An artistic meeting beyond time

Last Tuesday, the 5 of January the great composer, conductor and pianist Pierre Boulez passed into eternity. As a lifetime explorer of new musical dimensions he has, for me, been a great source of inspiration. The following is an imagined meeting which I personally would have loved to witness and a small tribute to the great and timeless minds of three immaculate artists who, in my view, share the common feature of fearless exploration into Art: Pierre Boulez, Pablo Picasso and Johann Sebastian Bach.

So what if it were possible to create a quiet place beyond the limits of time and allow these three to meet for an amiable chat concerning life and art? To erase the years between them and let them meet as equals, each formed by his own time but also at the same time combined in their mutual love of Art and their own work. What if it were possible to let them meet on neutral ground in a half-fictional setting but at the same time partly real?

The setting of this experience owes its imagery to the books of Lawrence Durrel “The Alexandria Quartet” and Keith Miller “The Book on Fire”. Other sources of inspiration used are:, an interview with Pierre Boulez by the Magazine Musikblätter (Interview: Wolfgang Schaufler, Transcript: Christopher Roth, Baden-Baden; December 2010) © Universal Edition and a lifetime of quotes, tidbits and remembrances from books, articles and half-heard stories.

Please bear in mind that this is meant as a purely fictional meandering and respectful hommage to three men who have and will continue to have a profound impact on music and art everywhere.

An imagined meeting. Pablo Picasso, Pierre Boulez and johann Sebastian Bach

AlexandriaPablo Picasso, Pierre Boulez and Johann Sebastian Bach are meeting over a pair of Havana cigars and cognac on the terrace of a bar overlooking the harbour in Alexandria. The sky is tall and bright and the three gentlemen are immaculately dressed in white linen suits. Bach has lifted off his wig and placed it on the chair beside him, fanning himself lightly with Boulez´ Panama hat. Picasso squints eagerly into the sun while his hand moves ceaselessly over the drawing pad on his lap. When Boulez urges him to take a short break he excuses himself saying that as he has vowed never to write a diary (to the relief of many of the husbands of his previous mistresses) his pictures will be his only memoires and the pages of his life’s Journal, and this occasion certainly merits to be remembered.

As three friends of old, connected through their creative ideas and passion for their work there is little need to discuss seemingly irrelevant facts like differences in age and language. Instead the conversation invariably turns towards familiar elements like work and life.

Since neither of the three has ever been burdened with unnecessary shyness the conversation flows freely and amiably.

Bach, having finally obtained a position at the Thomas school in Leipzig shares his joy over the new possibilities such a position offers with his friends and the conversation turns towards the subject of artistic freedom.

Boulez: I believe I have finally begun my quest towards my own freedom, friends. I feel as if I have been confined to the crudest building blocks by a hoarding older brother for many years and now he has left home and all of a sudden I found the door to his room ajar and sneaked in and upturned the box under his bed and got creatively drunk on the riches I discovered there!

In many ways you know, Arnold was like a bigger brother to me in creative spirit. Coming home with his bag stuffed full of a strange new language and impressing everyone at the family reunions. I was impressed as well, I admit it. And I learned a lot but at the same time my thoughts were inevitably straying towards the eternal Cain-motif. I needed more, I needed to break free and conquer my own land, my own language, a language with infinitely more freedom than his. And so I began to assemble the blocks in an entirely different way and according to a completely new system, my system.

My system would be a system in which freedom was essential like the totem of the entire country, a freedom like the empty workshop of a mason where only the hammer lies resting on the bench, waiting.

Picasso: But there is always freedom! How else could you create if you have not freedom? If you be a true man your work is bound to be your own and therefore, of course, free.picasso portrett

Bach: But the system is the essence here, Pablo! After all, what is structure and system but a blueprint that shows us the inner structures of existence, no less. No structure, no creation. Of course like all things containing great power it must be mastered…

Picasso: Like with any woman or any blank canvas..

Bach: Never the less it can be mastered but it takes time and hard work, it does not simply fall into one’s lap. Then of course you have to endure the experience of having your beautiful structure completely disintegrated by a third rate musician who cannot even be bothered to play the correct rhythmical ornamentation.

Picasso: For me the system comes with the gut-impulse. I always paint objects as I think them, not as I see them, therefore any system inherent in my thoughts invariably shows itself in my work, I cannot put it there intentionally in order for the art to emerge within it.

As for your talk about Cain-motifs, Pierre: in my opinion every creation starts with destruction. You have to rid yourself of or deliberately destroy any previous notion of what you think you know about something when attempting to describe it. How else can you gain access to its essence, and once you’ve found that: how else can you make an accurate description of it?

Boulez: I believe that is something I can relate to. What finally gave me my stand against my Viennese brothers: I needed to be allowed to describe, to be a painter! You really cannot just be constructive all the time; you have to be descriptive, as well!

Picasso: Perhaps you would like a canvas? But of course when describing something the real question is always “who are you describing for?”

I have been describing the world to so many people and in such an amount of different languages but it was not until I finally started describing it to myself that it really got interesting.

Bach: By “yourself”, you mean the divine core of your own self?


Picasso: If there ever is or was a divinity he lives within the perfectly painted line of a woman´s back.. (Smiles)

Bach: Personally I would say that I have never doubted his presence in my music.

After all, gentlemen, did not the great Luther himself one state that it is “when music is sharpened and polished by Art that one begins to see with amazement the great and perfect wisdom of God in his wonderful work of harmony”

But the problem as I see it seems to be that in order to make a living and to be able to live with yourself while making it, your descriptions needs to be accessible to others as well as to yourself.

Unless of course you are very wealthy and may do as you please.

God knows I tried in my youth, my head bursting with the new ideas from the evening songs, with the new possibilities! All of these new ideas literally pouring from my fingertips! And what do they say?? “Surprising variations and irrelevant ornaments which obliterate the melody and confuse the congregation”. (Mumbles and reaches for his glass) As if three months is such an enormous amount of lost time…

Boulez: In that case I am thankful for our differences in time. At least I had the fortune of being born into a world where creating your own language can be seen as a valid line of work. Although of course merely trying to oppose old structures can easily get you artistically dismissed as an attention-hungry musician.

No, the skill that must be “mastered” has for me always been the skill of balance, the delicate balance between constructivism on the one hand and spontaneity on the other. For me, these are the two elements of a true musician.

Bach: Hah! Spontaneity! a lost art in deed. You know, there were times when I felt myself suffocating underneath all of these innumerable careful souls. People who lived by rules, never venturing outside of what they had been taught were possible. Especially the organ builders! At times I would give them all a good fright just to get back into a happy mood. Pulling out all the stops on the organ and letting the instrument make its loudest sound ever always made them all go quite white. I used to say that I needed to hear whether the organ had a good lung (chuckles) Ah, but that sound, gentlemen, what an experience!

You know, Pierre, I quite envy you your enormous palette of sound. What I could have done with such a palette…

Picasso: It is still just a palette. What use is a palette without the ability to wield the brush? Not that you of all people lack that ability, my friend. (smiles and places his hand briefly on Bach´s shoulder) My point is only that the wielding, or maybe more accurately the will to wield is infinitely more important that what you happen to be wielding at the moment.

Boulez: I must certainly say that your palette has changed considerably during your lifetime, Pablo. But at the same time your brush stays true.

(softly, far away the call from the surrounding muezzins starts weaving random harmonies through the afternoon air)Vindussprosser

Will you listen to that! You know, in spite of all this talk of brushes and personal ways of wielding them; sitting here with this magnificent view I am very glad that we decided to meet here as this journey has given me the possibility to enrich my pallet with new sounds and impulses, to absorb this culture and all of its lovely sounds and to take it all back with me to replenish my “brush”. I almost feel like a thief, hoarding riches into the purse of my imagination..

Bach: I was doing the same! There are some very interesting harmonic progressions happening here (pulls out a feather pen and ink bottle and starts jotting down a figured bass on the napkin)

Picasso: And of course you know, my friends, bad artists copy but good artists steal.



Musikk for ører og øyne

Dagens omfattende opptaksteknologi gir oss i dag tilgang på musikk overalt og i alle settinger. Musikk er på sett og vis blitt et legemsløst fenomen: det er i dag fullt mulig å ha hørt flere hundre pianokonserter uten noen gang å ha sett et flygel. Har det noe å si? Tatt i betraktning i hvor stor grad sansene våre vikler seg inn i hverandre og påvirker hverandre så er det fristende å tenke at  det ligger en lite forskjell her – at det visuelle aspektet ved en musikkopplevelse kan ha noe å si for den totale lytteropplevelsen.

Mens vi i dag nærmeste drukner i tilgjengelig musikk gjennom alle tenkelige kanaler og formater var musikk før opptaksteknologiens tilblivelse mer av en ferskvare og konserter var den eneste anledningen til å få oppleve den. Den musikalske opplevelsen krevde dermed at du som lytter var i nærheten av instrumentene som frembrakte musikken og dermed var den visuelle delen av en lytteropplevelse også knyttet til instrumentene og deres utforming. Særlig i tidligere tider kunne disse instrumentene anta ganske så imponerende former.

 Instrumentale møbler

På 17 og 1800-tallet var huskonserter vanlig i de øvre middelklasse-hjemmene. Musikkutdanning var en viktig del av spesielt unge damers allmenndannelse. Dermed var det også vanligere at instrumenter var en naturlig del av hjemmene og et mondent borgerhjem var gjerne forventet å ha i det minste ett tangentinstrument. Flere av disse instrumentene hadde dermed en visuell utsmykning som også gjorde dem til dekorative møbler.

Bildetekst: The Concert av Gerard ter Borch

The concert Gerard_ter_Borch


Sammenlignet med dagens mer edruelige modeller kan tidligere tiders instrumenter imponere og beta oss med sin overflod av vakre detaljer.

Skulpturell skjønnhet og eksperimentering


17 og 1800-tallet var også en tid hvor forløperne til mange av vår tids instrumenter gikk gjennom flere eksperimentelle stadier, både teknisk og utformingsmessig; sidespor som noen ganger endte i ganske fantasifulle resultater.

