Hemmeligheten bak en “naturlig teknikk” – Historien om mannen som mistet kroppen sin

It takes a lot of effort to make something look effortless – Ben Mitchell

The best art always seem effortless – Steven Sondheim

Det sies at konsertpianister benytter en finmotorikk med en koordineringsgrad som ligger over den en hjernekirurg benytter ved operasjoner. Det å formidle et musikkstykke som krever at hver finger, hvert ledd i den fingeren og hver muskel i hånd, arm og kropp samarbeider og bidrar til at det samlede resultatet fremstår som en helhet harmonisk, melodisk og rytmisk er egentlig et aldri så lite fysiologisk og nevrologisk mirakel.

Hånd på klaviatur

Kanskje grunnen til at det likevel ikke oppfattes slik er at når kunst på et høyt nivå fremføres er gjerne et av kjennetegnene at det virker ”uanstrengt”. Og kan hende er det grunnen til at så mange musikere og kunstnere innen fag som krever en nitid kroppskontroll er på leting etter en “naturlig teknikk”? Men hva ligger egentlig bak begrepet “naturlig teknikk”? Continue reading

Psykoakustikken – Våre biologiske lytterinnstilinger

Psykoakustikken – våre biologiske lytterinstillinger

Det er lett å tenke at våre preferanser når det gjelder musikk så vel som Hi-Fi utstyr er styrt av vår personlige smak og det erfaringsgrunnlaget som vi har lagt oss opp gjennom livet. Men enkelte av disse preferansene går lenger tilbake enn vi tror. De er felles for oss som art.

Spenning og avspenning – musikkens alfa og omega

høy spenningDet meste av all musikk som er skapt og skapes er bygget opp av variasjoner mellom to ytterpunkt: spenning og avspenning. Komponister har opp gjennom tidene brukt dette elementet bevisst og gjennom musikkhistorien har gjerne reglene for det riktige forholdet mellom spenning og avspenning vært avgjørende for å forme musikken og vår opplevelse av den.

Musikalsk spenning brukes for å skape emosjonell spenning hos oss som lyttere. Grunnen til at dette er mulig er at virkemidlene som brukes for å skape musikalsk spenning for det meste vil produsere identiske reaksjoner hos de fleste mennesker. Ta fenomenet dissonans: Toner, akkurat som mennesker, kan stå i ulike spenningsforhold til hverandre. I musikkspråket kalles dette dissonans og konsonans. Den tekniske forklaringen er at to toner har konsonans når forholdet mellom svingningstallene for tonene kan uttrykkes ved små hele tall under 7. Høyere svingningstall enn dette vil gi dissonans. Men vi trenger ikke å kjenne til denne tekniske forklaringen for å oppleve dette rent fysisk. De fleste vil oppleve en laver grad av spenning i kroppen ved å høre intervallet ren kvint (feks c – g) og en høyere grad når de hører en liten sekund (feks c – dess) spilt på et instrument. Man kan dermed med litt kreativitet, snakke om en form for biologiske lytterinnstillinger som ligger kodet i oss, visse faste og mer eller mindre genetisk programmerte reaksjonsmønstre som trigges av bestemte kvaliteter ved lyden vi hører.

Spenning i hverdagen

En helt annen ting er hvordan vi personlig forholder oss til spenning som fysisk opplevelse. Her kan det være store forskjeller noe som i høy grad former både våre livsvalg, hvem vi omgir oss med og, ikke minst, hva slags musikk vi velger å lytte til. Noen ønsker mest mulig konsonans i musikken så vel som i livet generelt. Andre oppsøker eksplisitt situasjoner og opplevelser som kan øke spenningsnivået i kroppen, om det så er via skrekkfilmer eller ekstremt dissonerende musikk.

Dissonansens økende tilstedeværelse i musikken opp gjennom musikkhistorien har gradvis stilt et tilsvarende økende krav til oss som lyttere. Vår evne til å utholde lengre strekk med spenning i musikken og en større grad av uforutsigbarhet når det gjelder både klanger, tonalitet, rytme og form har blitt betraktelig tøyd, noe som også har ført til at det som før ble betraktet som uhørbart i dag er standard repertoar. Beethovens siste strykekvartetter er vel det vanligste eksemplet på dette tilfellet. Det er fascinerende å fundere på om denne utviklingen er et resultat av en endring i vår evne til å tåle en større grad av spenning (og tolke den som noe positivt) eller bare en konsekvens av at vi i dag utsettes for en slik massiv variert lyd-påvirkning at det skal stadig mer til for å sjokkere oss.

