Teatrets transformerende kraft – Karel Hlavatý 100 år. Minnetale

Fra UNIMA´s minneutstilling i festivalen Figur i Fossekleiva 2019

Teater som overlevelseskunst

PA120002 (2)

«To any vision must be brought an eye adapted to what is to be seen and having some likeness to it».

Eller, i fri oversettelse: «enhver visjon må møtes med et blikk som er innstilt på å oppfatte det som tilbys, det som vises og som deler visse likheter med det.»

Dette sitatet av Plotinus dreier seg egentlig om spirituelle og åndelige visjoner men kunne like gjerne gjelde dukketeaterets magiske skapelsesøyeblikk: Hvordan vi opplever dukketeater avhenger i høy grad av hva slags «blikk» vi møter det med: Ser du tilskårne trebiter, tråder og pappmasjé? Eller pierrot på håpefull jakt etter sommerfuglen, symbolet på hans jakt på Columbine?

l1020799.jpg

Dukketeater handler om å gi liv til død materie; en liten guddommelig skapelsesprosess hvor gnisten av liv oppstår i møtet mellom tilskuerens fantasi og skuespilleren og dukkeførerens dyktighet. En stålampe blir til en gammel mann, en tekanne til en trist høne. Transformasjonen skjer i fantasien til tilskueren og i det magiske øyeblikket da vi som tilskuere velger bort viten til fordel for undring og fantasi.

Min far hadde en sitatbok hvor han skrev opp ulike inspirerende setninger og det aller første sitatet, som jeg ikke kjenner opphavspersonen til, lyder: “All menneskelig viten begynner og ender med et spørsmålstegn”. Deretter følger et sitat av Anatole France:

“To imagine is everything, to know is nothing at all”.

Fantasi blir ofte knyttet til barnlige aktiviteter og lek, eller dagdrømmeri og virkelighetsflukt. Men en sjelden gang minnes vi på at fantasi også er et av våre sterkeste verktøy for overlevelse.

Min far kom til Norge i 1968, 49 år gammel sammen med mange andre som på den tiden forlot Tsjekkoslovakia og den sovjetiske invasjonen.

Tsjekkoslovakia, i dag Den Tsjekkiske Republikk, er et bemerkelsesverdig land med en kort historie, men som i sin korte periode rakk å ha både en forfatter og en filosof blant sine presidenter. Historisk sett var det aldri et trygt sted for politikere (i hvilket annet land oppstår det et eget ord for død ved utkastelse gjennom et vindu fordi det skjedde så ofte med politikere?) Den første «Defenestrasjon» fant sted i Praha i 1618 og innledet 30-årskrigen og tradisjonen holdt seg helt frem til 1948.

640px-Defenestration-prague-1618

By Johann Philipp Abelinus, Public Domain, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=208387

I Tsjekkia har litteratur og teater alltid vært vel så mye politikk og et våpen mot sensur og undertrykkelse som underholdning. For gjennom «fiksjon», pantomime, stedfortredende dukker og dramaturgi kan du uttrykke det som det ikke er lov å sette ord på, uten at noen kan ta deg for det. Og min far hadde mye erfaring med hva et undertrykkende regime kan påføre et menneske.

Vi har alle våre sikkerhetsnett i livet, enten de er mentale eller fysiske; ting eller holdninger som skal sikre oss hvis situasjonen en gang krever det.

Hjemme hos oss hadde min far et skap stappfullt av sigarettpakker. Han sluttet å røke da jeg var liten, men sigarettene forble i skapet, de ble til og med med på flyttelasset når vi flyttet til en ny leilighet. Mer om dem siden.

I teater, som i livet ellers, styres handlingen av valg – valgene rollefigurene tar, hva vi velger å rette oppmerksomheten mot og ikke minst konsekvensene av valg, våre egne og andres.

Min fars liv var mye styrt av andre menneskers valg.

På et møte i München i september 1938 valgte Storbritannia og Frankrike å støtte Hitlers krav om at Tsjekkoslovakia skulle avstå visse områder kalt Sudetenland til Tyskland. Tsjekkere i området skulle tvangsflyttes vekk og området sikres for den tysktalende befolkningen som utgjorde mer enn 50% av innbyggerne i området.