Giraffpianoet er et slikt kuriøst monster. I 1820 hadde herskeren av Egypt forært en giraff til zoologisk hage i Wien og alt i hele byen dreide seg plutselig om giraffer – fra hårfrisyrer og kjeks til utformingen av vinglass. I byens dansesalonger danset man en ny dans kalt giraffgalopp og på musikkfronten fikk man en ny instrumenthybrid: giraffpianoet – et flygel som var mindre plasskrevende og dermed lettere å bringes inn i middelklassens stuer. Instrumentet minnet om et flygel hvor den buede delen av instrumentkroppen var blitt kuttet av og plassert på høykant bak klaviaturet.  Giraffpianoet kom i flere fantasifulle utsmykninger og var en fryd for så vel øyne som ører.


Instrumentene på denne tiden ga altså lytterne en stadig variert strøm av visuell informasjon, gjerne med fokus på det som i tiden ble ansett som vakkert eller slående og det er fristende å tro at det visuelle også bidro i lyttesituasjonen.

Når visse HiFi-produkter i dag kan sies å nærme seg det rent skulpturelle er det en spennende tanke at det på et vis kan være et svar på tapet av den visuelle opplevelsen som nærheten til musikkinstrumenter en gang ga. HiFi industrien kan på et vis sies å ha tatt over ansvaret for å bringe den skulpturelle skjønnheten (som det før var instrumentene som sto for) tilbake inn i lyttesituasjonen.


Mbl´s  Radialstrahler 101 X-treme. Høyttaler og smykke i ett.

Det er kanskje ikke tilfeldig at Mbl i et intervju med beskriver denne kreasjonen som ” … high-end instruments that create genuinely lifelike music in your living room.”

Skiftende idealer

Skjønnhetsidealer har alltid vært kulturelt betingede fenomener og det er bare å bla i en kunsthistoriebok for å se at idealene har endret seg betraktelig oppgjennom tidene. Så også i instrumentverdenen: Selv om standardinstrumenter i dag fortsatt har en iboende skjønnhet er det ikke primært det visuelle aspektet ved dem som ansees som det viktigste. Først og fremst skal de jo kunne frembringe vakker musikk.

Allikevel finnes det de som fortsetter å legge vekt på det visuelle aspektet ved instrumentene, noen ganger med fantasifulle resultat.


Når vi ser Luigi Colanis flygelfantasi ovenfor er det fristende å tenke at ringen er sluttet fra de visuelt overdådige eksemplene blant instrumentene på  17-1800 tallet og frem til i dag. Men instrumentet ovenfor er allikevel først og fremst et instrument. Hvis det ikke var i stand til å produsere lyden vi forventer fra et flygel vil det også tape en god del av sin status.

Men hva med instrumenter hvor det visuelle aspektet er like viktig som det auditive?

Syngende skulpturer

Som henholdsvis skulptør og ingeniør dannet brødrene Francois og Bernhard Baschet en uvanlig og fantasimessig eksplosiv kunstnerisk duo.


Fra 1950-årene og framover konstruerte de to franskmennene flerfoldige musikalske skulpturer hvor skillet mellom instrument og skulptur er ytterst vag. Brødrene selv så på verkene sine som skulpturer som også var i stand til å produsere musikk. Skulptur-objektene deres, som ofte består av materialer som metall, glass og tre, er både vakre å se på og fascinerende å lytte til.

Som grunnlag for det hele ligger en nitid utforskning av akustiske fenomener. Med vitenskapelig grundighet startet brødrene med å klassifisere allerede eksisterende musikkinstrumenter. De kom opp med en oversikt over fire grunnleggende egenskaper som gikk igjen hos de fleste av dem:

  •  Muligheten for å produsere periodiske vibrasjoner
  • Muligheten for å opprettholde disse vibrasjonene
  • Muligheten for å frembringe en skala og modulere tonehøyde
  • Muligheten for å forsterke en lyd

Med en metodisk grundighet gikk brødrene dermed i gang med å lage skulpturer hvor disse fire egenskapene skulle danne de grunnleggende premissene.


I tillegg bestemte de seg for å inkludere enda et element, nemlig resonatorer, elementer som kan bevege seg synkront med lyden som skapes og forsterke den. (Disse finner vi også hos enkelte musikkinstrumenter, blant annet har hardingfelen et dobbelt sett med strenger hvor det nederst er der for å vibrere synkront med og å skape resonans til klangen skapt av de øverste strengene.)


Av hensyn til resonansmulighetene ble metall derfor et viktig materiale i mange av skulpturene.

Er dét kunst?

Den uvante kombinasjonen av instrument og skulptur har også bidratt til å endre definisjonen av kunstbegrepet: Da de musikalske skulpturene skulle sendes til USA for å stilles ut på MOMA, Museum of Modern Art, ble de stoppet i tollen. Ifølge tollmyndighetene i USA var nemlig kunst på den tiden definert gjennom sin unyttighet(!) og siden skulpturene til Baschet-brødrene var i stand til å produsere musikk var de dermed ikke lenger unyttige og derfor pålagt 16% toll og avgifter.

Baschet plakat

Saken havnet i retten hvor Baschet-brødrene fikk god hjelp og støtte fra kunstmiljøet i New York og fra presedensen skapt av en tidligere rettssak rundt kunstneren Brancusi (Da Brancusi første gangen sendte sine kunstverk til USA for å stilles ut ble også de stoppet i tollen med en kommentar om at dette ikke var kunst men stener som ikke lignet noe og slikt noe var det toll på.) På lik linje med Brancusi vant også Baschet-brødrene frem i retten og de musikalske skulpturene deres bidro dermed til diskusjonen rundt hva som skulle defineres som kunst.

De instrumentale skulpturene gjorde stor lykke på museene hvor de ble stilt ut, for i motsetning til skulpturutstillinger flest som hadde et vell av små skilt med “ikke rør!” plassert rundt seg var Bashet-skulpturene akkompagnert av små skilt med oppfordringer til publikum om å “spille/leke” med verkene (en dobbeltmening ved bruken av ordet play). dermed var gjerne utstillingssalene fulle av voksne og barn som stimlet rundt verkene i lykkelig klanglig utforskning.

The Crystal Organ


Men for å utnytte de musikalske mulighetene til de skulpturelle instrumentene fullt ut var det nødvendig med musikalsk kompetanse og Baschetbrødrene startet et samarbeid med flere etablerte musikere hvor enkelte av skulpturene nå tok steget over i instrumentenes verden. Sammen med musikerekteparet Jacques og Yvonne Lasry etablerte de ensembelet Lasry-Baschet Sound Structures mens musikeren Michel Deneuve fikk en spesiell forkjærlighet for instrumentet Cristal  (også kalt The Cristal Baschet) og bidro til å utvikle dette til et virtuost instrument egnet både for solo spill og orkester som brukes i moderne musikk i dag.

Cristalen tilhører en gruppe instrumenter som kalles friksjonsidiofoner  hvor tonene skapes ved hjelp av friksjon, i dette tilfellet strykes glasstenger med fuktede fingre og vibrasjonene som skapes forsterkes så av store metallresonatorer som kan minne om enorme blomsterblad. (Teknikken med å produsere musikk ved å gni på glass har vært brukt i flere varianter helt tilbake til 1700tallet da  ingen ringere enn Benjamin Franklin utviklet glassharmonikaen, men mer om det en annen gang.)

En av dem som har innlemmet Cristalen i sitt klanglige univers er multiinstrumentalisten og komponisten Loup Barrow. Her er han i et spennende samspill med Cristal, Hang og Ondes Martenot med Locus Solus Orchestra:

Nye instrumenter og nye komponister

Det er kanskje lett at instrumenter som har et såpass sterkt visuelt særpreg ender opp som mer av en wow-effekt enn en musikalsk opplevelse, og det skal ikke nektes for at Cristalen er et slående innslag på en konsertscene. Med sin kombinasjon av vitenskapelig teknologi, estetisk skjønnhet og fantasieggende klangmuligheter er Cristalen og de andre lydskulpturene til Baschetbrødrene en moderne vri på tidligere tiders instrumentale fantasifullhet.

Samtidig er gjerne et instruments levedyktighet mest av alt knyttet til musikken som skrives til den, komponistenes evner til å utnytte alle dets iboende muligheter og, ikke minst, utøvere som er villige til å eksperimentere og utvikle den nødvendige teknikken for å spille på dem.

Loup Barrow er en av dem som sørger for at Cristalen ikke bare slår oss med sin visuelle prakt men appellerer vel så mye til ørene som til øynene. Vil du vite mer om Barrow kan du gå til nettsiden hans her; mange nye lydlige opplevelser å finne der.

Bangogolufsen beolab90speakers

Med slike instrumenter og med en parallell fantasifull og formmessig utforskning innen HiFi-industrien (som her i Bang& Olufsens fantastiske Beolab90) har visuell undring nok en gang kommet tilbake inn i  lyttersituasjonen.

Artikkelen ble publisert i 03.01.16




Hemmeligheten bak en “naturlig teknikk” – Historien om mannen som mistet kroppen sin

It takes a lot of effort to make something look effortless – Ben Mitchell

The best art always seem effortless – Steven Sondheim

Det sies at konsertpianister benytter en finmotorikk med en koordineringsgrad som ligger over den en hjernekirurg benytter ved operasjoner. Det å formidle et musikkstykke som krever at hver finger, hvert ledd i den fingeren og hver muskel i hånd, arm og kropp samarbeider og bidrar til at det samlede resultatet fremstår som en helhet harmonisk, melodisk og rytmisk er egentlig et aldri så lite fysiologisk og nevrologisk mirakel.

Hånd på klaviatur

Kanskje grunnen til at det likevel ikke oppfattes slik er at når kunst på et høyt nivå fremføres er gjerne et av kjennetegnene at det virker ”uanstrengt”. Og kan hende er det grunnen til at så mange musikere og kunstnere innen fag som krever en nitid kroppskontroll er på leting etter en “naturlig teknikk”? Men hva ligger egentlig bak begrepet “naturlig teknikk”?

Sansen vi ikke vet vi har

Det ikke så mange tenker over er hvor mange av våre tilsynelatende dagligdagse handlinger som er liknende mirakler, nevrologisk og fysiologisk sett.

