Musikk for ører og øyne

Dagens omfattende opptaksteknologi gir oss i dag tilgang på musikk overalt og i alle settinger. Musikk er på sett og vis blitt et legemsløst fenomen: det er i dag fullt mulig å ha hørt flere hundre pianokonserter uten noen gang å ha sett et flygel. Har det noe å si? Tatt i betraktning i hvor stor grad sansene våre vikler seg inn i hverandre og påvirker hverandre så er det fristende å tenke at  det ligger en lite forskjell her – at det visuelle aspektet ved en musikkopplevelse kan ha noe å si for den totale lytteropplevelsen.

Mens vi i dag nærmeste drukner i tilgjengelig musikk gjennom alle tenkelige kanaler og formater var musikk før opptaksteknologiens tilblivelse mer av en ferskvare og konserter var den eneste anledningen til å få oppleve den. Den musikalske opplevelsen krevde dermed at du som lytter var i nærheten av instrumentene som frembrakte musikken og dermed var den visuelle delen av en lytteropplevelse også knyttet til instrumentene og deres utforming. Særlig i tidligere tider kunne disse instrumentene anta ganske så imponerende former.

 Instrumentale møbler

På 17 og 1800-tallet var huskonserter vanlig i de øvre middelklasse-hjemmene. Musikkutdanning var en viktig del av spesielt unge damers allmenndannelse. Dermed var det også vanligere at instrumenter var en naturlig del av hjemmene og et mondent borgerhjem var gjerne forventet å ha i det minste ett tangentinstrument. Flere av disse instrumentene hadde dermed en visuell utsmykning som også gjorde dem til dekorative møbler.

Bildetekst: The Concert av Gerard ter Borch

The concert Gerard_ter_Borch

ClavecinRuckers&Taskin

Sammenlignet med dagens mer edruelige modeller kan tidligere tiders instrumenter imponere og beta oss med sin overflod av vakre detaljer.

Skulpturell skjønnhet og eksperimentering

9.1275404555.giraffe-piano

17 og 1800-tallet var også en tid hvor forløperne til mange av vår tids instrumenter gikk gjennom flere eksperimentelle stadier, både teknisk og utformingsmessig; sidespor som noen ganger endte i ganske fantasifulle resultater.

Giraffpianoet er et slikt kuriøst monster. I 1820 hadde herskeren av Egypt forært en giraff til zoologisk hage i Wien og alt i hele byen dreide seg plutselig om giraffer – fra hårfrisyrer og kjeks til utformingen av vinglass. I byens dansesalonger danset man en ny dans kalt giraffgalopp og på musikkfronten fikk man en ny instrumenthybrid: giraffpianoet – et flygel som var mindre plasskrevende og dermed lettere å bringes inn i middelklassens stuer. Instrumentet minnet om et flygel hvor den buede delen av instrumentkroppen var blitt kuttet av og plassert på høykant bak klaviaturet.  Giraffpianoet kom i flere fantasifulle utsmykninger og var en fryd for så vel øyne som ører.

734-090605Revival-GiraffePiano.standalone.prod_affiliate.79

Instrumentene på denne tiden ga altså lytterne en stadig variert strøm av visuell informasjon, gjerne med fokus på det som i tiden ble ansett som vakkert eller slående og det er fristende å tro at det visuelle også bidro i lyttesituasjonen.

Når visse HiFi-produkter i dag kan sies å nærme seg det rent skulpturelle er det en spennende tanke at det på et vis kan være et svar på tapet av den visuelle opplevelsen som nærheten til musikkinstrumenter en gang ga. HiFi industrien kan på et vis sies å ha tatt over ansvaret for å bringe den skulpturelle skjønnheten (som det før var instrumentene som sto for) tilbake inn i lyttesituasjonen.

mbl101extreme

Mbl´s  Radialstrahler 101 X-treme. Høyttaler og smykke i ett.

Det er kanskje ikke tilfeldig at Mbl i et intervju med monoandstereo.com beskriver denne kreasjonen som ” … high-end instruments that create genuinely lifelike music in your living room.”

Skiftende idealer

Skjønnhetsidealer har alltid vært kulturelt betingede fenomener og det er bare å bla i en kunsthistoriebok for å se at idealene har endret seg betraktelig oppgjennom tidene. Så også i instrumentverdenen: Selv om standardinstrumenter i dag fortsatt har en iboende skjønnhet er det ikke primært det visuelle aspektet ved dem som ansees som det viktigste. Først og fremst skal de jo kunne frembringe vakker musikk.

Allikevel finnes det de som fortsetter å legge vekt på det visuelle aspektet ved instrumentene, noen ganger med fantasifulle resultat.

schimmel-grand-piano-pegasus-by-luigi-colani

Når vi ser Luigi Colanis flygelfantasi ovenfor er det fristende å tenke at ringen er sluttet fra de visuelt overdådige eksemplene blant instrumentene på  17-1800 tallet og frem til i dag. Men instrumentet ovenfor er allikevel først og fremst et instrument. Hvis det ikke var i stand til å produsere lyden vi forventer fra et flygel vil det også tape en god del av sin status.

Men hva med instrumenter hvor det visuelle aspektet er like viktig som det auditive?

Syngende skulpturer

Som henholdsvis skulptør og ingeniør dannet brødrene Francois og Bernhard Baschet en uvanlig og fantasimessig eksplosiv kunstnerisk duo.

baschetbrothers

Fra 1950-årene og framover konstruerte de to franskmennene flerfoldige musikalske skulpturer hvor skillet mellom instrument og skulptur er ytterst vag. Brødrene selv så på verkene sine som skulpturer som også var i stand til å produsere musikk. Skulptur-objektene deres, som ofte består av materialer som metall, glass og tre, er både vakre å se på og fascinerende å lytte til.

Som grunnlag for det hele ligger en nitid utforskning av akustiske fenomener. Med vitenskapelig grundighet startet brødrene med å klassifisere allerede eksisterende musikkinstrumenter. De kom opp med en oversikt over fire grunnleggende egenskaper som gikk igjen hos de fleste av dem:

  •  Muligheten for å produsere periodiske vibrasjoner
  • Muligheten for å opprettholde disse vibrasjonene
  • Muligheten for å frembringe en skala og modulere tonehøyde
  • Muligheten for å forsterke en lyd

Med en metodisk grundighet gikk brødrene dermed i gang med å lage skulpturer hvor disse fire egenskapene skulle danne de grunnleggende premissene.

baschetinstrumenter

I tillegg bestemte de seg for å inkludere enda et element, nemlig resonatorer, elementer som kan bevege seg synkront med lyden som skapes og forsterke den. (Disse finner vi også hos enkelte musikkinstrumenter, blant annet har hardingfelen et dobbelt sett med strenger hvor det nederst er der for å vibrere synkront med og å skape resonans til klangen skapt av de øverste strengene.)

hardingfele

Av hensyn til resonansmulighetene ble metall derfor et viktig materiale i mange av skulpturene.

Er dét kunst?

Den uvante kombinasjonen av instrument og skulptur har også bidratt til å endre definisjonen av kunstbegrepet: Da de musikalske skulpturene skulle sendes til USA for å stilles ut på MOMA, Museum of Modern Art, ble de stoppet i tollen. Ifølge tollmyndighetene i USA var nemlig kunst på den tiden definert gjennom sin unyttighet(!) og siden skulpturene til Baschet-brødrene var i stand til å produsere musikk var de dermed ikke lenger unyttige og derfor pålagt 16% toll og avgifter.