Tritonus – diabolus in musicae

Spenning i musikk kan brukes som et speil til å bringe frem, understreke, virkeliggjøre og bekrefte egen indre spenning, noe enhver frustrert tenåring som har låst døren og satt på heavy-metal eller punk-musikk på full guffe er klar over. Andre som har vært klar over dette er filmmusikkomponistene.

Filmmusikken er i stor grad basert på vårt biologiske reaksjonsmønster på dissonans og konsonans. Du finner ikke én eneste skrekkfilm som ikke gjør bruk av massive dissonanser som hjelpemiddel når spenningen skal heves til bristepunktet. Ingen øksemorder har noen gang angrepet til lyden av dur-treklanger (riktignok lar Stanley Kuberick hovedpersonen i filmen A Clockwork Orange begå de mest bestialske handlinger til lyden av Beethoven men her er det nettopp sammensetningen av behag (lyd) og ubehag (visuell input) som får oss til å bli kvalme og dermed er i praksis den ønskede effekten oppnådd). A-Clockwork-Orange-a-clockwork-orange-

Et av de mest spenningsbærende intervallene vi har kalles tritonus, et intervall som består av en forstørret kvart og som altså strekker seg over tre heltoner, derav navnet tri-tonus (eks: c – fiss). Svingningsforholdet mellom de to tonene kan ikke uttrykkes i hele tall slik som en ren oktav (2:1) eller en ren kvart (4:3) kan.

I middelalderen ble dette intervallet gitt navnet “djevelens intervall” eller diabolus in musicae, muligens fordi man allerede da erfarte at den unike spenningen (og ubehaget) dette intervallet skapte i lyttere var mer eller mindre universell, med andre ord: et musikalsk virkemiddel med omtrent garantert effekt. Mange komponister har siden påberopt seg å ha fått inspirasjon fra de lavere regioner og denne inspirasjonen var ofte kjennetegnet av en heftig bruk av tritonus-intervallet.

Tartinis Drøm (Tartinis drøm: Fiolinvirituosen Guiseppe Tartini(1692 – 1770) skal visstnok ha blitt inspirert til sin Sonate i G, også kalt Devil´s Trill, av Djevelen selv i en drøm, her gjengitt av maleren Louis-Léopold Bouilly i 1824)

 

Det å tillegge djevelen intervallet kan vi i dag muligens se på som en ekstrem projisering men det er ikke tvil om at effekten var og er reel. Fortsatt brukes intervallet bevisst av musikere og komponister nettopp fordi den spenningen det inneholder skaper en så spesiell spenning i oss. Dagens death metal-band har mye å takke tritonus- intervallet for som hovedingrediens i et flertall heftige gitarriff. Jimi Hendrix brukte det som intro til sin berømte låt Purple haze for å sette stemningen og de mørke undertonene rundt temaet halusinogene droger.

For virkelig å erfare intervallets effektivitet anbefales en gjennomlytting av Benjamin Brittens War Requiem hvor tritonus er en gjennomgående bærebjelke. Britten koblet de faste requiem-tekstleddene med dikt om den første verdenskrigs redsler og skapte et verk ladet med musikalsk og emosjonell spenning hvor tritonus intervallet danner en vedvarende ramme rundt det hele. Hele verket avsluttes av at intervallet oppløses i en harmonisk akkord. Etter over 1 time med intens tritonus-bruk er effekten elektrisk. Muligens noe de eldre kirkefedrene ikke tok med i betraktningen da de fordømte intervallet: for virkelig å oppleve den store forløsningen må du være villig til å gå inn i den ekstreme spenningen. War requiem cover

Psykoakustikk

Også Hi-Fi industrien vet å benytte seg av våre biologiske innstillinger når det gjelder lyd. Begrepet Psykoakustikk brukes gjerne på to måter innen faget: den ene er for å beskrive en placebo-effekt: noen forteller oss at dette lydanlegget vi nå skal få høre dramatisk vil bedre lydkvaliteten på musikken, og vår forventning og innstilling bidrar ditto til å farge opplevelsen og skape inntrykket av en bedre kvalitet.