Skjelett – Kopi

Grunnlaget for at vi i det hele tatt er i stand til å bevege oss er samarbeidet som eksisterer mellom hjernen vår, nervesystemet vårt og musklene våre, et samarbeid som kan gjøre oss i stand til alt fra å knytte skolissene til å spille en pianokonsert.Brain

Ikke alle har behov for å spille en pianokonsert eller utføre en hjerteoperasjon, men uavhengig av bruksbehovet vårt så vil de fleste av oss gå gjennom livet mer eller mindre uvitende om de tusenvis av detaljerte mirakuløse prosesser som gjør oss i stand til å utføre de fleste dagligdagse gjøremål. Og en ting gjelder oss alle: det er først når ting ikke lenger fungerer som de skal at vi begynner å ane hvor omfattende dette usynlige samarbeidet mellom hjerne, muskler og nerver virkelig er.

Propriosepsjon er navnet på den sansen som gjør hjernen vår i stand til å vite hvor hver del av kroppen vår til enhver tid befinner seg og som dermed gjør det mulig for hjernen å sende koordinerte signaler i form av motor programmer til kroppen vår – en evne vi tar så for gitt at det omtrent er umulig for oss å forstå hva denne sansen egentlig består i. Så den beste måten å gi et godt bilde av denne sansen på er kanskje å vise hvordan livet til en som må leve uten den arter seg.

Mannen som mistet kroppen sin

ian-watermanDa 19 år gamle Ian Waterman først ble dårlig trodde han det bare dreide seg om en vanlig forkjølelse eller virusinfeksjon. Den kraftige unggutten jobbet som lærling hos en slakter og var vant til å kjøre seg hardt i en utfordrende og fysisk krevende jobb. Han hadde tidligere fått et lite kutt i den ene fingeren og kuttet utviklet seg sannsynligvis til en infeksjon. Det som startet som en vanlig forkjølelse skulle vise seg å være noe mye verre. Mens legene forgjeves forsøkte å forstå hva som foregikk mistet Ian gradvis kontrollen over lemmene  sine og endte opp liggende i en seng uten å kunne styre noen del av kroppen sin fra halsen og ned.

Det som forvirret leger og nevrologer var at tilstanden ikke artet seg som noen alminnelig lammelse: Ian var ikke paralysert, musklene og leddene fungerte fortsatt men hjernens tilgang til dem var blokkert: Ian kunne ikke lenger styre dem til å gjøre det han ville fordi hjernen ikke visste hvor delene befant seg.  Samtidig mottok hjernen hans fortsatt visse signaler fra kroppen, bl.a var han i stand til å føle smerte og temperaturforskjeller.

Dommen fra nevrologene var brutal: resten av livet i en rullestol.

Nerver til besvær

Ians tilstand er en effektiv påminnelse om hvor komplekst og spesialisert nervesystemet vårt er. Vi tenker gjerne på en nerve som en slags kabel som formidler signaler mellom kropp og hjerne. Men virkeligheten er litt mer sammensatt.kabler

Hvis du skjærer gjennom en nerve og tar en titt på tverrsnittet så vil du se at denne nerven inneholder flere mindre deler, nervefasicler,  og inne i hver av disse igjen finner vi individuelle nervefibre.

En nervefiber kan være sensorisk eller motorisk. De motoriske fibrene sender signaler til muskelfibrene om at de skal trekke seg sammen.  De Sensoriske fibrene starter enten i huden eller i muskelen og har forskjellig størrelse: de største formidler informasjon om berøring, muskelfølelse og bevegelsesfølelse mens de minste formidler informasjon om muskeltretthet, temperatur og visse former for smerte.

Hos Ian var de motoriske fibrene inntakt men de store sensoriske fibrene (og dermed også tilgangen til helt spesifikke deler av nervesystemets funksjoner) var skadet, nervefibre som var ansvarlige for å ta inn alle de sensoriske nerveimpulsene som fortalte om leddstillinger og muskelaktivitet og for å mate denne informasjonen videre til hjernen.

Tilstanden, som kan forekomme i ulike grader, fikk etter hvert navnet Sensory Neuropathy: Skadede sensoriske nerver.

En totalt viljestyrt kropp

Ian hadde et avgjørende fortrinn i all uflaksen: han var fortsatt ung da han ble syk. Etter det første sjokket og fortvilelsen over rullestol-dommen fant den unge engelskmannen ut at han ikke ville slå seg til ro med legenes prognoser. Siden de nervene som skulle ha sørget for at hjernen fikk informasjon nødvendig for å bevege kroppen var ødelagte var det nødvendig å skape en ny forbindelse mellom hjerne og kropp. Løsningen, i alle fall halvparten av den,  lå i visualisering.

Ian fant ut at hvis han hadde et helt konkret bilde i hodet sitt av hvilken bevegelse han skulle utføre og deretter benyttet øynene sine som kontroll og feedbackkanal for å fortelle hjernen hvor de delene han skulle bevege befant seg var han i stand til, etter beinhard, årelang opptrening og disiplin, å langsomt og omstendelig kunne styre kroppen sin igjen.Veivalg

Når vi lærer å bevege oss som barn er dette først gjennom grove, store bevegelser som deretter gradvis blir mer og mer fin-koordinert og satt sammen i automatiske mønstre – motor programmer. Dette gjør at vi etter hvert slipper å tenke over alle de små detaljer ved bevegelsen og vi kan frigjøre energi til å tenke på noen annet mens vi sykler, går eller utfører andre koordinerte bevegelsesmønstre. Men det at vi ikke lenger bevisst tenker over hvilken koordinasjonen som må til for å kneppe en knapp betyr ikke at kroppen vår ikke utfører den og en av forutsetningene for slike motor programmer er at hjernen vet hvor delene som skal delta i koordinasjonen befinner seg – at den har et utgangspunkt å jobbe fra.

Uten denne kunnskapen vil hjernen famle i mørke så og si. Ian som etter sykdommen levde i en kropp hvor hjernen ikke lenger kunne benytte noen av de tidligere automatiske bevegelsesmønstrene var nå på et vis tvunget til å gjøre alt ut i fra et nullpunkt: alle koordinasjoner måtte nå gjøres 100% bevisst.

Har du eit personleg problem med tyngdekrafta?”∗

De automatiske motor programmene som vi benytter hver dag er også basert på en innebygget underbevisst forståelse for fysiske lover og hvordan de påvirker kroppen vår.  Denne forståelsen benytter vi oss av daglig, feks hver gang vi skal løfte noe. Et enkelt eksempel: Størrelsen på basen din, det vil si om du står bredbent eller med samlede føtter er avgjørende for om du vil vippe over ende eller ikke hvis du holder noe tungt ut fra kroppen. Her er et visuelt eksempel på hva som skjer om man ikke har denne kunnskapen: kran som tipper

Ian, som ikke lenger har tilgang til sine automatiske motor program må dermed hele tiden forholde seg bevisst til disse generelle lovene: hver gang han skal løfte noe må han beregne hvor mye vekten av gjenstanden vil påvirke balansen i resten av kroppen og deretter justere stillingen på armer og ben og spennings-graden i musklene i dem basert på dette.

Vi tenker sjelden over de fysiske lovene som omgir oss og påvirker oss hver dag. Det er ikke tilfeldig at biomekanikk fortsatt er et relativt ukjent begrep for de fleste. Kunnskapen om hvordan biologisk materiale (les: det som kroppen vår er bygget opp av) påvirkes av fysiske krefter (for eksempel tyngdekraften) er ganske enkelt ikke noe de fleste går rundt og tenker på. Likevel lever vi alle under disse lovene, vi er bare så heldige at vi sjelden trenger å forholde oss bevisst til dem, unntatt ved de anledningene hvor propriosepsjonen vår er en anelse mer svekket enn til vanlig, for eksempel ved beruselse.

For en som Ian som er absolutt avskåret fra denne sansen blir dét å forholde seg bevisst til tyngdekraften en meget bevisst handling. Bl.a blir ansvaret som hviler på øynene og synet altomfattende: så lenge han kan bruke synet til å gi hjernen tilbakemelding om hvor kroppen hans befinner seg er Ian i stand til å styre kroppen sin med en kontroll som han (foreløpig) er alene om i verden. Hvis denne feedbackkanalen forsvinner, for eksempel ved at lyset slås av, mister han øyeblikkelig kontroll over kroppen og faller sammen som en filledukke, et resultat av hjernens mangel på feedback fra kroppen og dermed dens evne til å justere kroppen i forhold til tyngdekraften.

Hjerne søker kropp

file6881288615765Når vi ser små babyer bevege seg langsomt, omstendelig og målbevisst er vi vitne til en omhyggelig opptrening av koordinasjon og motor mønstre som senere skal danne grunnlaget for alle bevegelsene som følger gjennom et langt liv. Det fokuset som barn i denne fasen har når de beveger seg er dypt konsentrert og vi kan fortrylles av hvor “søtt” denne konsentrasjonen rundt handlinger som å kneppe en knapp eller gripe rundt en gjenstand er. Men det som foregår i hjernen under en slik opptreninger er i virkeligheten noe som snarere burde påkalle vår beundring: Skanninger av hjernen til Ian når han utfører sine bevisst koordinerte bevegelser påviser en aktivitet i deler av hjernen som vanligvis kun brukes ved den mest sofistikerte form for intens konsentrasjon, områder som reserveres for handlinger som sjonglering.

I tillegg er det en annen pris som Ian hele tiden betaler men som vi med propriosepsjonen vår i behold slipper å forholde oss til: hjernen vår krever og er avhengig av kontakt med kroppen. Når denne kontakten ikke er der opplever hjernen det som en instinktiv trussel. Å ha denne tilstanden vil altså si at du hele tiden går rundt med et nervesystem mer eller mindre i helspenn og at du konstant er nødt til å gi hjernen visuell feedback for å holde panikken stagget.

Tenk selv hvordan du opplever det å bomme på et trappetrinn når du går ned en trapp. Det hugget som går gjennom oss i dét det forventede støtet fra underlaget ikke kommer er hjernen som roper etter feedback fra kroppen, en feedback som i denne anledningen ikke kom som forventet og som i Ians tilfelle aldri vil komme.