Min fars mor var sudettysker men hennes mann, min farfar var tsjekker og dermed også deres tre sønner. Muligens for å unngå problemer med deportasjon valgte min farfar å ta tysk statsborgerskap for å støtte sin kone.

mde_vivi

 Valg får alltid konsekvenser, men det er konsekvensene vi ikke forutser som er opphavet til alle legender og myter og alle de store dramaene i teaterhistorien, fra Oidipus, via Hamlet til Game of Thrones.

Den uforutsette konsekvensen av min farfars valg var at hans to eldste sønner som begge var under myndighetsalder ble tvangsinnkalt til tysk militærtjeneste. Under trusler om represalier mot familie og venner hvis de ikke fulgte ordre ble min onkel sendt som soldat til østfronten og min far ble tvunget til å jobbe som telegrafist for den tyske hæren. På et tidspunkt ble min far tatt til fange og havnet i russisk fangeleir i Moskva hvor han satt i 10 mnd før han, ved krigens slutt, kom med en transport tilbake til Praha i 1946.

patrick-hendry-daWlqHGWxFk-unsplash

Photo by Patrick Hendry on Unsplash

Om tiden han tilbrakte i fangeleiren vet jeg lite annet enn at dette antagelig var årsaken til sigarettene alle de årene senere i et lite rødt rekkehus i Bærum, Norge, – et Norge i fredstid med oljerikdom og arbeiderpartistyre som tok imot exil-kunstnere med åpne armer.

Den velkomsten min far fikk i Norge var en ganske annen enn den han fikk ved hjemkomsten til Praha i 1946 som eks-sovjetisk fange, da Sovjet, i den ferske etterkrigstiden, fortsatt var Europas helter.

Sovjets popularitet etter krigen bidro til at Tsjekkoslovakias kommunistiske parti hadde en høy stjerne hos mange tsjekkere. Men i februar 1948, i det som ble kjent som det tsjekkoslovakiske Coup d´etat, tok det kommunistiske partiet, med sterke føringer fra Soviet, makten i landet. Det som fulgte var en tid med politisk brutale overtramp, undergrunnsvirksomhet, iscenesatte demonstrasjoner og arrestasjoner av ikke-kommunistiske politikere.

Til sist var det bare étt ikke-kommunistisk medlem igjen i regjeringen, utenriksminister Jan Masaryk som i tydelige ordelag nektet å bøye seg for kravet om tilpasning. En dag i mars ble Masaryk funnet død nedenfor et vindu i sin embedtsbolig, – en hendelse som av myndighetene og en offentlig etterforskning ble konkludert som selvmord. “Selvmord-Konklusjonen” ble opphavet til en talemåte blant ikke-kommunister i samtiden:

“Jan Masaryk var slikt et ordentlig menneske at han til og med lukket vinduet bak seg da han hoppet ut”…

Tsjekkere kan det med ironi og subtilt opprør, i litteratur og teater, så vel som i talemåter. Tsjekkoslovakia gikk over til å hete Den tsjekkiske sosialistiske republikk, en republikk som skulle beholde sitt jerngrep om innbyggere, kunstnere og dukkeførere helt frem til 1989 og murens fall.

I løpet av 20 år av denne perioden, fra 1948 til 1968, var min far ansatt på 9 ulike teatre. På den ene siden en bekreftelse på hvor etterspurt han var, på den andre siden en dokumentasjon på den fotlenken som hans tyske fortid hele tiden utgjorde. Den sovjetisk-vennlige republikken så ikke med blide øyne på en tysk avstamming om den var aldri så mye ufrivillig.

I en magisk video fra en forestilling av franksmannen Phillipe Genty fremfører dukkeføreren Paul Daniels et tableau hvor en tråddukke oppdager sine egne tråder og dukkeføreren som holder dem. Dukken går deretter til det skritt å begå selvmord ved å kutte sine egne tråder. Hva gjør det med én å hele tiden føle at andre styrer trådene i livet ditt?