Baschet plakat

Saken havnet i retten hvor Baschet-brødrene fikk god hjelp og støtte fra kunstmiljøet i New York og fra presedensen skapt av en tidligere rettssak rundt kunstneren Brancusi (Da Brancusi første gangen sendte sine kunstverk til USA for å stilles ut ble også de stoppet i tollen med en kommentar om at dette ikke var kunst men stener som ikke lignet noe og slikt noe var det toll på.) På lik linje med Brancusi vant også Baschet-brødrene frem i retten og de musikalske skulpturene deres bidro dermed til diskusjonen rundt hva som skulle defineres som kunst.

De instrumentale skulpturene gjorde stor lykke på museene hvor de ble stilt ut, for i motsetning til skulpturutstillinger flest som hadde et vell av små skilt med “ikke rør!” plassert rundt seg var Bashet-skulpturene akkompagnert av små skilt med oppfordringer til publikum om å “spille/leke” med verkene (en dobbeltmening ved bruken av ordet play). dermed var gjerne utstillingssalene fulle av voksne og barn som stimlet rundt verkene i lykkelig klanglig utforskning.

The Crystal Organ

cristal

Men for å utnytte de musikalske mulighetene til de skulpturelle instrumentene fullt ut var det nødvendig med musikalsk kompetanse og Baschetbrødrene startet et samarbeid med flere etablerte musikere hvor enkelte av skulpturene nå tok steget over i instrumentenes verden. Sammen med musikerekteparet Jacques og Yvonne Lasry etablerte de ensembelet Lasry-Baschet Sound Structures mens musikeren Michel Deneuve fikk en spesiell forkjærlighet for instrumentet Cristal  (også kalt The Cristal Baschet) og bidro til å utvikle dette til et virtuost instrument egnet både for solo spill og orkester som brukes i moderne musikk i dag.

Cristalen tilhører en gruppe instrumenter som kalles friksjonsidiofoner  hvor tonene skapes ved hjelp av friksjon, i dette tilfellet strykes glasstenger med fuktede fingre og vibrasjonene som skapes forsterkes så av store metallresonatorer som kan minne om enorme blomsterblad. (Teknikken med å produsere musikk ved å gni på glass har vært brukt i flere varianter helt tilbake til 1700tallet da  ingen ringere enn Benjamin Franklin utviklet glassharmonikaen, men mer om det en annen gang.)

En av dem som har innlemmet Cristalen i sitt klanglige univers er multiinstrumentalisten og komponisten Loup Barrow. Her er han i et spennende samspill med Cristal, Hang og Ondes Martenot med Locus Solus Orchestra:

Nye instrumenter og nye komponister

Det er kanskje lett at instrumenter som har et såpass sterkt visuelt særpreg ender opp som mer av en wow-effekt enn en musikalsk opplevelse, og det skal ikke nektes for at Cristalen er et slående innslag på en konsertscene. Med sin kombinasjon av vitenskapelig teknologi, estetisk skjønnhet og fantasieggende klangmuligheter er Cristalen og de andre lydskulpturene til Baschetbrødrene en moderne vri på tidligere tiders instrumentale fantasifullhet.

Samtidig er gjerne et instruments levedyktighet mest av alt knyttet til musikken som skrives til den, komponistenes evner til å utnytte alle dets iboende muligheter og, ikke minst, utøvere som er villige til å eksperimentere og utvikle den nødvendige teknikken for å spille på dem.

Loup Barrow er en av dem som sørger for at Cristalen ikke bare slår oss med sin visuelle prakt men appellerer vel så mye til ørene som til øynene. Vil du vite mer om Barrow kan du gå til nettsiden hans her; mange nye lydlige opplevelser å finne der.

Bangogolufsen beolab90speakers

Med slike instrumenter og med en parallell fantasifull og formmessig utforskning innen HiFi-industrien (som her i Bang& Olufsens fantastiske Beolab90) har visuell undring nok en gang kommet tilbake inn i  lyttersituasjonen.

Artikkelen ble publisert i Audiophile.no 03.01.16

 

 

 

Lyd – til glede og besvær

“(..)if you think it´s too loud, it´s way too loud”

– Seth Horowitz: The universal Sense: How hearing Shapes the Mind

Støy defineres gjerne som uønsket lyd hvilket viser tydelig at det også til en viss grad er et subjektivt og situasjonsbestemt fenomen: en manns støy er en annen manns musikk, en rockekonsert kan være euforisk for en publikummer og enerverende for naboen som prøver å sove vegg i vegg med en hjemme alene-fest. Men støy som fenomen kan fort få langt alvorligere konsekvenser enn dårlig nattesøvn.

rockekonsert

Støy – et subjektivt og globalt fenomen

Helt fra Eva fikk nok av Adams snorking og dultet til ham i de resterende ribbena hans har uønsket støy fulgt utviklingen til mennesket. Med den industrielle revolusjonen økte graden av støy dramatisk og tendensen gikk kun i én retning. Industri og fabrikker vokste frem i rasende fart, trafikken ble stadig større og ettersom vi beveger oss inn i det 20 århundre begynner et økende antall lyd-produserende husholdningsapparater å finne veien inn i de fleste hjem og sosiale arenaer – TV og radio var stadig på framvekst.

Parallelt med dette begynte det å dukke opp teorier om at dét å utsettes for den graden av støy som vårt samfunn nå i større og større grad produserte kunne ha negative effekter på helsen.

Engstelsen resulterte blant annet i ønske om mer informasjon: I 1973 fant en omfattende kongress med navnet “Noise as a Public Health Problem” sted, arrangert av American Speach and Hearing Assosiation, avholdt i Dubrovnic, Yugoslavia. Asha logoMålet var å bringe sammen fagfolk som kunne presentere den viktigste kunnskapen til dags dato som omhandlet “støy-problemet”. Temaene på kongressen dekket et bredt felt, fra forskning rundt støy-relaterte hørselsskader til psykologiske konsekvenser av kontinuerlig støy. Kongressen i sin helhet ble omtalt som en suksess og det ble kun meldt om to store skuffelser: den ene var at forskerne fra Russland ikke kunne komme da de ikke rakk å få ordnet innreisepapirer (det internasjonale politiske klimaet var ikke spesielt avslappet på denne tiden), den andre store skuffelsen var at kopimaskinen (entall) ikke virket…

Flere av bidragene fokuserte på effekten støy har på fysiske prosesser i kroppen, spesielt for mennesker som oppholder seg konstant i støy-rike omgivelser. Bland annet viste undersøkelser av fabrikkarbeidere som hadde jobbet i flere år rundt støyende maskineri at et flertall hadde en unormalt forhøyet forekomst av skader på de indre organene i mageregionen. sveiser

I sin bok “Effects of Noise on people” beskiver James David Miller en rad kjente effekter som støy har på ulike deler av kroppen vår. En av dem er endring i spyttproduksjon og utsondring av magesaft. I tillegg kommer påvirkning av muskulatur og blodomløp og selvfølgelig de mer kjente effektene av vedvarende høy lyd med tinnitus og nedsatt eller skadet hørsel som resultat.

Dét faktum at støy og lyd påvirker oss fysisk så vel som psykisk var og er fortsatt vel dokumentert.