Bevisst kroppsbruk og ” bevisst kroppsbruk”

De fleste handlinger som krever en spesielt sofistikert form for kroppskoordinasjon som musikkutøving, dans eller toppidrett fordrer at vi trener opp og bevisstgjør deler av kroppen gjennom øvelser og stadige bevisste repetisjoner. Gjennom dette arbeidet får vi en mer detaljert kontroll over kroppen vår. Vi kan si at denne kontrollen ligger latent i de fleste av oss som en mulighet, selvfølgelig også influert av ting som arv og miljø. Men uansett hvor detaljert og rigorøst vi tror vi styrer kroppen vår: vi kontrollerer bevisst likevel bare en brøkdel av alle de signalene som trengs for å utfør den handlingen vi gjør, konsert, dans eller offpist. Resten av signalene er bygget opp av de uhyre komplekse motor mønstrene som hjernen vår har designet over tid og som vi alle er avhengige av (Ian Waterman er et eksempel på nøyaktig hvor avhengige).


En vidtflyvende tanke: vår innebygde fascinasjon for ytre mønstre speiles av at vi selv er fysiologisk og nevrologisk mønster-baserte skapninger.

( For flere tanker rundt fenomenet mønster ta en titt på denne artikkelen)

Det at vi tar disse mønstrene for gitt er kanskje det beste beviset på hvor utrolig sømløst og fininnstilt dette systemet er. Bare når vi er vitne til dette mønstret på sitt ypperste  som på en konsert, en ballett forestilling eller et sportsarrangement kan vi bli slått av dets kompleksitet og imponerende muligheter: når en utøver på toppnivå får noe som er så grunnleggende komplekst til å se ”uanstrengt” ut.

En tilsynelatende uanstrengt teknikk betyr altså ikke, nevrologisk sett, at noe er ”uten anstrengelse” men heller at noe er velfungerende, samkjørt, velkoordinert til det ytterste. Og det er dette som ligger til grunn for en såkalt  ”naturlig spilleteknikk”: ikke en kroppskontroll som kommer av seg selv uten innsats bare vi slapper nok av, men en sofistikert kompleks koordinasjon som gjennom sitt uanstrengte uttrykk viser oss hva vi bærer i oss av muligheter.


∗  En takk til Brynhild Winther for bruken av en av hennes tekster som en overskrift i denne bloggen. Anbefaler alle å ta en titt på kunsten hennes her!

Vil du vite mer sjekk ut BBC Horizon- dokumentaren “The man who lost his body” som forteller hele historien om Ian waterman. Her er et lite klipp:

Everything is connected – entangled senses

syn og hørsel

Music is known as an efficient emotional trigger, but physiologically speaking our auditory senses has the potential for creating multi-sensory experiences and sometimes making it possible for us to accomplish seemingly impossible tasks.

Among the gastronomic diverse experiences on offer in Berlin you will find the restaurant Unsicht-Bar, a place where the guests dine in complete darkness served by blind waiters. The role as a food critic is not to be taken here (something which would incidentally leave the restaurant with little credit). The experience however has relevance for the theme of this blog which is listening, as it highlights the degree of interconnectedness existing between our different senses and how they might, often surprisingly, affect one another.

A sensory network

Our senses cooperate in a system of intricate coordination, the most common example is how the loss of one sense might strengthen another. It is for instance a well-known fact that blind people often have a particularly sharpened sense of hearing (something which makes them eminent piano tuners). However, there is another connection between hearing and seeing which is not equally well-known.

American teenager Ben Underwood lost his eyesight to cancer at an early age yet, as a teenager, were able to perform seemingly impossible tasks such as playing basketball, bicycling and zigzagging between parked cars on rollerblades.

In order to perform this Ben made use of human echolocation, a technique where sharp sounds such as tongue clicks or clapping is used to orient oneself. The technique of echolocation is also used by bats hunting in the dark and in the sonar technology of U-boats.


The sound waves from the clicks hits objects close by and reflects them back to the sender. But what is truly remarkable is that the reflected sounds are processed in what is normally the “visual” part of the brain, creating an internal “image” of the object. In other words: an experienced echolocator is actually “seeing” i.e. using the visual parts of his brain but without the eyes being the provider of the sensory input.

Many people, when listening to music, experience a sense of internal imaging triggered by associations to the music but the fact that our brain is able to “re-map” a more direct connection between auditory input and visual imagining is nevertheless quite extraordinary, as is the fact that the human brain is not dependent of the eyes in order to “see”.

You talkin´ to me?

There is however no need to lose a sense in order to experience how sight and hearing are interconnected. The restaurant in Berlin might be used to highlight another interesting connection between hearing and seeing. unsichtbar

The concept of the place worked like this: you order your food out in the bar, were given a designated waiter which then led you, Jenka- style, to your table. Here the food were served and digested, all in complete darkness before you were led back out into the bar and the awaiting bill.

The most interesting part of the experience (which might say something concerning the quality of the food served) was that even though my sense of hearing were sharpened in the pitch black dining hall what quickly became obvious was to what degree my sense of vision was normally aiding my hearing when it came to organising the received auditory information.

The ability to be able to see the origin of surrounding noises turned out to be quite important in arranging the auditory input into an understandable sensory experience. Without this help the surrounding noises quickly became an un-distinct mesh of sensory input, sort of like the difference between a two-dimensional and three-dimensional picture: to the brain everything was equally important and consequentially the result was confusion. (Added to this came the unpleasant experience of tentativly fumbling over a plate of uncertain content and the awareness that half of this content might indeed be outside of the plate or in my lap at the end of the meal without my knowing it).

What was lacking was in other words the ability to filter out the important parts of the surrounding auditory information, a task familiar to anyone who has ever tried to have a conversation with a friend while sitting in a cafe surrounded by the noise of clicking copy cops, background music, traffic and hissing steamers.

It is possible that a somewhat longer exposure would have changed the experience. Whatever the case: the novel sensory experience was worth the unpleasantness of the moment.

Changeable brains

Even though Ben Underwood is far from the only blind person making use of echolocation few have been able to match the ease with which he were able to navigate his surroundings. Using a technique called Functional Magnetic Resonance Imaging in which activity in the different areas of the brain are detected scientist were able to show that whereas the brain of an echolocation-expert showed significant activity in the brains “visual” areas when subjected to the reflected sound waves of clicking, a non-blind person subjected to the same sounds showed no activity in these areas. In other words: the connection between the different areas of the brain is due to something called neuroplasticity, an activity in which the brain essentially re-maps itself, creating new connections -and this takes time. Learning to echolocate is therefore not easily done. At the same time there is evidence that the connection between our different senses are initially rather tightly woven in all of us.

Colourful letters and sweet smelling pitches

Synesthesia is the name of a neurological phenomenon where stimulation of one sense (for example hearing) unwillingly triggers other senses creating uncontrollable parallel sensory experiences. The sight of a particular colour might trigger the experience of a taste, certain sounds might create the experience of particular smells and (the most usual variety) different numbers and letters (either spoken or written) are perceived in colours even though they might be written with black ink on white paper. Synaesthesia appears more often in children than in adults and tends to disappear as the child reaches adolescence (some scientists also claims that before the age of three months we are all colour-hearing synesthetes) but in some cases synaesthesia might linger on into adult age.

The musical world is full of synesthetes which with a varying degree of success has made use of this condition and allowed it to affect their music making and creativity. Among the great classical composers several have told of how certain pitches or chords triggers the experience of a certain colour. The Russian composer Alexander Scriabin made an attempt to convey his own inner experiences to the audience by composing works which were to be performed on specifically designed “colour-organ” where each tone simultaneously produced a beam of coloured light projected into the concert hall. Olivier Messiaen and Franz Liszt are among other classical composers who are known synesthetes but in the world of popular music we also find artists such as Duke Ellington and Elvin Jones who has described similar experiences. Scriabin-Color-Circle

Many synesthetes report that they consider this condition as an enriching part of their music making (indeed for many it initially came as a surprise that not everyone shared their experience.)This might not be so strange, after all: when considering a phenomenon like a contemporary rock concert it might seem that the goal is to create something similar to the synesthetes multi-sensory experience with the rock concert’s sensory onslaught of light show, sound, film and pyrotechnics. And this wish for multisensory stimulation is no new phenomenon either.

The multisensory listening experience

A central term from the time period known as Romanticism is the so-called “Gesamtkunstwerk” where the goal of the composer was to create an art-form in which all of the different art-forms were merged together into a single unity. Richard Wagner is considered as a composer who were consistently striving towards this goal. According to Wagner art had been in a pitifully fragmented state of being ever since its ancient Greek roots and he promptly set forth merging the different forms by revolutionising the opera genre. The result was, as we know, gigantic works in which the music no longer were seen as merely the means to convey text but where melody, chords, harmony and rhythm all were used as conveyors of meaning in themselves, and where the elements of drama and music were integrated in a completely new way.

The 4 operas known as the Ring cycle is one of the great achievements of this thought where every person and important object in the great 4-part saga has its own designated theme or sound-flavour making it possible to a certain extent to follow the story without understanding the text. In 2010 – 2012 at the famous Metropolitan Opera in New York City director Robert Lepage staged a spectacular rendering of the complete Ring cycle in which projected film, a gigantic movable scene -construction, music, colours and drama merged in a way that would make any synesthete nod which recognition. (The entire cycle is available on Blu-ray and is highly recommendable). Ringen boks

Even among the most ardent sceptic’s the staging was an immediate success. Could it be that all of us harbour deep inside an indistinctive longing towards the multi-sensory experience of the synesthete? Especially when considering that this most likely mirrors a way of experiencing the world which we all have had at an early infant age?

That is however not to say that more is always better: the earlier mentioned Alexander Scriabin (the one with the colour-organ) is also famous for having planned an enormous work. Stretching over seven days the intended work was to stimulate not only the visual- and auditory- but the olfactory-senses of the audience as well: at certain points in the score the audience were to be showered with different perfumes which would change according to the music. If the idea originated from a wish to recreate his own synesthetic experiences or merely were the result of a stroke of creative madness one cannot tell. As perfume has a tendency to linger one can only imagine the state of smell inside that concert Hall after only a couple of pages of music, let alone after a stretch of seven days.

