Teatrets transformerende kraft – Karel Hlavatý 100 år. Minnetale

Fra UNIMA´s minneutstilling i festivalen Figur i Fossekleiva 2019

Teater som overlevelseskunst

PA120002 (2)

«To any vision must be brought an eye adapted to what is to be seen and having some likeness to it».

Eller, i fri oversettelse: «enhver visjon må møtes med et blikk som er innstilt på å oppfatte det som tilbys, det som vises og som deler visse likheter med det.»

Dette sitatet av Plotinus dreier seg egentlig om spirituelle og åndelige visjoner men kunne like gjerne gjelde dukketeaterets magiske skapelsesøyeblikk: Hvordan vi opplever dukketeater avhenger i høy grad av hva slags «blikk» vi møter det med: Ser du tilskårne trebiter, tråder og pappmasjé? Eller pierrot på håpefull jakt etter sommerfuglen, symbolet på hans jakt på Columbine?

l1020799.jpg

Dukketeater handler om å gi liv til død materie; en liten guddommelig skapelsesprosess hvor gnisten av liv oppstår i møtet mellom tilskuerens fantasi og skuespilleren og dukkeførerens dyktighet. En stålampe blir til en gammel mann, en tekanne til en trist høne. Transformasjonen skjer i fantasien til tilskueren og i det magiske øyeblikket da vi som tilskuere velger bort viten til fordel for undring og fantasi.

Min far hadde en sitatbok hvor han skrev opp ulike inspirerende setninger og det aller første sitatet, som jeg ikke kjenner opphavspersonen til, lyder: “All menneskelig viten begynner og ender med et spørsmålstegn”. Deretter følger et sitat av Anatole France:

“To imagine is everything, to know is nothing at all”.

Fantasi blir ofte knyttet til barnlige aktiviteter og lek, eller dagdrømmeri og virkelighetsflukt. Men en sjelden gang minnes vi på at fantasi også er et av våre sterkeste verktøy for overlevelse.

Min far kom til Norge i 1968, 49 år gammel sammen med mange andre som på den tiden forlot Tsjekkoslovakia og den sovjetiske invasjonen.

Tsjekkoslovakia, i dag Den Tsjekkiske Republikk, er et bemerkelsesverdig land med en kort historie, men som i sin korte periode rakk å ha både en forfatter og en filosof blant sine presidenter. Historisk sett var det aldri et trygt sted for politikere (i hvilket annet land oppstår det et eget ord for død ved utkastelse gjennom et vindu fordi det skjedde så ofte med politikere?) Den første «Defenestrasjon» fant sted i Praha i 1618 og innledet 30-årskrigen og tradisjonen holdt seg helt frem til 1948.

640px-Defenestration-prague-1618

By Johann Philipp Abelinus, Public Domain, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=208387

I Tsjekkia har litteratur og teater alltid vært vel så mye politikk og et våpen mot sensur og undertrykkelse som underholdning. For gjennom «fiksjon», pantomime, stedfortredende dukker og dramaturgi kan du uttrykke det som det ikke er lov å sette ord på, uten at noen kan ta deg for det. Og min far hadde mye erfaring med hva et undertrykkende regime kan påføre et menneske.

Vi har alle våre sikkerhetsnett i livet, enten de er mentale eller fysiske; ting eller holdninger som skal sikre oss hvis situasjonen en gang krever det.

Hjemme hos oss hadde min far et skap stappfullt av sigarettpakker. Han sluttet å røke da jeg var liten, men sigarettene forble i skapet, de ble til og med med på flyttelasset når vi flyttet til en ny leilighet. Mer om dem siden.

I teater, som i livet ellers, styres handlingen av valg – valgene rollefigurene tar, hva vi velger å rette oppmerksomheten mot og ikke minst konsekvensene av valg, våre egne og andres.

Min fars liv var mye styrt av andre menneskers valg.

På et møte i München i september 1938 valgte Storbritannia og Frankrike å støtte Hitlers krav om at Tsjekkoslovakia skulle avstå visse områder kalt Sudetenland til Tyskland. Tsjekkere i området skulle tvangsflyttes vekk og området sikres for den tysktalende befolkningen som utgjorde mer enn 50% av innbyggerne i området.