The soundtrack of our time

I dag er lyd et allestedsnærværende fenomen og derfor også et sansefenomen som hjernen vår til en viss grad modererer for at vi skal ungå å bli totalt overveldet. Til alle tider på døgnet er vi, med mindre vi befinner oss i et rom som er spesialbygd for sanseberøvelse, omgitt av lyder som øret vårt og dermed hjernen vår oppfatter.

Det faktum at en del av hjernen vår arbeider kontinuerlig med å prosessere lydinntrykk har en pris i form av den energien kroppen vår bruker på denne prosessen. Hvor mye dette sliter på oss kan vi til en viss grad oppleve fysisk i de øyeblikkene hvor typisk “allestedsærværende” lyd (som summing fra elektriske apparater, kjøleskap o.li) plutselig blir borte i forbindelse med et strømbrudd.

Mens vi om natten lukker øynene og på den måten skrur av den visuelle flommen av informasjon er hørselen vår noe som forblir “på”, i søvn så vel som i våken tilstand. Så hvis vi skulle gå biologisk til verks er det kanskje greit å starte med å spørre seg hvorfor vi er utstyrt med en sans som er konstant “på”. Hva er hovedpoenget med vår auditive mottakelighet?

Varslingssystem

Et enkelt svar: Lyder er varsler. Vi er designet for å leve i en verden som opprinnelig ikke hadde annet enn naturlig lys. Farer var dermed ikke alltid oppfattbare via synet, i tillegg har vi mennesker, som ethvert rovdyr øynene plassert på framsiden av hodet, noe som lar baksiden vår være en sårbar flate. Ørene derimot ( selv om vi ikke har enkelte dyrs evne til å vri dem i alle retninger) var det aller beste varselsystemet vi hadde. Det er så effektivt at det til og med kan bringe oss tilbake fra sovende tilstand hvis et jordskjelv skulle melde sin ankomst.

I kroppen vår er hørselen (som alle de andre sansene våre) koblet til andre deler av fysiologien vår gjennom en rekke reflekser, blant annet såkalte audio-muskulære reflekser. Disse fører til at vi, blant annet, automatisk vender hode og øyne i retning av lydkilder for å finne ut hva som laget lyden. Siden det er snakk om reflekser skjer dette uten at vi bevisst styrer bevegelsen. Samtidig settes også andre prosesser i gang som forbereder kroppen vår på ulike handlinger som f.eks. kamp eller flukt. Noen av disse trigger deler av kjertelsystemet og glatt muskulatur i kroppen vår: hormoner frigjøres, hjerterytmen vår akselererer og pustemønsteret endres.Løve

Dagens fare-triggere

Moderne samfunn i dag vektlegger gjerne at innbyggerne skal kunne leve med en viss grad av sikkerhet og forutsigbarhet. Sikkerhet og forutsigbarhet er forutsetninger for de fleste andre viktige samfunnsinstitusjoner vi har. I dag utgjør ikke lenger løven i buskene en konstant fare, samtidig inneholder det “trygge” samfunnet vi har bygget opp, paradoksalt nok, flere kilder til stress-triggende støy enn noe annet og som et resultat har vårt lydvarslingssystem aldri vært mer i aktivitet enn nå: selv om jeg vet at traileren som kjører forbi meg er adskilt fra fortauet med en 1 meter høy betongkant trigger lyden den lager allikevel en formidabel stress-reaksjon i kroppen min basert på mine opprinnelige innebygde reflekser.OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Én slik kjent refleks er “Startle”-refleksen,- en høy brå lyd vil i de aller fleste tilfeller utløse de samme refleksene hos de fleste: blinking med øyne, en typisk ansiktsgrimase og bøying av knær og krumming av ryggrad idét kroppen starter på bevegelsen som, hvis den ble fullført, ville krølle oss sammen til en ball.

Subjektive reflekser

Ikke alle opplever disse refleksene like sterkt; en lyd som hos enkelte kan føre til en liten rykning og et raskt sideblikk kan få andre til å hoppe og innta karatepositur. Hva bunner forskjellen i? Muskelrefleksene våre er avhengige (blant annet) av den generelle spenningen vi til daglig bærer i muskulaturen vår, vår såkalte “resting muscle tension”.

Graden av spenning i muskulaturen vår skal ideelt sett veksle kontinuerlig i et bølgemønster av spenning og avspenning, styrt av det autonome nervesystemet vårt. Dette sørger for å gi kroppen vår en balansert mengde av hvile og stimuli og er altså avgjørende for i hvor stor grad støy og lyd er i stand til å trigge våre fare-reflekser og ikke minst: hvor mye av energien vår vi forbruker i prosessen.

Dermed burde vel den logiske motvekten av stress-skapende støy være fravær av lyd? Fjern lyden og dermed stresset. Men fraværet av lyd kan paradoksalt nok være like stressende som uønsket lyd..

SPA-behandlinger, tortur og meditasjon

Sanseberøvelse, hvor hørsel så vel som alle andre sanser fjernes eller blokkes ut, utøver en såpass sterk belastning på psyken vår at det hyppig benyttes i tortur, noe bilder fra Guantanamo leiren av knelende bundne fanger med øreklokker og øyebind er et eksempel på.guantanamo-fange

På den andre side benyttes den samme sansedeprivasjonen også i flere spirituelle praksiser og meditasjonsteknikker som et middel for å oppnå en kontemplativ tilstand og vende sinnet innover (dog med den viktige forskjellen at det foregår frivillig uten nærvær av vold, trusler og hat).

I vitenskaplige forsøk hvor forsøksobjekter frivillig blir utsatt for total sansedeprivasjon begynner samtlige etter en viss tid å hallusinere. Det har vist seg at hjernen vår er avhengig av sansestimuli for at visse prosesser skal gå som normalt og hvis vi ikke bringer noen stimuli til bords tar hjernen saken i egne hender og skaper sine egne stimuli. floatingtank

Innen velværeindustrien finner vi SPA-behandings variant av sanseberøvelse: “floater-tank”, en lydisolert, mørklagt kokong-liknende tank med saltvannsløsning som holder kroppens egen temperatur. Saltkonsentrasjonen i vannet er så stor at du holder deg flytende uten å måtte “svømme” og det skapes dermed en følelse av fullstendig vektløs tomhet.

Ikke fravær av lyd men rett type lyd

Samtidig er dette total-fraværet av lyd og sansestimuli ikke dét de fleste av oss oppsøker når vi ønsker å koble av. Derimot er det snarere en bestemt sammensetning av lyder som vi gjerne assosierer med avslapning.