Neurology versus perception

In addition to the amazing possibilities for cross connections hidden within our neurology we humans also possess the ability to willingly alter our perception to a certain extent: we have the possibility to mentally organise the auditory experiences we receive, allowing us to experience a work of music in numerous different ways.

Even though our neurological starting point might to a certain extent be given (most synesthetes have at least one relative sharing their condition so scientists strongly believe that genes are involved here) our ability to train our perceptional abilities when it comes to listening is not so limited. As the ability to change focus while listening to a large extent is dependent on knowledge and having listened a lot to music, subjecting oneself to new listening experiences is the first step towards a richer musical experience. In the Blu-ray box with Lepage’s staging of the Ring cycle a whole DVD is given to extra material where the listener is guided into the numerous quirky secrets and meanings hidden in the music; a fascinating roadmap into a complex and multisensory experience.

Største motstands vei

“Where there is power there is resistance”.  – Michel Foucault

I siste bloggpost dreide det seg om spenning, i musikk så vel som i oss. Begrepene spenning og motstand henger tett sammen, da det ene gjerne er et resultat av det andre. Som begrep er «motstand» fascinerende mangfoldig og kan gi noen interessante vinklinger på dét å lytte til musikk. Men for å kunne si noe om det må vi først ned på grunnplanet: fysikken.

Motstand; en forutsetning for vår biologi

Uten motstand hadde det meste stått stille. Styrt av fysikkens lover beveger gjerne ting og vi oss fremover ved enten å skyve oss fra noe





eller å trekk oss mot noe




I begge tilfellene er vi avhengige av at det vi enten drar oss mot eller skyver oss fra har en viss fasthet og ubevegelighet, at det øver en motstand.

En av de tingene som de fleste av oss “øver motstand mot” eller skyver oss fra hver eneste dag uten å være nevneverdig klar over det er bakken vi står på. Hvis vi ikke hadde gjort dette hadde vi alle ligget strødd rundt som ubevegelige klumper, trukket ned av tyngdekraftens konstante drag. Innen fysikken er begrepet “Ground Force reaction” eller “ground reaction force” en beskrivelse av resultatet av dette fraskyvet eller denne motstanden: underlaget vi står på reagerer nemlig med en tilsvarende motkraft i motsatt retning: oppover. Dette kraft-skaper-motkraft-fenomenet er beskrevet i Newtons 3 bevegelseslov: “For every action there is an equal and opposite reaction” eller på velklingende norsk:

Enhver virkning har alltid og tilsvarende en motvirkning

Motstand bidrar altså til å skape en kraft som i neste instans kan benyttes som momentum av bl.a idrettsutøvere som ønsker å effektivisere bevegelsene sine.

Lost in space

Hvis vi går helt ned på cellenivå blir motstand et livsviktig fenomen. Mennesket består av levende biologisk materiale (les levende celle-vev som stadig fornyer og endrer seg). Selv om vi sett utenifra virker relativt solide formes og forandres kroppen vår hele tiden av at den mer eller mindre ubevisst yter motstand mot tyngdekraften som nevnt over. Interessante ting begynner å skje når vi fjerner eller minimerer denne motstanden.

AstronautAstronauter som svever i rommet i vektløs tilstand har ikke behov for å utøve denne motstanden. Vektløshet kan kanskje i så måte oppfattes som en mer avslappende tilstand. Hvem har ikke en eller annen gang drømt om å kunne fly fri som fuglen. Men det er mulig at prisen ikke hadde vært fullt så spiselig for de fleste.

Svært mange astronauter opplever å utvikle osteoporose eller tap av benvev. Grunnen er at produksjonen av benvev i knoklene våre er avhengig av vekt, av noe som kan by tyngdekraften motstand, for å kunne gå som normalt. Ingen vekt – ingen produksjon av benvev. På et biologisk nivå er altså det å øve motstand en forutsetning for å opprettholde en funksjonell kropp. “Minste motstands vei” vil, i biologisk sammenheng, raskt kunne få mer dramatiske konsekvenser enn vi ville ønske.

Inspirasjon eller provokasjon – motstand på godt og vondt

Vår psykologiske opplevelse av motstand er gjerne svært individuell og situasjonsbetinget. Selve begrepet kan trigge høyst forskjellige assosiasjoner hos ulike personer. Vi kan forbinde det med provokasjon, invadering og tvang, men også like gjerne med utfordring, en oppfordring til innsats som kan inspirere og få oss til å yte mer enn vi trodde var mulig.

Kunst og musikk har i all tid vært nært forbundet med begrepet motstand, noen ganger som en hedersbetegnelse. I sin essayserie Art objects (objects i verb-betydningen) snakker novellist, skribent og kunstkritiker Jeanette Wintersen om utfordringen av å møte kunst kun med vårt nærvær og tilstedeværelse. Dét å skulle være stille tilstede foran et bilde i, la oss si en halv time (uten å tolke det, tenke på hvordan andre har tolket det, uten å fortape seg i tanker om hva det koster, hvem som malte det, hvem som har sagt hva om det og hvilke kjendiser som har replikaer av det hengende på veggen) kan vekke en overraskende høy grad av motstand i enkelte av oss.

art objects

Wintersen hevder at det i vårt mediesamfunn i dag brukes en stor grad av forenklinger og koder i det som skapes av underholdning nettopp for å gjøre den mer tolkbar. mer lett-tilgjengelig; men at disse kodene kun er vage skygger av virkelig kunst og fører til at vi etter hvert begynner å frykte og unngå det som ikke er umiddelbart, tilgjengelige og lettfordøyelig. Nærværet av virkelig kunst, hevder Wintersen (…)demands from us a significant effort (…) med andre ord: den yter motstand, en motstand som oppfordrer oss til å strekke oss litt lenger. Forutsatt at vi er villige.

En av klisjeene om samtidskunst og ikke minst om samtidsmusikk går ofte på at den motstanden den byr på kun dreier seg om et ønske hos kunstneren eller komponisten om å provosere. I slike situasjoner er gjerne reaksjonen vår ” jeg forstår den ikke”. Vi føler motstanden i materien og opplevelsen men det er en opplevelse preget av frustrasjon. Det er tydelig at vi ikke oppfatter alt som byr oss motstand som en ny, spennende og engasjerende utfordring. Noen ganger oppleves det bare som slitsomt.Notebilde

Så hva skiller disse to reaksjonene på motstand? Dreier det seg bare om smak og preferanser? Hva med de gangene vi overrasker oss selv med å like noe, for oss, fullstendig uventet? Temaet for denne bloggen tatt i betraktning er det kanskje ikke uventet at vi igjen skal dreie tilbake til begrepet motstand og denne gangen motstand som grunnlag for noe som er helt essensielt når det kommer til nye opplevelser, både kunstneriske, musikalske eller annet; Det skal dreie seg om fenomenet interesse.

Hvorfor interesse?

Interesse er bokstavelig talt interessant for mange. Musikere så vel som alle som tilbyr noe er avhengig av at det er interesse for det de skaper. Det som gjerne viser seg er at interesse er avhengig av (gjett hva!) motstand.

Når vi settes til å utføre en handling som vi oppfatter som kjedelig skjer det ofte at vi legger inn et element av motstand for å gjøre det hele mer interessant. Vi kan sette oss en imaginær tidsfrist eller øke hastigheten i aktiviteten vi utfører, legge til elementer som vanskeliggjør handlingen osv. Vår interesse vekkes gjerne når vi presenteres for materiale som øver litt motstand men graden av motstand er avgjørende: for mye gjør at vi skremmes vekk, for lite at vi ikke engasjeres nok.

forståelse, mestring, interesse

Interesse inngår i et trekantforhold med to andre fenomener: forståelse og mestring: når vi presenteres for noe som yter akkurat passe grad av motstand (altså er akkurat passe utfordrende ved at det bygger på noe vi kjenner men samtidig presenterer noe nytt) opplever vi gjerne en følelse av mestring som gir oss en økt forståelse av fenomenet. En økt forståelse fører gjerne til en økt interesse. Når vi interesserer oss for noe utsetter vi oss for det i større grad; i tilfellet musikk så kan vi oppsøke konserter, streame musikk, abonnere på magasiner, ta kontakt med likesinnede og google oss gjennom natten, dette vil føre til en økt forståelse som fører som fører til en stadig økning av vår mestringsfølelse som øker interessen som… dere skjønner poenget.


An aquired taste

Det er ikke alltid opplagt, hverken for oss selv eller de som kjenner eller kjente oss, hva vi kan slumpe til å interessere oss for og ønske å utforske nærmere.

Våre valg av musikkopplevelser er i stor grad basert på vår interesse eller mangel på interesse for bestemte musikalske koder. Enkelte typer musikk er uten tvil hva som på engelsk kalles “an aquired taste”, altså en opplevelse hvis verdi ikke umiddelbart er opplagt for oss og som krever en spesielt skjellsettende opplevelse eller en viss mengde egeninnsats før den åpenbares (eller ikke).

Mozart med filter – behovet for motstand

Noen ganger kan ønsket om og selve behovet for motstand fungere som en døråpner til slike “aquired taste”- fenomener. Som tenåring led jeg på et tidspunkt av store stemmeproblemer og ble i den forbindelse sendt på et treukers langt behandlingsprogram i såkalt “Tomatis-trening”. Denne treningsformen (som definitivt går under merkelappen “alternativ”) har som mål å trene opp ørets evne til å oppfatte bestemte frekvenser for derved å øke stemmens evne til å benytte seg av de samme frekvensene (teorien bak baserer seg på den sterke forbindelsen mellom hørsel og stemme og tanken om at stemmeproblemer kan oppstå som et resultat av at stemmen vår er ute av stand til å produsere bestemte frekvenser fordi øret ikke er i stand til å oppfatte disse.) Behandlingen besto i å sitte to timer i strekk tre dager i uken i en stol og lytte til Mozart filtrert gjennom et bestemt filter som i ørliten grad endret frekvensene. Endringen manifesterte seg kun som en svak skurring over musikken så vidt jeg kan huske og da det var tillatt å sove underveis (siden hørselen vår fungerer like bra om vi er våkne eller sover) var dette i det store og hele kun en behagelig, om enn litt langdryg opplevelse. Den interessante effekten (som dessverre ikke hadde noe med noen bedring av stemmeproblemene å gjøre) kom etter et par uker på kveldstid. Etter flerfoldige timer med massiv lettspiselig tonal harmonikk og jevn rytmikk dukket det opp et uforklarlig sug etter disharmoni, etter auditiv motstand. Jeg bladde febrilsk i CD bunken og kom opp med Cd´en som i all ettertid har stått som min private døråpner inn til den litt nyere musikken: Bartoks strykekvartett nr 4.

