Teatrets transformerende kraft – Karel Hlavatý 100 år. Minnetale

Fra UNIMA´s minneutstilling i festivalen Figur i Fossekleiva 2019

Teater som overlevelseskunst

PA120002 (2)

«To any vision must be brought an eye adapted to what is to be seen and having some likeness to it».

Eller, i fri oversettelse: «enhver visjon må møtes med et blikk som er innstilt på å oppfatte det som tilbys, det som vises og som deler visse likheter med det.»

Dette sitatet av Plotinus dreier seg egentlig om spirituelle og åndelige visjoner men kunne like gjerne gjelde dukketeaterets magiske skapelsesøyeblikk: Hvordan vi opplever dukketeater avhenger i høy grad av hva slags «blikk» vi møter det med: Ser du tilskårne trebiter, tråder og pappmasjé? Eller pierrot på håpefull jakt etter sommerfuglen, symbolet på hans jakt på Columbine?

l1020799.jpg

Dukketeater handler om å gi liv til død materie; en liten guddommelig skapelsesprosess hvor gnisten av liv oppstår i møtet mellom tilskuerens fantasi og skuespilleren og dukkeførerens dyktighet. En stålampe blir til en gammel mann, en tekanne til en trist høne. Transformasjonen skjer i fantasien til tilskueren og i det magiske øyeblikket da vi som tilskuere velger bort viten til fordel for undring og fantasi.

Min far hadde en sitatbok hvor han skrev opp ulike inspirerende setninger og det aller første sitatet, som jeg ikke kjenner opphavspersonen til, lyder: “All menneskelig viten begynner og ender med et spørsmålstegn”. Deretter følger et sitat av Anatole France:

“To imagine is everything, to know is nothing at all”.

Fantasi blir ofte knyttet til barnlige aktiviteter og lek, eller dagdrømmeri og virkelighetsflukt. Men en sjelden gang minnes vi på at fantasi også er et av våre sterkeste verktøy for overlevelse.

Min far kom til Norge i 1968, 49 år gammel sammen med mange andre som på den tiden forlot Tsjekkoslovakia og den sovjetiske invasjonen.

Tsjekkoslovakia, i dag Den Tsjekkiske Republikk, er et bemerkelsesverdig land med en kort historie, men som i sin korte periode rakk å ha både en forfatter og en filosof blant sine presidenter. Historisk sett var det aldri et trygt sted for politikere (i hvilket annet land oppstår det et eget ord for død ved utkastelse gjennom et vindu fordi det skjedde så ofte med politikere?) Den første «Defenestrasjon» fant sted i Praha i 1618 og innledet 30-årskrigen og tradisjonen holdt seg helt frem til 1948.

640px-Defenestration-prague-1618

By Johann Philipp Abelinus, Public Domain, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=208387

I Tsjekkia har litteratur og teater alltid vært vel så mye politikk og et våpen mot sensur og undertrykkelse som underholdning. For gjennom «fiksjon», pantomime, stedfortredende dukker og dramaturgi kan du uttrykke det som det ikke er lov å sette ord på, uten at noen kan ta deg for det. Og min far hadde mye erfaring med hva et undertrykkende regime kan påføre et menneske.

Vi har alle våre sikkerhetsnett i livet, enten de er mentale eller fysiske; ting eller holdninger som skal sikre oss hvis situasjonen en gang krever det.

Hjemme hos oss hadde min far et skap stappfullt av sigarettpakker. Han sluttet å røke da jeg var liten, men sigarettene forble i skapet, de ble til og med med på flyttelasset når vi flyttet til en ny leilighet. Mer om dem siden.

I teater, som i livet ellers, styres handlingen av valg – valgene rollefigurene tar, hva vi velger å rette oppmerksomheten mot og ikke minst konsekvensene av valg, våre egne og andres.

Min fars liv var mye styrt av andre menneskers valg.