Ordet “soundscape” er navnet på en sted- eller miljø-spesifikk lydsammensetning, den auditive varianten av ordet “landscape”. En by vil ha en soundscape som skiller seg drastisk fra den vi finner ved et tjern i en skog. (les mer om “Soundcape” i posten “jakten på filteret” )

I sin bok The Great Animal Orchestra” inndeler forfatter Bernie Krause vår verdens soundscapes i en grov tredeling:

  • Biofoni er betegnelsen på lydlandskap skapt av dyr, insekter og planter
  • Geofoni er naturlig lyd som vind, vann og regn
  • Antropofoni er menneske-generert lyd: trafikklyder, industri, maskiner, alarmer, tale og kommunikasjon – soundscapes som har en tendens til å ha en negativ og nedbrytende effekt på de ulike biofoniene den kommer i nærkontakt med. the great animal orchestra

Avslapnings-musikk-industrien er stor-forbruker av både biofonier og geofonier (tenk klukkende bekk, bølger mot stranden og kor av sirisser) og en av grunnene til at det selger så bra er at svært mange av oss finner behag i disse lydlandskapene, noen ganger iblandet enkelte innslag av pan-fløyte, gitar, harpe eller andre instrumenter som gjerne enten spiller på overtoneskalaen eller er rike på harmoniske overtonespektere. avslappende musikk

Videokanalen Relax TV på youtube, skapt av filmskaper og “medtative artist” Johnnie Lawson tilbyr blant annet timelange opptak av ulike biofonier (for eksempel 10 timer kontinuerlig skogslyd). I kommentarfeltene til videoene flommer det over av tilbakemeldinger om bruk av videoene som bakgrunnslyd under studier, i bilen på vei til jobb, på kontoret, på flyreiser, som innsovingsmedisin om kvelden og én mann rapporterte at han benyttet dem i heisekranen under jobb på et konstruksjons område. Videoene er vel verdt å teste ut her

Samklang – organisering og overlevelse

Selv om svært mange finner denne typen lydlandskaper tiltalende oppfatter vi i virkeligheten kun en brøkdel av den kompleksiteten som disse biofoniene besitter. Går vi inn på detaljnivå kan lyden av en froskekoloni ved et vann nattestid eller en eng full av sirisser åpenbare et minutiøst lydlandskap med en overraskende grad av livsviktig organisering.

Et lite eksempel: i boken nevnt ovenfor forteller Bernie Krause om en interessant obeservasjon av betydningen organisering spiller for overlevelse innen ulike biofonier: Mens han gjorde lydopptak ved en froskedam nattestid registrerte Krause at det tettvevde lydteppet av kvekking også fungerte som en effektiv beskyttelse mot rovdyr: lyden froskene laget var synkronisert på en slik måte at den ga inntrykk av å komme fra alle kanter på engang. Dermed var det ikke mulig å bestemme lokaliseringen av enkeltindivider, særlig ikke for rovdyr som nattestid benytter seg primært av hørselen for å jakte. Tjern om kvelden

Froskekoret ved dammen opplevde imidlertid å bli jevnlig forstyrret av passerende jetfly når de kom innen hørevidde fra dammen. I etterkant av disse motorforstyrrelsene tok det froskene ofte så lenge som 45 minutter å få reetablert sin opprinnelige grad av synkronisert lyd og i de innledende nølende forsøkene sto enkeltindivider mer tydelig fram og ble også mer sårbare: i etterkant av hver flyforstyrrelse kunne Krause registrere flere rovdyr som coyote og ugle i gang med måltidet.

Musikk – antropofoniens froskedam

Bioakustikeren Krause hevder at vi mennesker har en tendens til å fokusere for mye på enkeltdeler framfor helhet: vi søker ofte å isolere den enkelte arts lyder framfor å “se” eller snarere høre på helheten den er en del av. Det er samspillet som ofte er avgjørende i biofonien, både for kommunikasjon og for overlevelse. Dette vises blant annet gjennom at i dyreverdene har hver art sitt eget frekvensområde som gjør at de er hørbare i samklang, de overdøver hverandre ikke, og de tilfellene hvor enkelte innehar det samme frekvensområdet så løses konflikten gjennom timing.

I antropofoniene, vår egne soundscapes, er det gjerne kaos som råder og svært få har noen som helst form for organisering. Men det finnes noen unntak og ett av dem er Musikk. I et orkester finner vi, gjennom de ulike instrumentgruppenes variasjon av klang og pitsj-område, den samme organiseringen som i biofonien, den eneste forskjellen er at dyrene har lenger erfaring i samspillets kunst enn oss.

Det er kanskje ikke rart at Krause ga boken sin tittelen “The Great Animal Orchestra – finding the origins of music in the world´s wild places”?

Artikkelen sto på trykk i Audiophile.no 24.01.15

 

 

Psykoakustikken – Våre biologiske lytterinnstilinger

Psykoakustikken – våre biologiske lytterinstillinger

Det er lett å tenke at våre preferanser når det gjelder musikk så vel som Hi-Fi utstyr er styrt av vår personlige smak og det erfaringsgrunnlaget som vi har lagt oss opp gjennom livet. Men enkelte av disse preferansene går lenger tilbake enn vi tror. De er felles for oss som art.

Spenning og avspenning – musikkens alfa og omega

høy spenningDet meste av all musikk som er skapt og skapes er bygget opp av variasjoner mellom to ytterpunkt: spenning og avspenning. Komponister har opp gjennom tidene brukt dette elementet bevisst og gjennom musikkhistorien har gjerne reglene for det riktige forholdet mellom spenning og avspenning vært avgjørende for å forme musikken og vår opplevelse av den.

Musikalsk spenning brukes for å skape emosjonell spenning hos oss som lyttere. Grunnen til at dette er mulig er at virkemidlene som brukes for å skape musikalsk spenning for det meste vil produsere identiske reaksjoner hos de fleste mennesker. Ta fenomenet dissonans: Toner, akkurat som mennesker, kan stå i ulike spenningsforhold til hverandre. I musikkspråket kalles dette dissonans og konsonans. Den tekniske forklaringen er at to toner har konsonans når forholdet mellom svingningstallene for tonene kan uttrykkes ved små hele tall under 7. Høyere svingningstall enn dette vil gi dissonans. Men vi trenger ikke å kjenne til denne tekniske forklaringen for å oppleve dette rent fysisk. De fleste vil oppleve en laver grad av spenning i kroppen ved å høre intervallet ren kvint (feks c – g) og en høyere grad når de hører en liten sekund (feks c – dess) spilt på et instrument. Man kan dermed med litt kreativitet, snakke om en form for biologiske lytterinnstillinger som ligger kodet i oss, visse faste og mer eller mindre genetisk programmerte reaksjonsmønstre som trigges av bestemte kvaliteter ved lyden vi hører.

Spenning i hverdagen

En helt annen ting er hvordan vi personlig forholder oss til spenning som fysisk opplevelse. Her kan det være store forskjeller noe som i høy grad former både våre livsvalg, hvem vi omgir oss med og, ikke minst, hva slags musikk vi velger å lytte til. Noen ønsker mest mulig konsonans i musikken så vel som i livet generelt. Andre oppsøker eksplisitt situasjoner og opplevelser som kan øke spenningsnivået i kroppen, om det så er via skrekkfilmer eller ekstremt dissonerende musikk.

Dissonansens økende tilstedeværelse i musikken opp gjennom musikkhistorien har gradvis stilt et tilsvarende økende krav til oss som lyttere. Vår evne til å utholde lengre strekk med spenning i musikken og en større grad av uforutsigbarhet når det gjelder både klanger, tonalitet, rytme og form har blitt betraktelig tøyd, noe som også har ført til at det som før ble betraktet som uhørbart i dag er standard repertoar. Beethovens siste strykekvartetter er vel det vanligste eksemplet på dette tilfellet. Det er fascinerende å fundere på om denne utviklingen er et resultat av en endring i vår evne til å tåle en større grad av spenning (og tolke den som noe positivt) eller bare en konsekvens av at vi i dag utsettes for en slik massiv variert lyd-påvirkning at det skal stadig mer til for å sjokkere oss.