Men den andre betydningen peker på at hvordan en lytter opplever lyd er avhengig av bestemte akustiske egenskaper ved lyden som vi, rent fysiologisk, reagerer positivt på. Vi kan si at visse elementer faktisk bidrar til å gjøre lyd mer “menneskevennlig” og dette er noe Hi-Fi industrien i høy grad er klar over og forholder seg til.

Prøvebilder og sinustoner

Hver enkelt tone som skapes av et musikkinstrument eller en sanger har sitt unike harmoniske spektrum – den består av en grunntone og et bestemt antall overtoner. Unntaket er sinustoner – toner som er helt uten overtonespekter. Disse kan frambringes av elektriske generatorer og brukes ofte i elektronisk musikk.

De fleste som eide et tv apparat i 80-årene har erfart sinustonen. Kanskje det fortsatt er noen der ute som husker den tiden da det forekom øyeblikk hvor det ikke var noen sending på TV (utenkelig i våre dager) Hvor du kunne vri på kanalknottene og få opp prøvebildet, den merkverdige globen med en blanding av farger og strekkodelignende mønster og bak det hele: en vedvarende gjennomtrengende pipetone som drev de fleste til vanvidd hvis den sto på for lenge.

Prøvebilde

Hvis vi spiller av en tone med et bredt spektrum av overtoner og en sinustone vil de fleste være ganske klare på hvilken av disse de ville foretrekke å lytte til i én time i strekk hvis de var nødt. Selv om sinustoner er et godt brukt virkemiddel i mye elektronisk musikk vil spenningen de genererer i oss hele tiden forbli en energetisk ingrediens i musikken. På samme måte vil de aller fleste oppleve at en tone som får tilført det rette spektrum av overtoner blir mer behagelig å lytte til.

Opptaksteknikkens vidtfavnende område er basert på vår biologiske “wiring” , altså hvordan vår menneskelige hørsel og vår biologiske indre organisering av lyd foregår. Bruken av stereo i dag innebærer at lydbildet får tilført dybde og gir oss en opplevelse av musikken som tredimensjonal, som skapt av musikere plassert rundt i rommet. Tilsvarende er også vårt forhold til dissonanser som nevnt ovenfor avgjørende for hvordan vi opplever lyden skapt av en rørforsterker.

Rørforsterkere – tube or not tube

Rørforsterkere prises gjerne av fanklubben for å skape en unik og “varm” klang som skiller seg fra den man får av en transistorforsterker. Ved arbeidet med denne artikkelen fant jeg ut at det var nødvendig med førstehåndserfaring om denne påståtte forskjellen og tok turen ned til en av Oslos koseligste og mest entusiastisk dedikerte Hi-Fi butikker: SteReoFil i grensen. Her ble lytterom og avspilleranlegg villig åpnet, tatt frem og koblet opp og jeg fikk teste ut opplevelsen av å veksle mellom en ASR transistorforsterker og en Manley rørforsterker av typen Stingray II.

Alle forsterkere vil jo, i større eller mindre grad, tilføre musikken harmonisk forvrengning. Hos ASR er graden av forvrengning oppgitt til mindre enn 0.01% mens hos Manley oppgis THD ( Total Harmonic Distortion) til 1.5%. Harmonisk forvrengning genererer og tilfører overtoner til det auditive signalet men dét det ikke oppgis i spesifikasjonene til ASR og Manley er hvilke overtoner (harmonics) som genereres og i hvilken del av det harmoniske spektrumet. Og det er her vi finner elementet fra psykoakustikken som ligger til grunn for visse deler av rørforsterker-konstruksjonen: signalet som sendes gjennom en rørforsterker vil tilføres harmoniske forvrengningsprodukter av en type som er spesielt i tråd med det vi mennesker, rent fysiologisk, tiltrekkes av. Igjen dreier det seg om vår indre “wiring” så og si og hvordan toner som tilføres visse overtoner i visse deler av det harmoniske spekteret ganske enkelt oppfattes som behagelig for oss som art.

