gradually become one of our most readily available filters shielding us from the steadily increasing chaos of our present sonic environments.

Earplugs – for better or for worse?

“For the listener who wears earplugs are very LOUD performance is the best” – J. Levinson

The American philosopher J. Levinson gives here his rather humorous contribution to the topic of filters. Levinson addresses the notion of “inner” earplugs, the sort of conscious and unconscious filtering which we all make use of during our day. Chatting with a good friend in a cafe on a Saturday afternoon would be a completely hopeless task unless we were able to effectively sift out and ignore parts of the surrounding mayhem of hissing coffee machines, loud chattering, background music, screaming babies, revving cars and blaring cellphones.

Our ability to pick out the voice of our friend from all of these surrounding sounds is part of the same ability our brain uses when it filters away the parts of our reality which it deems not strictly necessary for us at the moment. Without this ability we would all quickly die of mental overload. This is more or less an unconscious act on our brains part. However, interesting things might happen when we try to challenge this natural inclination in ourselves.

The reason for doing this is simple: most of the time this filtering ability protects us from a very real danger of mental overload but just as many times a filter might have been created for a specific reason: as protection against a situation long gone. It might have been a reaction to a situation which we once found threatening or invasive but even if the situation now has changed the filter might still be in place.

The standard word for this mechanism is prejudice.

Today we are however following a different trail: that of Listening. There is a very important difference between hearing something and listening to something. Hearing is a purely physical process which happens automatically provided that we have the necessary physiological components. Listening, on the other hand, demands a change of attitude from passive receptor to active observer.

Hearing versus Listening

“To listen is an effort, and just to hear is no merit. A duck hears also”         – Igor Stravinsky

The most important ingredient when turning from hearing to listening is intent. Intent is the tool with which we are made masters of ourselves. With it we reach into the world around us with a clear purpose.

At this point it is tempting to diverging into a long philosophical discussion but to keep (at least a little bit) in line with the topic of this blog I will instead turn to Listening Intentions, a term used to denote the kind of intent or different attitudes with which we might approach a piece of music.

L1020411The ever-changing experience
The famous proverb about not being able to step into the same river twice could apply just as easily to music: it is never possible to listen to the same piece of music twice. Of course a work of music can never be performed identically twice but the point here is that even listening to a recorded piece of music will yield two different experiences as we as listeners will be at different mental stages or in different places when we hear them.

Our attitude towards what we hear changes what we hear. Therefore by changing our listening attitude or our listening intent we can change our experience of the Music.

Still with me? In the next post I will take you by the ear and we will enter the wonderous land of listening intensions. It is well worth a visit..

Accoustic overload – the soundscape of our time

The word “Soundscape” is a term coined by the composer and writer R. Murray Schafer which means our ever-present sonic environment. Through history this soundscape has continued to increase in complexity as the world of the post-industrial revolution continues to evolve.

As our awareness concerning the dangers of toxic waste and environmental pollution grows, there is however a lack of awareness concerning the ever-increasing pollution of our sonic environment.  In his book “The Soundscape – Our Sonic Environment and the Tuning of the World” Schafer brings attention to the importance of discerning between different kinds of sound; the ones that enrich us contributing in the creation of healthy environments and the ones which acts as sonic polluters.

According to Schafer there are two solutions to the problem of noise pollution: the development of an aurally aware culture with a high degree of sonological competence where children would be exposed to “ear cleaning exercises” at an early age, or a worldwide energy crisis where the destruction of technology ( the current main supplier of noise) would effectively eliminate the problem.

A must-read for anyone concerned with our acoustic environment, both past and present, and what it might become in the future..

The lost art of listening

This blog centers around the lost art of listening.
I am a musician, therefore listening is a main topic of my life. So what do I mean by “listening”? Well, for starters there is a big difference between hearing and listening. Hearing might be said to be an automatic response when encountering soundwaves whereas listening on the other hand involves directing one’s attention towards a specific part of something we perceive.
However, today this act of directing our attention has become an endangered ability which are being increasingly threatened by the very world we live in.

Have you ever felt overwhelmed by an overload of sense-stimulation? The background music of the malls and the shops, the intertwining tunes of the cell phones, flimmering commercial banners, neon signs, flickering screens, the half muffled sounds emanating out of earplugs.

This is the world we live in today, a world where distractions are labeled as enriching experiences. A world where we spend huge sums on learning to practice mindfulness and internal silence while at the same time stuffing our environment with an ever-increasing amount of noise and distractions. In this world of distractions I am concerned with the comprehension of music.

In order to comprehend music we need to be able to listen to it. To be able to listen is to be able to focus. The ability to focus is not something which we are born with, it is an acquired skill.

In this blog I write about attention, focus, musical comprehension and the lost art of listening.

L1030139