Tritonus – diabolus in musicae

Spenning i musikk kan brukes som et speil til å bringe frem, understreke, virkeliggjøre og bekrefte egen indre spenning, noe enhver frustrert tenåring som har låst døren og satt på heavy-metal eller punk-musikk på full guffe er klar over. Andre som har vært klar over dette er filmmusikkomponistene.

Filmmusikken er i stor grad basert på vårt biologiske reaksjonsmønster på dissonans og konsonans. Du finner ikke én eneste skrekkfilm som ikke gjør bruk av massive dissonanser som hjelpemiddel når spenningen skal heves til bristepunktet. Ingen øksemorder har noen gang angrepet til lyden av dur-treklanger (riktignok lar Stanley Kuberick hovedpersonen i filmen A Clockwork Orange begå de mest bestialske handlinger til lyden av Beethoven men her er det nettopp sammensetningen av behag (lyd) og ubehag (visuell input) som får oss til å bli kvalme og dermed er i praksis den ønskede effekten oppnådd). A-Clockwork-Orange-a-clockwork-orange-

Et av de mest spenningsbærende intervallene vi har kalles tritonus, et intervall som består av en forstørret kvart og som altså strekker seg over tre heltoner, derav navnet tri-tonus (eks: c – fiss). Svingningsforholdet mellom de to tonene kan ikke uttrykkes i hele tall slik som en ren oktav (2:1) eller en ren kvart (4:3) kan.

I middelalderen ble dette intervallet gitt navnet “djevelens intervall” eller diabolus in musicae, muligens fordi man allerede da erfarte at den unike spenningen (og ubehaget) dette intervallet skapte i lyttere var mer eller mindre universell, med andre ord: et musikalsk virkemiddel med omtrent garantert effekt. Mange komponister har siden påberopt seg å ha fått inspirasjon fra de lavere regioner og denne inspirasjonen var ofte kjennetegnet av en heftig bruk av tritonus-intervallet.

Tartinis Drøm (Tartinis drøm: Fiolinvirituosen Guiseppe Tartini(1692 – 1770) skal visstnok ha blitt inspirert til sin Sonate i G, også kalt Devil´s Trill, av Djevelen selv i en drøm, her gjengitt av maleren Louis-Léopold Bouilly i 1824)

 

Det å tillegge djevelen intervallet kan vi i dag muligens se på som en ekstrem projisering men det er ikke tvil om at effekten var og er reel. Fortsatt brukes intervallet bevisst av musikere og komponister nettopp fordi den spenningen det inneholder skaper en så spesiell spenning i oss. Dagens death metal-band har mye å takke tritonus- intervallet for som hovedingrediens i et flertall heftige gitarriff. Jimi Hendrix brukte det som intro til sin berømte låt Purple haze for å sette stemningen og de mørke undertonene rundt temaet halusinogene droger.

For virkelig å erfare intervallets effektivitet anbefales en gjennomlytting av Benjamin Brittens War Requiem hvor tritonus er en gjennomgående bærebjelke. Britten koblet de faste requiem-tekstleddene med dikt om den første verdenskrigs redsler og skapte et verk ladet med musikalsk og emosjonell spenning hvor tritonus intervallet danner en vedvarende ramme rundt det hele. Hele verket avsluttes av at intervallet oppløses i en harmonisk akkord. Etter over 1 time med intens tritonus-bruk er effekten elektrisk. Muligens noe de eldre kirkefedrene ikke tok med i betraktningen da de fordømte intervallet: for virkelig å oppleve den store forløsningen må du være villig til å gå inn i den ekstreme spenningen. War requiem cover

Psykoakustikk

Også Hi-Fi industrien vet å benytte seg av våre biologiske innstillinger når det gjelder lyd. Begrepet Psykoakustikk brukes gjerne på to måter innen faget: den ene er for å beskrive en placebo-effekt: noen forteller oss at dette lydanlegget vi nå skal få høre dramatisk vil bedre lydkvaliteten på musikken, og vår forventning og innstilling bidrar ditto til å farge opplevelsen og skape inntrykket av en bedre kvalitet.

Men den andre betydningen peker på at hvordan en lytter opplever lyd er avhengig av bestemte akustiske egenskaper ved lyden som vi, rent fysiologisk, reagerer positivt på. Vi kan si at visse elementer faktisk bidrar til å gjøre lyd mer “menneskevennlig” og dette er noe Hi-Fi industrien i høy grad er klar over og forholder seg til.

Prøvebilder og sinustoner

Hver enkelt tone som skapes av et musikkinstrument eller en sanger har sitt unike harmoniske spektrum – den består av en grunntone og et bestemt antall overtoner. Unntaket er sinustoner – toner som er helt uten overtonespekter. Disse kan frambringes av elektriske generatorer og brukes ofte i elektronisk musikk.

De fleste som eide et tv apparat i 80-årene har erfart sinustonen. Kanskje det fortsatt er noen der ute som husker den tiden da det forekom øyeblikk hvor det ikke var noen sending på TV (utenkelig i våre dager) Hvor du kunne vri på kanalknottene og få opp prøvebildet, den merkverdige globen med en blanding av farger og strekkodelignende mønster og bak det hele: en vedvarende gjennomtrengende pipetone som drev de fleste til vanvidd hvis den sto på for lenge.

Prøvebilde

Hvis vi spiller av en tone med et bredt spektrum av overtoner og en sinustone vil de fleste være ganske klare på hvilken av disse de ville foretrekke å lytte til i én time i strekk hvis de var nødt. Selv om sinustoner er et godt brukt virkemiddel i mye elektronisk musikk vil spenningen de genererer i oss hele tiden forbli en energetisk ingrediens i musikken. På samme måte vil de aller fleste oppleve at en tone som får tilført det rette spektrum av overtoner blir mer behagelig å lytte til.

Opptaksteknikkens vidtfavnende område er basert på vår biologiske “wiring” , altså hvordan vår menneskelige hørsel og vår biologiske indre organisering av lyd foregår. Bruken av stereo i dag innebærer at lydbildet får tilført dybde og gir oss en opplevelse av musikken som tredimensjonal, som skapt av musikere plassert rundt i rommet. Tilsvarende er også vårt forhold til dissonanser som nevnt ovenfor avgjørende for hvordan vi opplever lyden skapt av en rørforsterker.

Rørforsterkere – tube or not tube

Rørforsterkere prises gjerne av fanklubben for å skape en unik og “varm” klang som skiller seg fra den man får av en transistorforsterker. Ved arbeidet med denne artikkelen fant jeg ut at det var nødvendig med førstehåndserfaring om denne påståtte forskjellen og tok turen ned til en av Oslos koseligste og mest entusiastisk dedikerte Hi-Fi butikker: SteReoFil i grensen. Her ble lytterom og avspilleranlegg villig åpnet, tatt frem og koblet opp og jeg fikk teste ut opplevelsen av å veksle mellom en ASR transistorforsterker og en Manley rørforsterker av typen Stingray II.