(forvrengningsprodukter er et spennende og mangefasettert emne som det er skrevet bøtter av info om. Jeg skal ikke våge å stikke tærne ytterligere ned i den dammen men anbefaler da heller å ta en titt på nettsiden til Manley og deres “Tube Talk 2 – The Manley Mantra” eller enda bedre: ta en tur ned i SteReoFil i Grensen og snakk med entusiastene der. Lars Rørvik (sic!) er et imøtekommende oppkomme av informasjon og Hi-Fi lidenskap)

Filtrert virkelighet og u-hørbar lyd

Det kan være sunt å minne seg selv på at det vi opplever her i verden, også når det kommer til lyd, i virkeligheten er en sterkt begrenset, filtrert og ofte manipulert versjon av den fulle og hele lydverdenen som omgir oss, enten det gjelder HiFi-verdenens mangefasetterte filtre eller noe mer opplagt som våre fysiologiske begrensninger når det kommer til frekvensområde. Mennesket er på sitt beste i stand til å oppfatte frekvenser mellom 16 og ca 20 000 Hz. Vi er daglig (og nattlig) omgitt av frekvenser som ligger utenfor vårt høreområde og siden vi ikke hører dem er det lett å glemme at de faktisk er der. For andre arter som flaggermus eller elefanter fortoner virkelighetens lydomgivelser seg fullstendig annerledes ettersom deres biologiske hørselsorganer er rettet mot en helt annen del av lydspekteret, flaggermusen mot ultralyd (mellom 30 000 og 50 000 Hz) og elefanten mot infralyd (ned til 5 Hz), begge to deler av spekteret utilgjengelig for oss.

Utilgjengelig men likevel tilstede.

Og resultatet av lytteropplevelsen hos SteReoFil? Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor “farger” og “varme” er begreper som brukes for å beskrive klangen en rørforsterker skapes. Der hvor ASR ga et lydbilde som var fantastisk, briljant, glassklar og glitrende men også noe overveldende ble musikken spilt gjennom rørforsterkeren utfoldende og tettvevd, og ga en opplevelse av større tredimensjonalitet, av dybde. Den største forskjellen var likevel at musikken som i utgangspunktet var av det noe krasse slaget (stykkene som ble spilt var Stravinskis Vårofferet og Mahlers Symfoni nr 5) ble langt mer behagelige å lytte til. Trompetfanfarene i åpningen hos Mahler legger ingen bånd på seg og med ASR ble jeg nærmest trykket opp mot veggen av klangen som ble slynget ut. Det rev i nerver og emosjoner. Hos Manley var de samme emosjonene tilstede men de var på sett og vis mer tålbare. Placebo-effekt eller logisk konsekvens av min menneskelige hørsel? Ikke godt å si men når man kan oppleve så fantastisk lyd har egentlig svaret liten betydning.Manley

En stor takk til imøtekommende service hos SteReoFil i Oslo for sjansen til å teste ut rørforsterkeren deres!

Artikkelen sto på trykk i Audiophile.no 11.09.14

 

 

Propriosepsjonen – vår sjette sans

Propriosepsjon – kroppens GPS

Propriosepsjon eller Dypsensitivitet som den også kalles er vår kropps evne til, ubevisst, å vite hvor alle delene vi består av til enhver tid befinner seg i forhold til hverandre. Et enkelt eksempel: Hold hånden din under bordplaten så du ikke er i stand til å se den og vift tilfeldig med fingrene. Stans bevegelsene og se om du kan danne deg et bilde i hodet av den nåværende håndstillingen din uten å se den. Ta så hånden frem og se om bildet i hodet ditt stemmer med den faktiske håndstillingen. Det er en stor sjanse for at den gjør det.