Min fars mor var sudettysker men hennes mann, min farfar var tsjekker og dermed også deres tre sønner. Muligens for å unngå problemer med deportasjon valgte min farfar å ta tysk statsborgerskap for å støtte sin kone.

mde_vivi

 Valg får alltid konsekvenser, men det er konsekvensene vi ikke forutser som er opphavet til alle legender og myter og alle de store dramaene i teaterhistorien, fra Oidipus, via Hamlet til Game of Thrones.

Den uforutsette konsekvensen av min farfars valg var at hans to eldste sønner som begge var under myndighetsalder ble tvangsinnkalt til tysk militærtjeneste. Under trusler om represalier mot familie og venner hvis de ikke fulgte ordre ble min onkel sendt som soldat til østfronten og min far ble tvunget til å jobbe som telegrafist for den tyske hæren. På et tidspunkt ble min far tatt til fange og havnet i russisk fangeleir i Moskva hvor han satt i 10 mnd før han, ved krigens slutt, kom med en transport tilbake til Praha i 1946.

patrick-hendry-daWlqHGWxFk-unsplash

Photo by Patrick Hendry on Unsplash

Om tiden han tilbrakte i fangeleiren vet jeg lite annet enn at dette antagelig var årsaken til sigarettene alle de årene senere i et lite rødt rekkehus i Bærum, Norge, – et Norge i fredstid med oljerikdom og arbeiderpartistyre som tok imot exil-kunstnere med åpne armer.

Den velkomsten min far fikk i Norge var en ganske annen enn den han fikk ved hjemkomsten til Praha i 1946 som eks-sovjetisk fange, da Sovjet, i den ferske etterkrigstiden, fortsatt var Europas helter.

Sovjets popularitet etter krigen bidro til at Tsjekkoslovakias kommunistiske parti hadde en høy stjerne hos mange tsjekkere. Men i februar 1948, i det som ble kjent som det tsjekkoslovakiske Coup d´etat, tok det kommunistiske partiet, med sterke føringer fra Soviet, makten i landet. Det som fulgte var en tid med politisk brutale overtramp, undergrunnsvirksomhet, iscenesatte demonstrasjoner og arrestasjoner av ikke-kommunistiske politikere.

Til sist var det bare étt ikke-kommunistisk medlem igjen i regjeringen, utenriksminister Jan Masaryk som i tydelige ordelag nektet å bøye seg for kravet om tilpasning. En dag i mars ble Masaryk funnet død nedenfor et vindu i sin embedtsbolig, – en hendelse som av myndighetene og en offentlig etterforskning ble konkludert som selvmord. “Selvmord-Konklusjonen” ble opphavet til en talemåte blant ikke-kommunister i samtiden:

“Jan Masaryk var slikt et ordentlig menneske at han til og med lukket vinduet bak seg da han hoppet ut”…

Tsjekkere kan det med ironi og subtilt opprør, i litteratur og teater, så vel som i talemåter. Tsjekkoslovakia gikk over til å hete Den tsjekkiske sosialistiske republikk, en republikk som skulle beholde sitt jerngrep om innbyggere, kunstnere og dukkeførere helt frem til 1989 og murens fall.

I løpet av 20 år av denne perioden, fra 1948 til 1968, var min far ansatt på 9 ulike teatre. På den ene siden en bekreftelse på hvor etterspurt han var, på den andre siden en dokumentasjon på den fotlenken som hans tyske fortid hele tiden utgjorde. Den sovjetisk-vennlige republikken så ikke med blide øyne på en tysk avstamming om den var aldri så mye ufrivillig.

I en magisk video fra en forestilling av franksmannen Phillipe Genty fremfører dukkeføreren Paul Daniels et tableau hvor en tråddukke oppdager sine egne tråder og dukkeføreren som holder dem. Dukken går deretter til det skritt å begå selvmord ved å kutte sine egne tråder. Hva gjør det med én å hele tiden føle at andre styrer trådene i livet ditt?