Alle forsterkere vil jo, i større eller mindre grad, tilføre musikken harmonisk forvrengning. Hos ASR er graden av forvrengning oppgitt til mindre enn 0.01% mens hos Manley oppgis THD ( Total Harmonic Distortion) til 1.5%. Harmonisk forvrengning genererer og tilfører overtoner til det auditive signalet men dét det ikke oppgis i spesifikasjonene til ASR og Manley er hvilke overtoner (harmonics) som genereres og i hvilken del av det harmoniske spektrumet. Og det er her vi finner elementet fra psykoakustikken som ligger til grunn for visse deler av rørforsterker-konstruksjonen: signalet som sendes gjennom en rørforsterker vil tilføres harmoniske forvrengningsprodukter av en type som er spesielt i tråd med det vi mennesker, rent fysiologisk, tiltrekkes av. Igjen dreier det seg om vår indre “wiring” så og si og hvordan toner som tilføres visse overtoner i visse deler av det harmoniske spekteret ganske enkelt oppfattes som behagelig for oss som art.

(forvrengningsprodukter er et spennende og mangefasettert emne som det er skrevet bøtter av info om. Jeg skal ikke våge å stikke tærne ytterligere ned i den dammen men anbefaler da heller å ta en titt på nettsiden til Manley og deres “Tube Talk 2 – The Manley Mantra” eller enda bedre: ta en tur ned i SteReoFil i Grensen og snakk med entusiastene der. Lars Rørvik (sic!) er et imøtekommende oppkomme av informasjon og Hi-Fi lidenskap)

Filtrert virkelighet og u-hørbar lyd

Det kan være sunt å minne seg selv på at det vi opplever her i verden, også når det kommer til lyd, i virkeligheten er en sterkt begrenset, filtrert og ofte manipulert versjon av den fulle og hele lydverdenen som omgir oss, enten det gjelder HiFi-verdenens mangefasetterte filtre eller noe mer opplagt som våre fysiologiske begrensninger når det kommer til frekvensområde. Mennesket er på sitt beste i stand til å oppfatte frekvenser mellom 16 og ca 20 000 Hz. Vi er daglig (og nattlig) omgitt av frekvenser som ligger utenfor vårt høreområde og siden vi ikke hører dem er det lett å glemme at de faktisk er der. For andre arter som flaggermus eller elefanter fortoner virkelighetens lydomgivelser seg fullstendig annerledes ettersom deres biologiske hørselsorganer er rettet mot en helt annen del av lydspekteret, flaggermusen mot ultralyd (mellom 30 000 og 50 000 Hz) og elefanten mot infralyd (ned til 5 Hz), begge to deler av spekteret utilgjengelig for oss.

Utilgjengelig men likevel tilstede.

Og resultatet av lytteropplevelsen hos SteReoFil? Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor “farger” og “varme” er begreper som brukes for å beskrive klangen en rørforsterker skapes. Der hvor ASR ga et lydbilde som var fantastisk, briljant, glassklar og glitrende men også noe overveldende ble musikken spilt gjennom rørforsterkeren utfoldende og tettvevd, og ga en opplevelse av større tredimensjonalitet, av dybde. Den største forskjellen var likevel at musikken som i utgangspunktet var av det noe krasse slaget (stykkene som ble spilt var Stravinskis Vårofferet og Mahlers Symfoni nr 5) ble langt mer behagelige å lytte til. Trompetfanfarene i åpningen hos Mahler legger ingen bånd på seg og med ASR ble jeg nærmest trykket opp mot veggen av klangen som ble slynget ut. Det rev i nerver og emosjoner. Hos Manley var de samme emosjonene tilstede men de var på sett og vis mer tålbare. Placebo-effekt eller logisk konsekvens av min menneskelige hørsel? Ikke godt å si men når man kan oppleve så fantastisk lyd har egentlig svaret liten betydning.Manley

En stor takk til imøtekommende service hos SteReoFil i Oslo for sjansen til å teste ut rørforsterkeren deres!

Artikkelen sto på trykk i Audiophile.no 11.09.14

 

 

Everything is connected – sammenfiltrede sanseopplevelser

syn og hørselBlant Berlins mangefasetterte spisetilbud finner du restauranten Unsicht-Bar, et sted hvor gjestene sitter i stummende mørke og serveres av blinde kelnere.

Her skal jeg ikke gå inn i rollen som matkritiker (noe som heller ikke ville gavne restauranten noe videre) men opplevelsen satte i gang noen tanker rundt de forbindelsene som finnes mellom hørsel og syn. For det er interessant å oppleve på kroppen hvor sammenvevde sansene våre er og hvilke uventede relasjoner de kan stå i til hverandre.

Et nettverk av sanser

Sansene våre fungerer i et intrikat samarbeid; det vanligste eksemplet på det er hvordan tapet av én kan styrke en annen. Det er for eksempel et velkjent faktum at blinde ofte har en særdeles skjerpet hørsel, noe som også gjøre dem til eminente pianostemmere. Men tapet av synet gir ikke bare en generell økt styrke av hørselssansen. I visse tilfeller kan det også avsløre en forbindelse mellom hørsel og syn som de færreste er seg bevisst.

Den Amerikanske tenåringen Ben Underwood mistet tidlig begge øynene i kreft men var likevel i stand til å gjøre tilsynelatende umulige ting som å spille basketball, sykle og virre i sikksakk mellom parkerte biler på rolerblades. Han var i stand til dette ved å benytte seg av ekko-lokalisering, en teknikk hvor skarpe lyder som tungeklikk eller klapp brukes for å orientere seg. Lydbølgene fra klikkene treffer objekter i omgivelsene, reflekteres tilbake til senderens hørsel og videre til hjernens synsområde hvor det skapes et øyeblikksbilde. Teknikken er den samme som danner grunnlag for sonar-teknologien ombord i ubåter eller som benyttes av flaggermus som jakter i mørket.

flaggermus

Selv om syns-sanseorganene (les: øynene) til Ben ikke fungerte var altså synsområdet i hjernen fortsatt aktivt og skapte et indre bilde av omgivelsene som det var mulig for ham å forholde seg til. Veien til dette synssentret gikk via hørselen. Mange opplever ofte at å lytte til musikk kan skape mentale bilder men i tillegg til de rent assosiative bildene vi kan oppleve eksisterer det altså også en direkte fysiologiske forbindelse mellom lyd og “syns”-opplevelser. Det er vel forøvrig et fascinerende faktum at man faktisk ikke er avhengig av å ha øyne for å kunne “se”.

You talkin’ to me?

unsichtbarMan trenger imidlertid ikke å ha mistet en sans permanent for å erfare hvordan syn og hørsel er flettet sammen. Restaurantbesøket i Berlin kan brukes til å påpeke en annen interessant forbindelse mellom hørsel og syn.

Spisestedets konsept fungerte slik at man bestilte mat ute i baren og deretter fikk tildelt en kelner som ledet en inn i spisesalen, et stummende mørkt rom, i jenka-stil dog uten dansebevegelsene. Her servertes og fortærtes så måltidet i stummende mørke før man etter tre eller fire retter ble ledet ut igjen til baren.

Det mest interessante ved denne opplevelsen (noe som kanskje sier litt om nivået på maten) var at selv om hørselen ble skjerpet i den stummende mørke spisesalen ble det raskt tydelig hvilken viktig støtterolle synet spilte til hørselen i formingen av daglige lyd-opplevelser. Dét å kunne se opphavet til lyder og dermed også til en viss grad forutse dem gjør det mulig å sette alle de ulike lydene i et slags tredimensjonalt perspektiv – de relevante forrest og de mindre viktige bak i bevisstheten. Med andre ord nettopp den typen siling av lydinntrykk de fleste av oss benytter seg av ubevisst når vi sitter på en offentlig kafé og snakker med en venn. For hvis du sitter i et stupmørkt rom og noen slenger ut et spørsmål er det ikke alltid opplagt hvem det er rettet til hvis de ikke legger til navnet ditt på slutten.