Sammenliknet med enkelte eksempler på dagens mer “hardcore” samtidsmusikk er dette muligens ikke det mest utfordrende verket som finnes men på den tiden, for en 18-åring som kun spilte og lyttet til Beethoven, Bach, Rachmaninov og til nød Schostakovic var dette ubetrådt grunn. Takknemlig dyppet jeg ørene i de arge harmoniene og de huggende rytmene og figurene som med ett, på magisk vis, vår gått fra å være “stygge” til å fremstå som noe tilsvarende et glass med friskt, klart vann. Interessen for musikk som ytet litt mer motstand har holdt seg konstant siden den dagen.

(Om det av dette skal utledes at en mulig vei frem til å sette pris på det mer moderne tonespråket i samtidsmusikk går gjennom massive, repetitive doser med tonal musikk er et annet tema som ikke skal utforskes her men at bestemte frekvenser har en påvirkning på oss, på godt eller vondt var jeg for så vidt inne på i en tidligere blogg: se: psykoakustikken – våre biologiske lytterinntillinger.

Når vi så legger til kunnskapen om at den varierende motstanden i høytalere har en direkte påvirkning på frekvensene i musikken som spilles gjennom dem er vi på vei inn i et nytt og spennende område som dessverre må vente til en senere blogg, da dette ellers ville gå over fra å være en artikkel til å bli en avhandling.

Interesse, veivalg og en grufull ulykke

Det er ikke sikkert vi tenker så veldig nøye over hvor viktig dét å kunne føle interesse faktisk er i livene våre og hvilken forskjell det ville utgjøre å ikke kunne føle det. En avsluttende liten historie kan bidra til å sette litt perspektiv på tingene.

I sommeren 1848 er anleggsformann Phineas P. Gage, 25 år, sammen med arbeidslaget sitt i gang med å legge skinner på en ny jernbanestrekning gjennom Vermont. Fordi landskapet er kupert går mye av jobben ut på å sprenge vekk små knatter og utspring her og der for å få et jevnt strekk til skinnene.

Sprengning anno 1848 foregår som følger: bor et hull i fjellet, fyll opp halvveis med krutt, sett ned lunte og dekk med sand (avgjørende for at eksplosjonen skal slå inn i fjellet og ikke ut av hullet), “stamp” sanden ned med en jernstang, tenn lunten, søk dekning.

Denne dagen står Gage klar med jernstangen for å stampe sanden ned i hullet men så skjer det avgjørende: han distraheres av et rop bak seg og snur på hodet. Distraksjonen gjør at når han snur seg tilbake begynner han å stampe ned jernet uten at medarbeideren har rukket å helle på sanden. Jernet slår gnister mot steinen og kruttet antennes. Eksplosjonen gjør at jernstangen skytes opp av hullet som et prosjektil. Den går gjennom Gages venstre kinn, passerer gjennom fremre del av hjernen og går ut igjen gjennom skallen før den lander mer enn 30 m borte dekket av hjernemasse og blod.

Gage overlever.

Ikke nok med det, han er våken da mennene bærer ham bort til en kjerre og kjører ham 1 km til nærmeste hotell hvor han selv går ut av kjerren med litt hjelp av mennene. Da doktoren kommer er Gage i stand til å beskrive hendelsen og fremstår på alle måter som en rasjonell mann med alle sanser og evner i behold. Såret renses med de midler som er tilgjengelig og takket være ungdom og sterk fysikk overlever Gage den 2 mnd lange rekonvalesens tiden og fremstår deretter som fullkomment fysisk frisk.Phineas_Gage_

Og det er her det interessante skjer: sett fra utsiden er Gage helt den samme med unntak av arret på kinn og hode men det viste seg snart at den personen som bebodde kroppen til Gage ikke lenger var den samme. Phineas P Gage går fra å være en måteholden og sindig arbeidsleder med et rolig gemytt og gode planleggingsevner til å bli uvøren, brautende, humørsyk, ubehersket og utålmodig. Han bruker et språk så støtende at kvinner oppfordres til å holde seg vekk fra ham. Med tiden går både arbeid, sosialstatus og personlige relasjoner fløyten. Det mest avgjørende trekket virker å være hans manglende evne til å interessere seg for noe lenger. Kultursmak, interesser og glød som hadde vært der tidligere var med ett som blåst bort og som en avgjørende konsekvens av dette var evnen til å treffe valg og planlegge langsiktig også vekk.

Her er vi ved poenget med denne historien: for å kunne ta valg må vi være i stand til å knytte emosjoner eller interesser til de ulike valgalternativene. Hvis du har valget mellom å gå til høyre eller venstre så er det gjerne den interessen du personlig har knyttet til alternativene som avgjør hva du velger.


I Gages tilfelle var evnen til å tenke rasjonelt fullstendig intakt men hva hjalp det så lenge det ikke lenger var mulig for ham å føle interesse og dermed å knytte en emosjon til noen av valgalternativene.

Interesse skal man ikke kimse av, ei heller verdien i å øve opp vår toleranseterskel for nye og ukjente fenomener, det være seg musikk, kunst, litteratur eller det meste annet i verden. (og hvis nevrovitenskap er et ukjent område for deg kan du starte her og nå med å utforske nye områder for mulig interesse ved å lese mer om Gage i boken “Decartes´ error” eller “Descartes feiltakelse” av Antonio R. Damasio. Nevrovitenskap forkledd som medrivende skjønnlitteratur. Hvorfor skriver ikke flere forskere slik..).


Artikkelen var publisert i 01.11.2014

Psykoakustikken – Våre biologiske lytterinnstilinger

Psykoakustikken – våre biologiske lytterinstillinger

Det er lett å tenke at våre preferanser når det gjelder musikk så vel som Hi-Fi utstyr er styrt av vår personlige smak og det erfaringsgrunnlaget som vi har lagt oss opp gjennom livet. Men enkelte av disse preferansene går lenger tilbake enn vi tror. De er felles for oss som art.

Spenning og avspenning – musikkens alfa og omega

høy spenningDet meste av all musikk som er skapt og skapes er bygget opp av variasjoner mellom to ytterpunkt: spenning og avspenning. Komponister har opp gjennom tidene brukt dette elementet bevisst og gjennom musikkhistorien har gjerne reglene for det riktige forholdet mellom spenning og avspenning vært avgjørende for å forme musikken og vår opplevelse av den.

Musikalsk spenning brukes for å skape emosjonell spenning hos oss som lyttere. Grunnen til at dette er mulig er at virkemidlene som brukes for å skape musikalsk spenning for det meste vil produsere identiske reaksjoner hos de fleste mennesker. Ta fenomenet dissonans: Toner, akkurat som mennesker, kan stå i ulike spenningsforhold til hverandre. I musikkspråket kalles dette dissonans og konsonans. Den tekniske forklaringen er at to toner har konsonans når forholdet mellom svingningstallene for tonene kan uttrykkes ved små hele tall under 7. Høyere svingningstall enn dette vil gi dissonans. Men vi trenger ikke å kjenne til denne tekniske forklaringen for å oppleve dette rent fysisk. De fleste vil oppleve en laver grad av spenning i kroppen ved å høre intervallet ren kvint (feks c – g) og en høyere grad når de hører en liten sekund (feks c – dess) spilt på et instrument. Man kan dermed med litt kreativitet, snakke om en form for biologiske lytterinnstillinger som ligger kodet i oss, visse faste og mer eller mindre genetisk programmerte reaksjonsmønstre som trigges av bestemte kvaliteter ved lyden vi hører.

Spenning i hverdagen

En helt annen ting er hvordan vi personlig forholder oss til spenning som fysisk opplevelse. Her kan det være store forskjeller noe som i høy grad former både våre livsvalg, hvem vi omgir oss med og, ikke minst, hva slags musikk vi velger å lytte til. Noen ønsker mest mulig konsonans i musikken så vel som i livet generelt. Andre oppsøker eksplisitt situasjoner og opplevelser som kan øke spenningsnivået i kroppen, om det så er via skrekkfilmer eller ekstremt dissonerende musikk.

Dissonansens økende tilstedeværelse i musikken opp gjennom musikkhistorien har gradvis stilt et tilsvarende økende krav til oss som lyttere. Vår evne til å utholde lengre strekk med spenning i musikken og en større grad av uforutsigbarhet når det gjelder både klanger, tonalitet, rytme og form har blitt betraktelig tøyd, noe som også har ført til at det som før ble betraktet som uhørbart i dag er standard repertoar. Beethovens siste strykekvartetter er vel det vanligste eksemplet på dette tilfellet. Det er fascinerende å fundere på om denne utviklingen er et resultat av en endring i vår evne til å tåle en større grad av spenning (og tolke den som noe positivt) eller bare en konsekvens av at vi i dag utsettes for en slik massiv variert lyd-påvirkning at det skal stadig mer til for å sjokkere oss.

Tritonus – diabolus in musicae

Spenning i musikk kan brukes som et speil til å bringe frem, understreke, virkeliggjøre og bekrefte egen indre spenning, noe enhver frustrert tenåring som har låst døren og satt på heavy-metal eller punk-musikk på full guffe er klar over. Andre som har vært klar over dette er filmmusikkomponistene.