Jeg ser for meg den 20-årige telegrafisten og senere dukkeføreren, marionettemakeren og regissøren der han sitter sammenkrøpet og lytter til telegraflinjenes lange nervetråder. Tråder som strakk seg utover Europa og inn i Russland – En unggutt fanget i et liv og et nett hvor den som holdt trådkorset alltid var skjult bak en vegg av militær brutalitet eller grå lukkede byråkratiske ansikter.

mde_vivi

mde_vivi

I 1968 rykket Sovjet inn i Tsjekkoslovakia med tanks og militærmakt for å knuse Praha-vårens lille bluss av opprør. Om det var vanskelig for min far å beholde en jobb før ble det nå fullstendig umulig og under et påskudd av et arbeidsbesøk kom han til Norge og søkte asyl.

Med slike erfaringer er det kanskje ikke til å undres over at skjebnen, med all sin ukontrollerbarhet, går igjen i min fars oppsettelser som en ubønnhørlig og styrende makt. I notatbøkene hans dukker de greske tragedier opp som en stor innflytelse, tragedier hvor skjebnen alltid synes å være hugget i stein. En skjebne som menneskene forgjeves prøver å påvirke og gjøre opprør mot til ingen nytte.

I pappas oppsetning «Måne over gjøglarvogna» som var en unik blanding av pantomime, dukketeater og svart teater, tar skjebnen form av en hodeskalle og et par hanskekledte hender som med skadefryd fører en fortvilet Pierrot frem til kanten av selvmord ved å forvrenge virkeligheten rundt ham. Typisk nok er det ikke styrke og besluttsomhet som redder ham, men det rett motsatte: to flagrende sårbare sommerfugler jager vekk hodeskallen og kaller Pierrot tilbake til livet. Poesi og femininitet, sårbarhet og transformasjon er det som holder skjebnens dysterhet i sjakk og som kaller oss tilbake til livet.

svart-teater

Alt avhenger av vår vilje til å la oss fortrylle, til å velge undring, håp og fantasi framfor desperasjon. I teatret velger vi å la regissør, skuespillere og dukkeførere få bygge en alternativ virkelighet med fantasien vår som byggesteiner. Vi velger å la en dukke av tre og nylontråder bli levende og speile tilbake til oss våre egne emosjoner, fortvilelse og håp.

Og jeg våger å hevde at denne «virkeligheten» som vi skaper i teaterets mørklagte magiske lomme er like virkelig som den virkeligheten vi skaper hver dag i vårt liv. Alle våre oppfatninger, tanker og holdninger er basert på like deler virkelighet og illusjon. Virkelighetsoppfatninger som kan få oss til å lukke øynene for en båt med desperate mennesker i nød eller stappe et skap fullt av sigaretter i påvente av katastrofen vi bærer med oss i hjerte vårt.

I min fars tilfelle måtte hjertet hans gi tapt i 1988, ett år før murens fall.

«Å vite er intet, å bruke fantasien er alt» lyder sitatet av Anatole France i min fars sitatbok.

For én som verdsetter fantasien og undringen må krigen i all sin skråsikre retorikk og forherligelse av de sikre svar og fakta stå som det ultimate mareritt. For selv om sannheten sies å være det første offeret i krig vil hver side hevde at de har sin egen kompromissløse variant av sannheten.

Derfor kan vi kanskje si at det første offeret i krig egentlig er vår evne til å åpne oss i stille undring og forventning mot det vi ikke kjenner; å legge ned og forlate våre fastlåste oppfattelser av hva som er «virkelig» og å ha mulighet til å se det vi ikke vet er der før vi ser etter det; før vi ser at det bærer en likhet med oss selv.

«To any vision must be brought an eye adapted to what is to be seen and bearing some likeness to it».