Jeg ser for meg den 20-årige telegrafisten og senere dukkeføreren, marionettemakeren og regissøren der han sitter sammenkrøpet og lytter til telegraflinjenes lange nervetråder. Tråder som strakk seg utover Europa og inn i Russland – En unggutt fanget i et liv og et nett hvor den som holdt trådkorset alltid var skjult bak en vegg av militær brutalitet eller grå lukkede byråkratiske ansikter.

mde_vivi

mde_vivi

I 1968 rykket Sovjet inn i Tsjekkoslovakia med tanks og militærmakt for å knuse Praha-vårens lille bluss av opprør. Om det var vanskelig for min far å beholde en jobb før ble det nå fullstendig umulig og under et påskudd av et arbeidsbesøk kom han til Norge og søkte asyl.

Med slike erfaringer er det kanskje ikke til å undres over at skjebnen, med all sin ukontrollerbarhet, går igjen i min fars oppsettelser som en ubønnhørlig og styrende makt. I notatbøkene hans dukker de greske tragedier opp som en stor innflytelse, tragedier hvor skjebnen alltid synes å være hugget i stein. En skjebne som menneskene forgjeves prøver å påvirke og gjøre opprør mot til ingen nytte.

I pappas oppsetning «Måne over gjøglarvogna» som var en unik blanding av pantomime, dukketeater og svart teater, tar skjebnen form av en hodeskalle og et par hanskekledte hender som med skadefryd fører en fortvilet Pierrot frem til kanten av selvmord ved å forvrenge virkeligheten rundt ham. Typisk nok er det ikke styrke og besluttsomhet som redder ham, men det rett motsatte: to flagrende sårbare sommerfugler jager vekk hodeskallen og kaller Pierrot tilbake til livet. Poesi og femininitet, sårbarhet og transformasjon er det som holder skjebnens dysterhet i sjakk og som kaller oss tilbake til livet.

svart-teater

Alt avhenger av vår vilje til å la oss fortrylle, til å velge undring, håp og fantasi framfor desperasjon. I teatret velger vi å la regissør, skuespillere og dukkeførere få bygge en alternativ virkelighet med fantasien vår som byggesteiner. Vi velger å la en dukke av tre og nylontråder bli levende og speile tilbake til oss våre egne emosjoner, fortvilelse og håp.

Og jeg våger å hevde at denne «virkeligheten» som vi skaper i teaterets mørklagte magiske lomme er like virkelig som den virkeligheten vi skaper hver dag i vårt liv. Alle våre oppfatninger, tanker og holdninger er basert på like deler virkelighet og illusjon. Virkelighetsoppfatninger som kan få oss til å lukke øynene for en båt med desperate mennesker i nød eller stappe et skap fullt av sigaretter i påvente av katastrofen vi bærer med oss i hjerte vårt.

I min fars tilfelle måtte hjertet hans gi tapt i 1988, ett år før murens fall.

«Å vite er intet, å bruke fantasien er alt» lyder sitatet av Anatole France i min fars sitatbok.

For én som verdsetter fantasien og undringen må krigen i all sin skråsikre retorikk og forherligelse av de sikre svar og fakta stå som det ultimate mareritt. For selv om sannheten sies å være det første offeret i krig vil hver side hevde at de har sin egen kompromissløse variant av sannheten.

Derfor kan vi kanskje si at det første offeret i krig egentlig er vår evne til å åpne oss i stille undring og forventning mot det vi ikke kjenner; å legge ned og forlate våre fastlåste oppfattelser av hva som er «virkelig» og å ha mulighet til å se det vi ikke vet er der før vi ser etter det; før vi ser at det bærer en likhet med oss selv.

«To any vision must be brought an eye adapted to what is to be seen and bearing some likeness to it».

Gratulerer med 100 års markeringen, pappa.

miriam-og-karel_001.jpg

 

 

 

One thought on “Teatrets transformerende kraft – Karel Hlavatý 100 år. Minnetale

  1. leelah saachi says:

    Kjære Miriam – jeg har grått meg gjennom denne. Her har du lagt så meget av deg selv – sort-hvitt skissene, vakre og symbolrike, og at du har funnet frem bildet av den little tjekkiske familien – og det siste fotoet av pappa og deg – og kanskje yndligsbildet mitt av Karel, med Prins Brocad…TUSEN TAKK fra Pappa tro jeg vi kan si med sikkerhet – og fra meg da –
    kjærlig hilsen mamma

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s