“So what”, tenker du kanskje, “det er da en selvfølge?” Nei , det er merkelig nok ikke det men vi er så vant til denne sansen at vi sjelden tenker over den og hva for en enormt detaljert oppgave det egentlig er å ha denne konstante oversikten over bevegelsesapparatet vårt. Hvis du ønsker å vite hvordan det kjennes når Propriosepsjonen ikke fungerer som den skal: drikk deg god og full. Den øvelsen som trafikkpolitiet utsetter de for som de mistenker for fyllekjøring (lukk øynene og sett fingertuppen på nesetippen) er lett i edru tilstand men ikke fullt så lett med alkohol innabords. Da svekkes propriosepsjonen vår og har ikke lenger full oversikt over hvor de ulike delene av kroppen vår befinner seg. Dermed blir det også vanskelig å koordinere bevegelser, spesielt hvis vi tar bort synet. I tillegg forsvinner ting som balanseevne siden propriosepsjonen også (i pre-alkoholpåvirket tilstand) holder oversikt over hvor kroppen din befinner seg i forhold til verden omkring deg. For eksempel underlaget du står på.

Et ekstremt eksempel kan leses om her hvor en kvinne deler hvordan det er å leve uten leddsans, altså uten mulighet til å kjenne sine egne ledd og deres stilling. Denne historien forteller om konsekvensene av ikke å kunne kjenne hvor dine egne lemmer befinner seg, alt fra knusing av pappdrikkeglass fordi man ikke kjenner sitt egen greps styrke til å våkne i sengen uten å vite hvor hendene dine befinner seg før du er i stand til å se dem.

Ledd og lyspærer

Propriosepsjon er en sans som fortsatt er omsluttet av et slør av mystikk. Vi vet at den er avhengig av sensoriske signaler fra hud, muskler og ledd og fra reseptorer i disse. LYSPRE~1Når det kommer til leddene våre så spiller stillingen på leddet en stor rolle for hvor godt propriosepsjonen vår kan oppfatte hvor vi er plassert.

Hvis vi tenker oss at vi skal skru en lyspære inn i en lampekontakt så vet alle som har prøvd det hvor viktig vinkelen er for at ikke gjengene skal låse seg. Leddene våre er litt på samme måten: de er ment å være korrekt sentrerte, det vil si at knokkelen og leddskålen som  til sammen danner ett ledd har en “defult-plassering” i forhold til hverandre som er perfekt for at det skal kunne fungere slik det er ment.

Hvis de to ikke er korrekt plassert vil også signalet som sendes fra reseptorene i leddet bli feil.

Nok et illustrerende eksempel: still deg opp foran et speil og ta en titt på føttene dine. Mest sannsynlig vil du se at føttene dine har en varierende grad av utadrotasjon, altså at de er vridd ut til siden. Lukk nå øynene og be en annen person hjelpe deg å vri føttene dine innover slik at de peker rett fremover. Når vedkommende sier at du er plassert rett: kjenn etter hvordan det føles. Klarer du å få et mentalt bilde av stillingen din i hodet ditt uten å titte i et speil? Hvordan ser dette bildet ut? Åpne øynene og sjekk om bildet stemmer med virkeligheten.

Det de aller fleste opplever er at bildet i hodet deres forteller dem at de står med innadroterte føtter, altså at føttene peker fremover i en spiss. De aller fleste vil også bli overrasket over at dette faktisk IKKE er tilfelle.

Så hva forteller det oss? Vi vet at propriosepsjonen er den sansen som gjør oss i stand til å vite hvor de ulike delene av kroppen vår befinner seg og nå forteller den oss at vi står med innad roterte føtter mens speilbildet vårt viser noe annet. Uansett hvor viktig det ellers kan vært å lytte til kroppen vår er det i dette tilfelle lurt å stole på speilet..

Propriosepsjonen vår er altså ikke ufeilbarlig, det vil si: den kan “trenes” opp til å gi oss feil informasjon og denne “treningen” er det vi selv som står for. Gjentatt feil belastning av kroppen gjør at ledd og knokler tilpasser seg nye arbeisstillinger av nødvendighet. Nye stillinger fører til feil-sentrerte ledd. Feil-sentrerte ledd gir feil signal til propriosepsjonen vår. Propriosepsjonen vår sender feil tilbakemelding om hvor kroppen vår befinner seg.

Hvorfor er dette viktig for en musiker?