I restaurantens stummende mørke fylt av et kakofoni av stemmer fra usynlige medgjester og kelnere og uten synet som tilgjengelig støttende sans opplevde jeg derimot at alle lydene snart gled sammen i et endimensjonalt teppe; støyende, forvirrende og en smule overveldende, spesielt famlende over en tallerken med ukjent innhold.

Det er mulig en lenger eksponering hadde endret opplevelsen. Uansett var erfaringen verdt ubehaget.

Fargerike bokstaver og velduftende toner

Forbindelsene mellom sansene våre kan altså inneholde muligheter for evner som kan hende ligger latent i oss alle eller som vi benytter oss av mer eller mindre ubevisst. Det er flere blinde enn Ben som benytter seg av ekkolokalisering selv om få gjør det med samme nonchalante og ungdommelige letthet som han hadde. Noen ganger kan derimot den nevrologiske linken mellom de ulike sansene våre være unormalt sterk, i den grad at den karakteriseres som et avvik, og gi seg interessante resultater.

Synestesi er navnet på et fenomen der stimulering av én sans, for eksempel hørsel, ufrivillig trigger andre sanser og skaper parallelle sanseopplevelser som ikke lar seg kontrollere: synet av en farge kan frembringe opplevelsen av en smak, bestemte lyder kan gi skape lukt-opplevelser og (den vanligste varianten) ulike tall og bokstaver sees i farger selv om de rent objektivt er skrevet i svart-hvitt. Det er fortsatt uklart hvorfor dette fenomenet oppstår hos enkelte men tilstanden karakteriseres snarere som et nevrologisk basert fenomen enn som en sykdom.

Scriabin-Color-Circle

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Alexander Scriabin og hans fargede toner

Musikkens verden er full av synestetikere som i ulik grad har benyttet seg av denne tilstanden og latt den påvirke sin musisering og sin kreativitet med varierende hell. Blant de store klassiske komponistene har flere stått frem og beskrevet tilstander hvor bestemte toner eller akkorder trigget en opplevelse av en bestemt farge. Den russiske komponisten Aleksandr Skrjabin forsøkte endog å gjenskape sine indre opplevelser for publikum og gikk så langt som til å komponere verk som skulle fremføres delvis på et “fargeorgel” hvor hver tone var et farget lys som skulle lyse opp konsertsalen. Olivier Messiaen og Franz Liszt er andre klassiske komponister som alle er kjente “synestetikere” men også artister som Duke Ellington og Elvin Jones har beskrevet lignende opplevelser hvor medspillere eller egne instrumenter oppleves simultant som farger eller teksturer.

I mange tilfeller er denne tilstanden en berikelse for den som har den og for enkelte synestetikere kan det sågar komme som en overraskelse at ikke alle andre opplever det samme i møte med musikk. Tross alt så kan det virke som vi i dagens store rockekonserter søker å skape noe av synestetikerens multi-sanselige total-opplevelse med en miks av lysshow, lyd, film og pyroteknikk. Og dette ønsket om å skape opplevelser som stimulerte flere sanser samtidig er heller ikke noe nytt fenomen.

Den multi-sanselige lytteropplevelsen

Et kjernebegrep i perioden som kalles Romantikken er “Gesamtkunstwerk” hvor målet til komponisten var å skape en form hvor alle de ulike kunstformene smeltet sammen til én helhet eller et all-kunstverk. Richard Wagner var den store fanebæreren her. Kunsten med stor K var, i følge Wagner, i en bedrøvelig fragmentert tilstand, noe den hadde vært siden antikken, og han satte i gang med å revolusjonere operasjangeren. Resultatet ble som vi vet, gigantiske verk hvor musikken ikke lenger skulle være et fremkomstmiddel for teksten men hvor melodier, akkorder, harmonier og rytmer ble brukt som et meningsbærende språk i seg selv og hvor drama og musikk ble integrert på en, for den tiden, helt ny måte.

Ringen-syklusen var den største realiseringen av denne tanken. I den spektakulære oppsetningen til Robert Lepage på The Met i 2010-2012 (forøvrig tilgjengelig på Blu-Ray så løp og kjøp!) forenes film, bevegelige scenekonstruksjoner, musikk, farger og drama i en helhet som ville få enhver synestetiker til å nikke gjenkjennende. Forestillingen gir oss nettopp en miks av lyd, lys og bilder som virker sjeldent stimulerende. Har vi kan hende alle en instinktiv lengsel etter synestetikerens automatisk fler-sanselige opplevelse?Ringen

Dog kan det muligens bli for mye av det gode: den tidligere nevnte Aleksandr Skrjabin (han med farge-orgelet, forøvrig også en romantiker) planla i sin tid et enormt syv dager langt verk hvor selv publikums luktesans skulle stimuleres med velvalgte parfymer som skulle skifte i tråd med musikken. Om dette var et forsøk på å gjenskape hans egne synestetiske opplevelser “in real life” eller bare et utslag av helt normal galskap er ikke godt å si. Siden lukt har en tendens til å henge igjen i klær og hår er det vel tvilsomt hvor vellykket opplevelsen hadde blitt.

Nevrologi versus persepsjon

Hørselen vår er med andre ord del av et nevrologisk sansekonglomerat mer underfundig enn vi ofte er klar over. I tillegg kommer mulighetene vi har til ulike persepsjonsmessige reaksjoner, altså den evnen hjernen vår har til å organisere de lydinntrykkene den mottar på en myriade av ulike måter som kan la oss oppleve et musikkverk på stadig nye måter.

Selv om det er ulike meninger om hva vi kan gjøre med det genetiske utgangspunktet vårt (de fleste synestetikere har gjerne minst én slektning som har samme tilstand så her mener man det er gener ute å går) er evnen til å trene opp persepsjonsevnen vår i forbindelse med lytting noe vi kan gjøre. Blue Ray – boksen med Lepage´s oppsetning av Ringen kommer forøvrig med en hel ekstramateriale – plate hvor du, av medlemmer av the Met´s orkester, ledes inn i musikkens mange underliggende betydninger og symboler, noe som garanterte vil skape nye spenstige forbindelser i hjernen ved neste gjennomhøring.

Artikkelen ble publisert i Audiophile.no 12.08.2014

Jakten på filteret

Uansett hvor minutiøs gjengivelse av lydbildet du klarer å skaffe deg gjennom kvalitetsanlegg, kabler og høytalere: det største filteret mellom deg og musikken bærer du alltid med deg.

“Hvis et tre faller i skogen og ingen er i nærheten til å høre det, lager det da en lyd?”Stort tre

Dette er et gammelt filosofisk tankeeksperiment hvor poenget ikke nødvendigvis er å komme frem til et svar men å hensette mottakeren i en bestemt bevissthetstilstand, evt. påpeke finurligheter rundt emner som persepsjon og kvantefysikk. Her vil jeg imidlertid prøve meg på et svar av en litt mer jordnær karakter: Svaret er nei, det vil ikke skape noen lyd, det vil derimot skape lydbølger.