Filmmusikken er i stor grad basert på vårt biologiske reaksjonsmønster på dissonans og konsonans. Du finner ikke én eneste skrekkfilm som ikke gjør bruk av massive dissonanser som hjelpemiddel når spenningen skal heves til bristepunktet. Ingen øksemorder har noen gang angrepet til lyden av dur-treklanger (riktignok lar Stanley Kuberick hovedpersonen i filmen A Clockwork Orange begå de mest bestialske handlinger til lyden av Beethoven men her er det nettopp sammensetningen av behag (lyd) og ubehag (visuell input) som får oss til å bli kvalme og dermed er i praksis den ønskede effekten oppnådd). A-Clockwork-Orange-a-clockwork-orange-

Et av de mest spenningsbærende intervallene vi har kalles tritonus, et intervall som består av en forstørret kvart og som altså strekker seg over tre heltoner, derav navnet tri-tonus (eks: c – fiss). Svingningsforholdet mellom de to tonene kan ikke uttrykkes i hele tall slik som en ren oktav (2:1) eller en ren kvart (4:3) kan.

I middelalderen ble dette intervallet gitt navnet “djevelens intervall” eller diabolus in musicae, muligens fordi man allerede da erfarte at den unike spenningen (og ubehaget) dette intervallet skapte i lyttere var mer eller mindre universell, med andre ord: et musikalsk virkemiddel med omtrent garantert effekt. Mange komponister har siden påberopt seg å ha fått inspirasjon fra de lavere regioner og denne inspirasjonen var ofte kjennetegnet av en heftig bruk av tritonus-intervallet.

Tartinis Drøm (Tartinis drøm: Fiolinvirituosen Guiseppe Tartini(1692 – 1770) skal visstnok ha blitt inspirert til sin Sonate i G, også kalt Devil´s Trill, av Djevelen selv i en drøm, her gjengitt av maleren Louis-Léopold Bouilly i 1824)


Det å tillegge djevelen intervallet kan vi i dag muligens se på som en ekstrem projisering men det er ikke tvil om at effekten var og er reel. Fortsatt brukes intervallet bevisst av musikere og komponister nettopp fordi den spenningen det inneholder skaper en så spesiell spenning i oss. Dagens death metal-band har mye å takke tritonus- intervallet for som hovedingrediens i et flertall heftige gitarriff. Jimi Hendrix brukte det som intro til sin berømte låt Purple haze for å sette stemningen og de mørke undertonene rundt temaet halusinogene droger.

For virkelig å erfare intervallets effektivitet anbefales en gjennomlytting av Benjamin Brittens War Requiem hvor tritonus er en gjennomgående bærebjelke. Britten koblet de faste requiem-tekstleddene med dikt om den første verdenskrigs redsler og skapte et verk ladet med musikalsk og emosjonell spenning hvor tritonus intervallet danner en vedvarende ramme rundt det hele. Hele verket avsluttes av at intervallet oppløses i en harmonisk akkord. Etter over 1 time med intens tritonus-bruk er effekten elektrisk. Muligens noe de eldre kirkefedrene ikke tok med i betraktningen da de fordømte intervallet: for virkelig å oppleve den store forløsningen må du være villig til å gå inn i den ekstreme spenningen. War requiem cover


Også Hi-Fi industrien vet å benytte seg av våre biologiske innstillinger når det gjelder lyd. Begrepet Psykoakustikk brukes gjerne på to måter innen faget: den ene er for å beskrive en placebo-effekt: noen forteller oss at dette lydanlegget vi nå skal få høre dramatisk vil bedre lydkvaliteten på musikken, og vår forventning og innstilling bidrar ditto til å farge opplevelsen og skape inntrykket av en bedre kvalitet.

Men den andre betydningen peker på at hvordan en lytter opplever lyd er avhengig av bestemte akustiske egenskaper ved lyden som vi, rent fysiologisk, reagerer positivt på. Vi kan si at visse elementer faktisk bidrar til å gjøre lyd mer “menneskevennlig” og dette er noe Hi-Fi industrien i høy grad er klar over og forholder seg til.

Prøvebilder og sinustoner

Hver enkelt tone som skapes av et musikkinstrument eller en sanger har sitt unike harmoniske spektrum – den består av en grunntone og et bestemt antall overtoner. Unntaket er sinustoner – toner som er helt uten overtonespekter. Disse kan frambringes av elektriske generatorer og brukes ofte i elektronisk musikk.

De fleste som eide et tv apparat i 80-årene har erfart sinustonen. Kanskje det fortsatt er noen der ute som husker den tiden da det forekom øyeblikk hvor det ikke var noen sending på TV (utenkelig i våre dager) Hvor du kunne vri på kanalknottene og få opp prøvebildet, den merkverdige globen med en blanding av farger og strekkodelignende mønster og bak det hele: en vedvarende gjennomtrengende pipetone som drev de fleste til vanvidd hvis den sto på for lenge.


Hvis vi spiller av en tone med et bredt spektrum av overtoner og en sinustone vil de fleste være ganske klare på hvilken av disse de ville foretrekke å lytte til i én time i strekk hvis de var nødt. Selv om sinustoner er et godt brukt virkemiddel i mye elektronisk musikk vil spenningen de genererer i oss hele tiden forbli en energetisk ingrediens i musikken. På samme måte vil de aller fleste oppleve at en tone som får tilført det rette spektrum av overtoner blir mer behagelig å lytte til.

Opptaksteknikkens vidtfavnende område er basert på vår biologiske “wiring” , altså hvordan vår menneskelige hørsel og vår biologiske indre organisering av lyd foregår. Bruken av stereo i dag innebærer at lydbildet får tilført dybde og gir oss en opplevelse av musikken som tredimensjonal, som skapt av musikere plassert rundt i rommet. Tilsvarende er også vårt forhold til dissonanser som nevnt ovenfor avgjørende for hvordan vi opplever lyden skapt av en rørforsterker.

Rørforsterkere – tube or not tube

Rørforsterkere prises gjerne av fanklubben for å skape en unik og “varm” klang som skiller seg fra den man får av en transistorforsterker. Ved arbeidet med denne artikkelen fant jeg ut at det var nødvendig med førstehåndserfaring om denne påståtte forskjellen og tok turen ned til en av Oslos koseligste og mest entusiastisk dedikerte Hi-Fi butikker: SteReoFil i grensen. Her ble lytterom og avspilleranlegg villig åpnet, tatt frem og koblet opp og jeg fikk teste ut opplevelsen av å veksle mellom en ASR transistorforsterker og en Manley rørforsterker av typen Stingray II.

Alle forsterkere vil jo, i større eller mindre grad, tilføre musikken harmonisk forvrengning. Hos ASR er graden av forvrengning oppgitt til mindre enn 0.01% mens hos Manley oppgis THD ( Total Harmonic Distortion) til 1.5%. Harmonisk forvrengning genererer og tilfører overtoner til det auditive signalet men dét det ikke oppgis i spesifikasjonene til ASR og Manley er hvilke overtoner (harmonics) som genereres og i hvilken del av det harmoniske spektrumet. Og det er her vi finner elementet fra psykoakustikken som ligger til grunn for visse deler av rørforsterker-konstruksjonen: signalet som sendes gjennom en rørforsterker vil tilføres harmoniske forvrengningsprodukter av en type som er spesielt i tråd med det vi mennesker, rent fysiologisk, tiltrekkes av. Igjen dreier det seg om vår indre “wiring” så og si og hvordan toner som tilføres visse overtoner i visse deler av det harmoniske spekteret ganske enkelt oppfattes som behagelig for oss som art.

(forvrengningsprodukter er et spennende og mangefasettert emne som det er skrevet bøtter av info om. Jeg skal ikke våge å stikke tærne ytterligere ned i den dammen men anbefaler da heller å ta en titt på nettsiden til Manley og deres “Tube Talk 2 – The Manley Mantra” eller enda bedre: ta en tur ned i SteReoFil i Grensen og snakk med entusiastene der. Lars Rørvik (sic!) er et imøtekommende oppkomme av informasjon og Hi-Fi lidenskap)

Filtrert virkelighet og u-hørbar lyd

Det kan være sunt å minne seg selv på at det vi opplever her i verden, også når det kommer til lyd, i virkeligheten er en sterkt begrenset, filtrert og ofte manipulert versjon av den fulle og hele lydverdenen som omgir oss, enten det gjelder HiFi-verdenens mangefasetterte filtre eller noe mer opplagt som våre fysiologiske begrensninger når det kommer til frekvensområde. Mennesket er på sitt beste i stand til å oppfatte frekvenser mellom 16 og ca 20 000 Hz. Vi er daglig (og nattlig) omgitt av frekvenser som ligger utenfor vårt høreområde og siden vi ikke hører dem er det lett å glemme at de faktisk er der. For andre arter som flaggermus eller elefanter fortoner virkelighetens lydomgivelser seg fullstendig annerledes ettersom deres biologiske hørselsorganer er rettet mot en helt annen del av lydspekteret, flaggermusen mot ultralyd (mellom 30 000 og 50 000 Hz) og elefanten mot infralyd (ned til 5 Hz), begge to deler av spekteret utilgjengelig for oss.

Utilgjengelig men likevel tilstede.

Og resultatet av lytteropplevelsen hos SteReoFil? Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor “farger” og “varme” er begreper som brukes for å beskrive klangen en rørforsterker skapes. Der hvor ASR ga et lydbilde som var fantastisk, briljant, glassklar og glitrende men også noe overveldende ble musikken spilt gjennom rørforsterkeren utfoldende og tettvevd, og ga en opplevelse av større tredimensjonalitet, av dybde. Den største forskjellen var likevel at musikken som i utgangspunktet var av det noe krasse slaget (stykkene som ble spilt var Stravinskis Vårofferet og Mahlers Symfoni nr 5) ble langt mer behagelige å lytte til. Trompetfanfarene i åpningen hos Mahler legger ingen bånd på seg og med ASR ble jeg nærmest trykket opp mot veggen av klangen som ble slynget ut. Det rev i nerver og emosjoner. Hos Manley var de samme emosjonene tilstede men de var på sett og vis mer tålbare. Placebo-effekt eller logisk konsekvens av min menneskelige hørsel? Ikke godt å si men når man kan oppleve så fantastisk lyd har egentlig svaret liten betydning.Manley

En stor takk til imøtekommende service hos SteReoFil i Oslo for sjansen til å teste ut rørforsterkeren deres!