Riktig bruk av bevegelsesapparatet vårt er avhengig av at vi vet hvor dette apparatet befinner seg. Hvis vi skal jobbe med å korrigere en belastende spillestilling er det umulig å gjøre dette før vi er klar over at denne stillingen delvis opprettholdes av propriosepsjonen vår som har vent seg til at dette er korrekt stilling.

Dette er også en forklaring på at å endre arbeidsstilling tar tid og krever et grundig arbeid. Det hjelper ikke å ta en titt i speilet og korrigere seg selv slik at det ytre bildet matcher “idealet”. Her er det snakk om et helhetlig samspill mellom dyp muskulatur, bindevev, balansering av skjelett og en nevrologisk opptrening som lar endringen komme som et resultat av at de ulike delene av kroppen vår får gjøre sine oppgaver i fred. Oppgaver de var ment å gjøre.

En måte å trene opp og arbeide med dette på er å ta kontakt med en Timani-veileder.

Vil du lese mer om propriosepsjon er denne en fin liten intro.

Belastningsskader – musikerens svøpe

Krum hånd sidelengsBelastningsskader til besvær
Undersøkelser som bl.a. er gjort ved Norges Musikkhøgskole i Oslo viser at til tider så mye som 40% av elevene sliter med belastningsskader mens andelen blant profesjonelle er enda høyere. Smak på det tallet en gang til: 40%… 40% som  opplever alt fra mildt, moderat ubehag i etterkant av øving og spilling til såpass store muskulære problemer at operasjon og sykemelding er eneste løsning. Dette er en stor påkjenning for studenter som har investert betydelig tid, gjerne fra tidlig alder, på øving. En utdannelse til toppmusiker krever et betydelig antall øvingstimer og en streng prioritering for å nå profesjonelt nivå. Andre ting må prioriteres bort og det blir ofte ikke mange timer til overs for andre fag å kunne “falle tilbake på” hvis kroppen senere skulle vise seg å svikte. Utdannelsen er i så måte et risikoprosjekt og studenten vet dette; fallet ved en brått avkuttet utdannelse kan bli stort. Det er hardt å ha investert enormt i å følge en pasjon bare for å se drømmen kuttet tvert av pga senebetennelser og andre uhumskheter.

Quick-fix-løsninger
Det skorter ikke på tilbud og behandlinger når kroppen først har gått i vranglås, fra fysioterapi, naprapati, akupunktur og osteopati til betennelsesdempende medikamenter og i verste fall operasjon. De fleste kan merke bedring men for svært mange er endringen kortvarig, ganske enkelt fordi belastningen oppstår i spillesituasjonen som utøveren jo har som mål å opprettholde så mye som mulig. Musikere er med rette blitt sammenlignet med idrettsutøvere da man har sett at det som foregår av signalutveksling mellom hjerne og muskler på finmotorikkplanet hos en pianist tilsvarer svært avanserte og energikrevende prestasjoner hos en toppidrettsutøver. Men der det blant toppidrettsutøvere i dag gjerne gis en utdannelse hvor kroppen betraktes som et instrument og innsikten i hvordan den fungerer, fra blodomløp og muskelbruk til forbrenning er en viktig del av utdannelsen har de fleste musikere så godt som ingen innsikt i hvordan deres viktigste instrument, kroppen, fungerer.

Riktignok får mange musikere fysioterapi-veiledede treningsopplegg i forbindelse med spillerelaterte problemer, treningsopplegg som i seg selv kan være nødvendige og riktige men som allikevel ikke er tilstrekkelig for å løse problemene.

Tyngdekraften – utfordrer nr 1
I fag som idrettsfysiologi og bio-mekanikk ser man på hvordan biologisk materiale (altså en menneskelig organisme) responderer når den utsettes for mekaniske krefter som trykk, tyngdekraft og vekt. Vi lever i en fysisk virkelighet hvor vi hele tiden er under påvirkning av en spesifikk kraft: tyngdekraften. I alt vi gjør og alle bevegelser vi utfører blir vi påvirket av denne kraften og selve formen på kroppen vår er styrt av hvordan vi forholder oss til den.