Lydbølger kan skapes uavhengig av lyttere men lyd (fysiologisk og psykologisk sett) er et fenomen som skapes i møtet mellom lydbølger og mottaker med et egnet “mottaksapparat”. Derfor er det verdt å vite litt om dette mottaksapparatet siden vi gjerne har en tendens til å ta denne siden av lyttesituasjonen for gitt.

Når vi lytter til musikk fokuserer vi gjerne på avsender-siden: vi snakker om utøvere og artister eller avspillingsanlegg, høytalere og kabler. Alle disse instansene vil ha en innvirkning på det vi hører og i vår søken etter den perfekte lydopplevelse prøver vi gjerne å fjerne flest mulig filtre mellom oss og musikken.

Men det største filtret bærer vi alltid med oss.

 Indre filtre

The Soundscape

På 1970-tallet kom boken “The Soundscape – our sonic environment and the tuning of the world” av den canadiske komponisten og forfatteren R. Murray Schaefer. “Soundscape” (et ord Schaefer har skapt basert på “landscape “) spiller på summen av de lydlige omgivelsene som omgir oss og som vi lever våre liv i. Schaefers forskningsområde er disse soniske omgivelsene og hvordan lydene som omgir oss til hverdags har endret seg gjennom tidene ettersom samfunnet vårt og omgivelsene våre har endret seg (den største avgjørende faktoren her var den industrielle revolusjonen med sin enorme omrokkering av samfunnet og innføring av vår moderne maskin- og teknologialder).

Beboere i dagens moderne bysamfunn utsettes for et bombardement av lyder som ikke fantes tidligere (trafikk, maskiner, kommunikasjonsteknologi og reklame), lyder som bidrar til å skape et helt nytt “soundscape”. Som komponist og lydforsker var Murray Schaefer interessert i hvordan dette moderne “lyd-landskapet” påvirker oss som lever i det og han var ikke nådig i sin dom: allerede på 1970-tallet gikk han så langt som til å snakke om “lydforurensning” når han omtalte effekten av sin tids “soundscape”.

I dagens lydmettede samfunn vil nok flere være enig med ham. Sov-i-ro´en er blitt fast reisefølge ved storbyferier og på T-banereiser er det omtrent umulig å ikke dele vogn med minst 5 sett med hodetelefoner som med sine små kokonger av lyd skjermer brukeren for omgivelsesstøy og den halvkvalte musikken fra alle de andre hodetelefonene.

 earphones

Ytre og indre filtre

I tillegg til å skjerme oss med slike ytre filtre av ulike slag er vi mennesker fra naturens side utstyrt med naturlige, innebygde filtre for å skjerme oss mot mental overbelastning.

Når vi sitter på en kafé og snakker med en venn, bombarderes vi med lyd fra en mengde ulike kilder. Bakgrunnsmusikk, klirring av skåler, radiomusikk, barneskrik, trafikkstøy utenfra og mennesker rundt oss som samtaler. I denne kakofonien forsøker vi å sjalte ut stemmen til vår venn som best vi kan. Ørene våre fanger opp mye mer enn det vi benytter oss av i samtalen, men vi velger oss bare ut det vi har behov for i øyeblikket. Den evnen som vi bruker til å plukke ut stemmen til vår venn er den samme som vi benytter til å sjalte ut de delene av våre lydomgivelser vi ikke umiddelbart har bruk for. Uten denne evnen ville de fleste av oss raskt overveldes av mental overbelastning. Selve prosessen med å sjalte ut de delene vi trenger går mer eller mindre ubevisst men interessante ting kan oppstå når vi prøver å utfordre denne naturlige silingsprosessen i oss selv.

 

crowded cafeOg hvorfor skulle vi det?

Grunnen er enkel: i de fleste tilfeller benytter vi oss av filtreringsevnen vår for å beskytte oss mot et daglig lydlandskap som utgjør en meget konkret fare for mental overbelastning men denne konstante filtreringen påvirker også vår evne til å lytte.

 Lytting

Hvorfor er dét å lytte til musikk, en fysiologisk prosess som de fleste benytter seg av, noe de færreste tenker over? Selve den fysiske prosessen å lytte er noe vi sjeldent ofrer en tanke fordi det jo går “av seg selv”. Dermed er vi heller ikke klar over at den prosessen som former vår lydopplevelse ikke er statisk og gitt engang for alle: den kan styres og dermed gi oss økt tilgang til musikken men dette krever en egen innsats, ikke minst i form av fokus.

Hvis vi tar en titt på dagens reklamer for den ideelle livsstil er det påfallende hvor mange som handler om å være tilgjengelig og gjøre flere ting på én gang. Det er ikke tilfeldig at fenomener som Mindfullness øker i popularitet parallelt med et samfunn hvor distraksjoner står i høysetet. Det faktum at flere og flere mennesker oppsøker hjelp for å lære hvordan de skal fokusere sier noe om at det ikke er mange arenaer igjen i samfunnet hvor denne evnen er påkrevd og dermed trenes naturlig.

L1020341

Dét faktum at lytting i dag er en mer eller mindre ubevisst prosess for mange er også et resultat av den rollen musikk spiller i samfunnet vårt i dag. Musikk er gradvis gått over fra å være noe vi fokuserer til å bli ett skjermbrett som tillater oss å fokusere på noe annet. Den er blitt ett av våre mange ytre filtre som gjør det mulig for oss å ignorere de lydene i våre omgivelser som vi ikke umiddelbart har bruk for eller ønsker å ta inn. Men denne rollen som filter gjør også at vi forholder oss mer ubevisst til selve lyttesituasjonen. Det er tross alt en situasjon vi har lært oss å forbinde med distraksjon. Dette er hva den amerikanske filosofen Jerrold Levinson snakket om når han sa:

For the listener who wears earplugs a very LOUD performance is the best.

For én som har utviklet gode interne ørepropper skal det gjerne litt sterk skyts til for å trenge gjennom og på veien har de finere detaljene en tendens til å forsvinne. God musikk krever derimot at vi går den i møte i lyttesituasjonen men for å gjøre det trenger vi å kunne fokusere.

Så som et oppfordring: oppdater gjerne anlegget men vær samtidig klar over det indre filteret.

Artikkel ble publisert i Audiophile.no 29.06.2014

Timani – kroppslytting som en tilnærming til spilling

Hånd på klaviaturUnder kategoriene Timani og Body listening vil jeg i tiden fremover poste litt om et system jeg utdanner meg innenfor.

Timani handler om å etablere en bevisst fysisk og nevrologisk kontakt med kropp og spilleapparat. I Timani er fokuset vårt, som i lytting, rettet både utover og innover. Å skrive om dette i en blogg som skal omhandle bevisst lytting er derfor ikke så ulogisk. Disse bloggpostene vil bli skrevet på norsk da jeg hovedsakelig henvender meg til det norske markedet av brukere. Forhåpentligvis vil det senere dukke opp muligheter for enkelte engelske oversettelser.

I intend to in the future, under the categories of Timani and Body listening , to write a little bit about an education I am currently undertaking.

Timani is about establishing conscious physical and neurological contact  with your body and your entire system of movement.  In Timani  as in listening , our focus is turned both inwards and outwards so writing about this in a blog that is supposed to be about conscious listenin. doesn’t seem too far-fetched.  The blog posts will be written in Norwegian as I hopefully will be addressing  my future market of users, but hopefully I will be able to add some English translations later on.