Artikkelen sto på trykk i 11.09.14



Everything is connected – sammenfiltrede sanseopplevelser

syn og hørselBlant Berlins mangefasetterte spisetilbud finner du restauranten Unsicht-Bar, et sted hvor gjestene sitter i stummende mørke og serveres av blinde kelnere.

Her skal jeg ikke gå inn i rollen som matkritiker (noe som heller ikke ville gavne restauranten noe videre) men opplevelsen satte i gang noen tanker rundt de forbindelsene som finnes mellom hørsel og syn. For det er interessant å oppleve på kroppen hvor sammenvevde sansene våre er og hvilke uventede relasjoner de kan stå i til hverandre.

Et nettverk av sanser

Sansene våre fungerer i et intrikat samarbeid; det vanligste eksemplet på det er hvordan tapet av én kan styrke en annen. Det er for eksempel et velkjent faktum at blinde ofte har en særdeles skjerpet hørsel, noe som også gjøre dem til eminente pianostemmere. Men tapet av synet gir ikke bare en generell økt styrke av hørselssansen. I visse tilfeller kan det også avsløre en forbindelse mellom hørsel og syn som de færreste er seg bevisst.

Den Amerikanske tenåringen Ben Underwood mistet tidlig begge øynene i kreft men var likevel i stand til å gjøre tilsynelatende umulige ting som å spille basketball, sykle og virre i sikksakk mellom parkerte biler på rolerblades. Han var i stand til dette ved å benytte seg av ekko-lokalisering, en teknikk hvor skarpe lyder som tungeklikk eller klapp brukes for å orientere seg. Lydbølgene fra klikkene treffer objekter i omgivelsene, reflekteres tilbake til senderens hørsel og videre til hjernens synsområde hvor det skapes et øyeblikksbilde. Teknikken er den samme som danner grunnlag for sonar-teknologien ombord i ubåter eller som benyttes av flaggermus som jakter i mørket.


Selv om syns-sanseorganene (les: øynene) til Ben ikke fungerte var altså synsområdet i hjernen fortsatt aktivt og skapte et indre bilde av omgivelsene som det var mulig for ham å forholde seg til. Veien til dette synssentret gikk via hørselen. Mange opplever ofte at å lytte til musikk kan skape mentale bilder men i tillegg til de rent assosiative bildene vi kan oppleve eksisterer det altså også en direkte fysiologiske forbindelse mellom lyd og “syns”-opplevelser. Det er vel forøvrig et fascinerende faktum at man faktisk ikke er avhengig av å ha øyne for å kunne “se”.

You talkin’ to me?

unsichtbarMan trenger imidlertid ikke å ha mistet en sans permanent for å erfare hvordan syn og hørsel er flettet sammen. Restaurantbesøket i Berlin kan brukes til å påpeke en annen interessant forbindelse mellom hørsel og syn.

Spisestedets konsept fungerte slik at man bestilte mat ute i baren og deretter fikk tildelt en kelner som ledet en inn i spisesalen, et stummende mørkt rom, i jenka-stil dog uten dansebevegelsene. Her servertes og fortærtes så måltidet i stummende mørke før man etter tre eller fire retter ble ledet ut igjen til baren.

Det mest interessante ved denne opplevelsen (noe som kanskje sier litt om nivået på maten) var at selv om hørselen ble skjerpet i den stummende mørke spisesalen ble det raskt tydelig hvilken viktig støtterolle synet spilte til hørselen i formingen av daglige lyd-opplevelser. Dét å kunne se opphavet til lyder og dermed også til en viss grad forutse dem gjør det mulig å sette alle de ulike lydene i et slags tredimensjonalt perspektiv – de relevante forrest og de mindre viktige bak i bevisstheten. Med andre ord nettopp den typen siling av lydinntrykk de fleste av oss benytter seg av ubevisst når vi sitter på en offentlig kafé og snakker med en venn. For hvis du sitter i et stupmørkt rom og noen slenger ut et spørsmål er det ikke alltid opplagt hvem det er rettet til hvis de ikke legger til navnet ditt på slutten.

I restaurantens stummende mørke fylt av et kakofoni av stemmer fra usynlige medgjester og kelnere og uten synet som tilgjengelig støttende sans opplevde jeg derimot at alle lydene snart gled sammen i et endimensjonalt teppe; støyende, forvirrende og en smule overveldende, spesielt famlende over en tallerken med ukjent innhold.

Det er mulig en lenger eksponering hadde endret opplevelsen. Uansett var erfaringen verdt ubehaget.

Fargerike bokstaver og velduftende toner

Forbindelsene mellom sansene våre kan altså inneholde muligheter for evner som kan hende ligger latent i oss alle eller som vi benytter oss av mer eller mindre ubevisst. Det er flere blinde enn Ben som benytter seg av ekkolokalisering selv om få gjør det med samme nonchalante og ungdommelige letthet som han hadde. Noen ganger kan derimot den nevrologiske linken mellom de ulike sansene våre være unormalt sterk, i den grad at den karakteriseres som et avvik, og gi seg interessante resultater.

Synestesi er navnet på et fenomen der stimulering av én sans, for eksempel hørsel, ufrivillig trigger andre sanser og skaper parallelle sanseopplevelser som ikke lar seg kontrollere: synet av en farge kan frembringe opplevelsen av en smak, bestemte lyder kan gi skape lukt-opplevelser og (den vanligste varianten) ulike tall og bokstaver sees i farger selv om de rent objektivt er skrevet i svart-hvitt. Det er fortsatt uklart hvorfor dette fenomenet oppstår hos enkelte men tilstanden karakteriseres snarere som et nevrologisk basert fenomen enn som en sykdom.













Alexander Scriabin og hans fargede toner

Musikkens verden er full av synestetikere som i ulik grad har benyttet seg av denne tilstanden og latt den påvirke sin musisering og sin kreativitet med varierende hell. Blant de store klassiske komponistene har flere stått frem og beskrevet tilstander hvor bestemte toner eller akkorder trigget en opplevelse av en bestemt farge. Den russiske komponisten Aleksandr Skrjabin forsøkte endog å gjenskape sine indre opplevelser for publikum og gikk så langt som til å komponere verk som skulle fremføres delvis på et “fargeorgel” hvor hver tone var et farget lys som skulle lyse opp konsertsalen. Olivier Messiaen og Franz Liszt er andre klassiske komponister som alle er kjente “synestetikere” men også artister som Duke Ellington og Elvin Jones har beskrevet lignende opplevelser hvor medspillere eller egne instrumenter oppleves simultant som farger eller teksturer.

I mange tilfeller er denne tilstanden en berikelse for den som har den og for enkelte synestetikere kan det sågar komme som en overraskelse at ikke alle andre opplever det samme i møte med musikk. Tross alt så kan det virke som vi i dagens store rockekonserter søker å skape noe av synestetikerens multi-sanselige total-opplevelse med en miks av lysshow, lyd, film og pyroteknikk. Og dette ønsket om å skape opplevelser som stimulerte flere sanser samtidig er heller ikke noe nytt fenomen.

Den multi-sanselige lytteropplevelsen

Et kjernebegrep i perioden som kalles Romantikken er “Gesamtkunstwerk” hvor målet til komponisten var å skape en form hvor alle de ulike kunstformene smeltet sammen til én helhet eller et all-kunstverk. Richard Wagner var den store fanebæreren her. Kunsten med stor K var, i følge Wagner, i en bedrøvelig fragmentert tilstand, noe den hadde vært siden antikken, og han satte i gang med å revolusjonere operasjangeren. Resultatet ble som vi vet, gigantiske verk hvor musikken ikke lenger skulle være et fremkomstmiddel for teksten men hvor melodier, akkorder, harmonier og rytmer ble brukt som et meningsbærende språk i seg selv og hvor drama og musikk ble integrert på en, for den tiden, helt ny måte.

Ringen-syklusen var den største realiseringen av denne tanken. I den spektakulære oppsetningen til Robert Lepage på The Met i 2010-2012 (forøvrig tilgjengelig på Blu-Ray så løp og kjøp!) forenes film, bevegelige scenekonstruksjoner, musikk, farger og drama i en helhet som ville få enhver synestetiker til å nikke gjenkjennende. Forestillingen gir oss nettopp en miks av lyd, lys og bilder som virker sjeldent stimulerende. Har vi kan hende alle en instinktiv lengsel etter synestetikerens automatisk fler-sanselige opplevelse?Ringen

Dog kan det muligens bli for mye av det gode: den tidligere nevnte Aleksandr Skrjabin (han med farge-orgelet, forøvrig også en romantiker) planla i sin tid et enormt syv dager langt verk hvor selv publikums luktesans skulle stimuleres med velvalgte parfymer som skulle skifte i tråd med musikken. Om dette var et forsøk på å gjenskape hans egne synestetiske opplevelser “in real life” eller bare et utslag av helt normal galskap er ikke godt å si. Siden lukt har en tendens til å henge igjen i klær og hår er det vel tvilsomt hvor vellykket opplevelsen hadde blitt.

Nevrologi versus persepsjon

Hørselen vår er med andre ord del av et nevrologisk sansekonglomerat mer underfundig enn vi ofte er klar over. I tillegg kommer mulighetene vi har til ulike persepsjonsmessige reaksjoner, altså den evnen hjernen vår har til å organisere de lydinntrykkene den mottar på en myriade av ulike måter som kan la oss oppleve et musikkverk på stadig nye måter.

Selv om det er ulike meninger om hva vi kan gjøre med det genetiske utgangspunktet vårt (de fleste synestetikere har gjerne minst én slektning som har samme tilstand så her mener man det er gener ute å går) er evnen til å trene opp persepsjonsevnen vår i forbindelse med lytting noe vi kan gjøre. Blue Ray – boksen med Lepage´s oppsetning av Ringen kommer forøvrig med en hel ekstramateriale – plate hvor du, av medlemmer av the Met´s orkester, ledes inn i musikkens mange underliggende betydninger og symboler, noe som garanterte vil skape nye spenstige forbindelser i hjernen ved neste gjennomhøring.

Artikkelen ble publisert i 12.08.2014