Den bærende strukturen i kroppen vår er skjelettet vårt. På engelsk viser begrepet “Alignment” til hvordan balanseringen av de ulike delene av kroppen vår er avgjørende for at kroppen vår skal kunne fungere optimalt. Kort fortalt handler det om hvordan de ulike delene av kroppen vår er “stablet”. Hvis denne “stablingen” er godt balansert er musklene våre frie til å gjøre oppgavene sine i samarbeid med bindevevet vårt (Mer om bindevevets utrolige egenskaper senere. Hvis du ikke klarer å vente så ta en titt på denne artikkelen.)

Hvis ikke må vi kompensere med å bruke andre deler av kroppen som bærende element og da er det først og fremst musklene vi griper til.

Unike og spesialiserte kropper
Hver eneste menneskekropp er unik. En kropp responderer på hva den næres med, hvordan den brukes og hva slags ytre belastninger og omgivelser den utsettes for. Kroppen vår er også en helhetlig organisme; belastning av én del påvirker alle de andre delene. Vi er født med et differensiert muskelsystem hvor de enkelte delene har hver sin tiltenkte rolle. Hvis én del ikke får utøve sin rolle må en annen del kompensere og gjøre jobben, en jobb den ikke er skapt for. Dette er svært ofte grunnlaget for belastningsskader. Derfor handler ikke det å trene seg opp etter en belastningsskade om bare å bli sterkere fysisk sett men om å lære å bruke det komplekse “instrumentet” som en kropp er. Det vil si å benytte de ulike delene til rett tid, i rett situasjon og på rett måte.

Rett muskeltype til rett tid
I kroppen vår har vi ulike muskeltyper som har sine spesialområder, litt som et team av eksperter med hver sin spesialitet. De kan gjøre andre ting også men deres styrke ligger hovedsakelig på et felt. Et av “teamene” er spesielt flinke til å gi støtte og tåle langvarig belastning. For å kunne holde en fiolin opp mot halsen i flere timer i strekk er disse musklene uvurderlige. Kjennetegnet deres er at de som regel ligger dypt inn i kroppen nær knoklene våre.

Et annet team har som spesialitet å skape kortvarig kraft og styrke. Disse finner vi ofte i de ytre lagene av kroppen vår og det er gjerne disse vi læres opp til å fokusere på under trening (biceps, triceps, rette magemuskler etc).

Problemene oppstår når ett team overtar oppgavene til et annet, som når fiolinisten bruker bicepsmuskelen sin til å holde armen oppe i 10 timer hver dag på øverommet. Overkompensasjon er nøkkelordet her og det leder nesten alltid til belastningsskader.

9 80x56(Et lite sannsynlig scenario, rent fysiologisk sett. En bodybuilder av denne dimmen ville antakelig ha kollapset lenge før han klarte å gjennomføre en hel fiolinkonsert. Bildet er lånt i takknemlighet fra kunstprosjektet Muz:art av fotograf Ole Rasmus Jørgensen som portretterte Oslo filharmonien i nye og fantasifulle settinger. For mer om dette prosjektet se her )

En annen ting vi er avhengige av er korrekt propriosepsjon. Proprio-hva? Mer i neste post.

Timani – kroppslytting som en tilnærming til spilling

Hånd på klaviaturUnder kategoriene Timani og Body listening vil jeg i tiden fremover poste litt om et system jeg utdanner meg innenfor.

Timani handler om å etablere en bevisst fysisk og nevrologisk kontakt med kropp og spilleapparat. I Timani er fokuset vårt, som i lytting, rettet både utover og innover. Å skrive om dette i en blogg som skal omhandle bevisst lytting er derfor ikke så ulogisk. Disse bloggpostene vil bli skrevet på norsk da jeg hovedsakelig henvender meg til det norske markedet av brukere. Forhåpentligvis vil det senere dukke opp muligheter for enkelte engelske oversettelser.

I intend to in the future, under the categories of Timani and Body listening , to write a little bit about an education I am currently undertaking.

Timani is about establishing conscious physical and neurological contact  with your body and your entire system of movement.  In Timani  as in listening , our focus is turned both inwards and outwards so writing about this in a blog that is supposed to be about conscious listenin. doesn’t seem too far-fetched.  The blog posts will be written in Norwegian as I hopefully will be addressing  my future market of users, but hopefully I will be able to add some English translations later on.