På et møte i München i september 1938 valgte Storbritannia og Frankrike å støtte Hitlers krav om at Tsjekkoslovakia skulle avstå visse områder kalt Sudetenland til Tyskland. Tsjekkere i området skulle tvangsflyttes vekk og området sikres for den tysktalende befolkningen som utgjorde mer enn 50% av innbyggerne i området.

Min fars mor var sudettysker men hennes mann, min farfar var tsjekker og dermed også deres tre sønner. Muligens for å unngå problemer med deportasjon valgte min farfar å ta tysk statsborgerskap for å støtte sin kone.

mde_vivi

 Valg får alltid konsekvenser, men det er konsekvensene vi ikke forutser som er opphavet til alle legender og myter og alle de store dramaene i teaterhistorien, fra Oidipus, via Hamlet til Game of Thrones.

Den uforutsette konsekvensen av min farfars valg var at hans to eldste sønner som begge var under myndighetsalder ble tvangsinnkalt til tysk militærtjeneste. Under trusler om represalier mot familie og venner hvis de ikke fulgte ordre ble min onkel sendt som soldat til østfronten og min far ble tvunget til å jobbe som telegrafist for den tyske hæren. På et tidspunkt ble min far tatt til fange og havnet i russisk fangeleir i Moskva hvor han satt i 10 mnd før han, ved krigens slutt, kom med en transport tilbake til Praha i 1946.

patrick-hendry-daWlqHGWxFk-unsplash

Photo by Patrick Hendry on Unsplash

Om tiden han tilbrakte i fangeleiren vet jeg lite annet enn at dette antagelig var årsaken til sigarettene alle de årene senere i et lite rødt rekkehus i Bærum, Norge, – et Norge i fredstid med oljerikdom og arbeiderpartistyre som tok imot exil-kunstnere med åpne armer.

Den velkomsten min far fikk i Norge var en ganske annen enn den han fikk ved hjemkomsten til Praha i 1946 som eks-sovjetisk fange, da Sovjet, i den ferske etterkrigstiden, fortsatt var Europas helter.

Sovjets popularitet etter krigen bidro til at Tsjekkoslovakias kommunistiske parti hadde en høy stjerne hos mange tsjekkere. Men i februar 1948, i det som ble kjent som det tsjekkoslovakiske Coup d´etat, tok det kommunistiske partiet, med sterke føringer fra Soviet, makten i landet. Det som fulgte var en tid med politisk brutale overtramp, undergrunnsvirksomhet, iscenesatte demonstrasjoner og arrestasjoner av ikke-kommunistiske politikere.

Til sist var det bare étt ikke-kommunistisk medlem igjen i regjeringen, utenriksminister Jan Masaryk som i tydelige ordelag nektet å bøye seg for kravet om tilpasning. En dag i mars ble Masaryk funnet død nedenfor et vindu i sin embedtsbolig, – en hendelse som av myndighetene og en offentlig etterforskning ble konkludert som selvmord. “Selvmord-Konklusjonen” ble opphavet til en talemåte blant ikke-kommunister i samtiden:

“Jan Masaryk var slikt et ordentlig menneske at han til og med lukket vinduet bak seg da han hoppet ut”…

Tsjekkere kan det med ironi og subtilt opprør, i litteratur og teater, så vel som i talemåter. Tsjekkoslovakia gikk over til å hete Den tsjekkiske sosialistiske republikk, en republikk som skulle beholde sitt jerngrep om innbyggere, kunstnere og dukkeførere helt frem til 1989 og murens fall.

I løpet av 20 år av denne perioden, fra 1948 til 1968, var min far ansatt på 9 ulike teatre. På den ene siden en bekreftelse på hvor etterspurt han var, på den andre siden en dokumentasjon på den fotlenken som hans tyske fortid hele tiden utgjorde. Den sovjetisk-vennlige republikken så ikke med blide øyne på en tysk avstamming om den var aldri så mye ufrivillig.