Gratulerer med 100 års markeringen, pappa.

miriam-og-karel_001.jpg

 

 

 

An artistic meeting beyond time

Last Tuesday, the 5 of January the great composer, conductor and pianist Pierre Boulez passed into eternity. As a lifetime explorer of new musical dimensions he has, for me, been a great source of inspiration. The following is an imagined meeting which I personally would have loved to witness and a small tribute to the great and timeless minds of three immaculate artists who, in my view, share the common feature of fearless exploration into Art: Pierre Boulez, Pablo Picasso and Johann Sebastian Bach.

So what if it were possible to create a quiet place beyond the limits of time and allow these three to meet for an amiable chat concerning life and art? To erase the years between them and let them meet as equals, each formed by his own time but also at the same time combined in their mutual love of Art and their own work. What if it were possible to let them meet on neutral ground in a half-fictional setting but at the same time partly real?

The setting of this experience owes its imagery to the books of Lawrence Durrel “The Alexandria Quartet” and Keith Miller “The Book on Fire”. Other sources of inspiration used are: http://www.baroquemusic.org/bqxjsbach.html, an interview with Pierre Boulez by the Magazine Musikblätter (Interview: Wolfgang Schaufler, Transcript: Christopher Roth, Baden-Baden; December 2010) © Universal Edition and a lifetime of quotes, tidbits and remembrances from books, articles and half-heard stories.

Please bear in mind that this is meant as a purely fictional meandering and respectful hommage to three men who have and will continue to have a profound impact on music and art everywhere.

An imagined meeting. Pablo Picasso, Pierre Boulez and johann Sebastian Bach

AlexandriaPablo Picasso, Pierre Boulez and Johann Sebastian Bach are meeting over a pair of Havana cigars and cognac on the terrace of a bar overlooking the harbour in Alexandria. The sky is tall and bright and the three gentlemen are immaculately dressed in white linen suits. Bach has lifted off his wig and placed it on the chair beside him, fanning himself lightly with Boulez´ Panama hat. Picasso squints eagerly into the sun while his hand moves ceaselessly over the drawing pad on his lap. When Boulez urges him to take a short break he excuses himself saying that as he has vowed never to write a diary (to the relief of many of the husbands of his previous mistresses) his pictures will be his only memoires and the pages of his life’s Journal, and this occasion certainly merits to be remembered.

As three friends of old, connected through their creative ideas and passion for their work there is little need to discuss seemingly irrelevant facts like differences in age and language. Instead the conversation invariably turns towards familiar elements like work and life.

Since neither of the three has ever been burdened with unnecessary shyness the conversation flows freely and amiably.

Bach, having finally obtained a position at the Thomas school in Leipzig shares his joy over the new possibilities such a position offers with his friends and the conversation turns towards the subject of artistic freedom.

Boulez: I believe I have finally begun my quest towards my own freedom, friends. I feel as if I have been confined to the crudest building blocks by a hoarding older brother for many years and now he has left home and all of a sudden I found the door to his room ajar and sneaked in and upturned the box under his bed and got creatively drunk on the riches I discovered there!

In many ways you know, Arnold was like a bigger brother to me in creative spirit. Coming home with his bag stuffed full of a strange new language and impressing everyone at the family reunions. I was impressed as well, I admit it. And I learned a lot but at the same time my thoughts were inevitably straying towards the eternal Cain-motif. I needed more, I needed to break free and conquer my own land, my own language, a language with infinitely more freedom than his. And so I began to assemble the blocks in an entirely different way and according to a completely new system, my system.

My system would be a system in which freedom was essential like the totem of the entire country, a freedom like the empty workshop of a mason where only the hammer lies resting on the bench, waiting.

Picasso: But there is always freedom! How else could you create if you have not freedom? If you be a true man your work is bound to be your own and therefore, of course, free.picasso portrett

Bach: But the system is the essence here, Pablo! After all, what is structure and system but a blueprint that shows us the inner structures of existence, no less. No structure, no creation. Of course like all things containing great power it must be mastered…

Picasso: Like with any woman or any blank canvas..

Bach: Never the less it can be mastered but it takes time and hard work, it does not simply fall into one’s lap. Then of course you have to endure the experience of having your beautiful structure completely disintegrated by a third rate musician who cannot even be bothered to play the correct rhythmical ornamentation.

Picasso: For me the system comes with the gut-impulse. I always paint objects as I think them, not as I see them, therefore any system inherent in my thoughts invariably shows itself in my work, I cannot put it there intentionally in order for the art to emerge within it.

As for your talk about Cain-motifs, Pierre: in my opinion every creation starts with destruction. You have to rid yourself of or deliberately destroy any previous notion of what you think you know about something when attempting to describe it. How else can you gain access to its essence, and once you’ve found that: how else can you make an accurate description of it?

Boulez: I believe that is something I can relate to. What finally gave me my stand against my Viennese brothers: I needed to be allowed to describe, to be a painter! You really cannot just be constructive all the time; you have to be descriptive, as well!

Picasso: Perhaps you would like a canvas? But of course when describing something the real question is always “who are you describing for?”

I have been describing the world to so many people and in such an amount of different languages but it was not until I finally started describing it to myself that it really got interesting.

Bach: By “yourself”, you mean the divine core of your own self?

JSBach

Picasso: If there ever is or was a divinity he lives within the perfectly painted line of a woman´s back.. (Smiles)

Bach: Personally I would say that I have never doubted his presence in my music.

After all, gentlemen, did not the great Luther himself one state that it is “when music is sharpened and polished by Art that one begins to see with amazement the great and perfect wisdom of God in his wonderful work of harmony”

But the problem as I see it seems to be that in order to make a living and to be able to live with yourself while making it, your descriptions needs to be accessible to others as well as to yourself.

Unless of course you are very wealthy and may do as you please.

God knows I tried in my youth, my head bursting with the new ideas from the evening songs, with the new possibilities! All of these new ideas literally pouring from my fingertips! And what do they say?? “Surprising variations and irrelevant ornaments which obliterate the melody and confuse the congregation”. (Mumbles and reaches for his glass) As if three months is such an enormous amount of lost time…

Boulez: In that case I am thankful for our differences in time. At least I had the fortune of being born into a world where creating your own language can be seen as a valid line of work. Although of course merely trying to oppose old structures can easily get you artistically dismissed as an attention-hungry musician.

No, the skill that must be “mastered” has for me always been the skill of balance, the delicate balance between constructivism on the one hand and spontaneity on the other. For me, these are the two elements of a true musician.

Bach: Hah! Spontaneity! a lost art in deed. You know, there were times when I felt myself suffocating underneath all of these innumerable careful souls. People who lived by rules, never venturing outside of what they had been taught were possible. Especially the organ builders! At times I would give them all a good fright just to get back into a happy mood. Pulling out all the stops on the organ and letting the instrument make its loudest sound ever always made them all go quite white. I used to say that I needed to hear whether the organ had a good lung (chuckles) Ah, but that sound, gentlemen, what an experience!

You know, Pierre, I quite envy you your enormous palette of sound. What I could have done with such a palette…

Picasso: It is still just a palette. What use is a palette without the ability to wield the brush? Not that you of all people lack that ability, my friend. (smiles and places his hand briefly on Bach´s shoulder) My point is only that the wielding, or maybe more accurately the will to wield is infinitely more important that what you happen to be wielding at the moment.

Boulez: I must certainly say that your palette has changed considerably during your lifetime, Pablo. But at the same time your brush stays true.

(softly, far away the call from the surrounding muezzins starts weaving random harmonies through the afternoon air)Vindussprosser

Will you listen to that! You know, in spite of all this talk of brushes and personal ways of wielding them; sitting here with this magnificent view I am very glad that we decided to meet here as this journey has given me the possibility to enrich my pallet with new sounds and impulses, to absorb this culture and all of its lovely sounds and to take it all back with me to replenish my “brush”. I almost feel like a thief, hoarding riches into the purse of my imagination..

Bach: I was doing the same! There are some very interesting harmonic progressions happening here (pulls out a feather pen and ink bottle and starts jotting down a figured bass on the napkin)

Picasso: And of course you know, my friends, bad artists copy but good artists steal.