I en magisk video fra en forestilling av franksmannen Phillipe Genty fremfører dukkeføreren Paul Daniels et tableau hvor en tråddukke oppdager sine egne tråder og dukkeføreren som holder dem. Dukken går deretter til det skritt å begå selvmord ved å kutte sine egne tråder. Hva gjør det med én å hele tiden føle at andre styrer trådene i livet ditt?

Jeg ser for meg den 20-årige telegrafisten og senere dukkeføreren, marionettemakeren og regissøren der han sitter sammenkrøpet og lytter til telegraflinjenes lange nervetråder. Tråder som strakk seg utover Europa og inn i Russland – En unggutt fanget i et liv og et nett hvor den som holdt trådkorset alltid var skjult bak en vegg av militær brutalitet eller grå lukkede byråkratiske ansikter.

mde_vivi

mde_vivi

I 1968 rykket Sovjet inn i Tsjekkoslovakia med tanks og militærmakt for å knuse Praha-vårens lille bluss av opprør. Om det var vanskelig for min far å beholde en jobb før ble det nå fullstendig umulig og under et påskudd av et arbeidsbesøk kom han til Norge og søkte asyl.

Med slike erfaringer er det kanskje ikke til å undres over at skjebnen, med all sin ukontrollerbarhet, går igjen i min fars oppsettelser som en ubønnhørlig og styrende makt. I notatbøkene hans dukker de greske tragedier opp som en stor innflytelse, tragedier hvor skjebnen alltid synes å være hugget i stein. En skjebne som menneskene forgjeves prøver å påvirke og gjøre opprør mot til ingen nytte.

I pappas oppsetning «Måne over gjøglarvogna» som var en unik blanding av pantomime, dukketeater og svart teater, tar skjebnen form av en hodeskalle og et par hanskekledte hender som med skadefryd fører en fortvilet Pierrot frem til kanten av selvmord ved å forvrenge virkeligheten rundt ham. Typisk nok er det ikke styrke og besluttsomhet som redder ham, men det rett motsatte: to flagrende sårbare sommerfugler jager vekk hodeskallen og kaller Pierrot tilbake til livet. Poesi og femininitet, sårbarhet og transformasjon er det som holder skjebnens dysterhet i sjakk og som kaller oss tilbake til livet.

svart-teater

Alt avhenger av vår vilje til å la oss fortrylle, til å velge undring, håp og fantasi framfor desperasjon. I teatret velger vi å la regissør, skuespillere og dukkeførere få bygge en alternativ virkelighet med fantasien vår som byggesteiner. Vi velger å la en dukke av tre og nylontråder bli levende og speile tilbake til oss våre egne emosjoner, fortvilelse og håp.

Og jeg våger å hevde at denne «virkeligheten» som vi skaper i teaterets mørklagte magiske lomme er like virkelig som den virkeligheten vi skaper hver dag i vårt liv. Alle våre oppfatninger, tanker og holdninger er basert på like deler virkelighet og illusjon. Virkelighetsoppfatninger som kan få oss til å lukke øynene for en båt med desperate mennesker i nød eller stappe et skap fullt av sigaretter i påvente av katastrofen vi bærer med oss i hjerte vårt.

I min fars tilfelle måtte hjertet hans gi tapt i 1988, ett år før murens fall.

«Å vite er intet, å bruke fantasien er alt» lyder sitatet av Anatole France i min fars sitatbok.

For én som verdsetter fantasien og undringen må krigen i all sin skråsikre retorikk og forherligelse av de sikre svar og fakta stå som det ultimate mareritt. For selv om sannheten sies å være det første offeret i krig vil hver side hevde at de har sin egen kompromissløse variant av sannheten.

Derfor kan vi kanskje si at det første offeret i krig egentlig er vår evne til å åpne oss i stille undring og forventning mot det vi ikke kjenner; å legge ned og forlate våre fastlåste oppfattelser av hva som er «virkelig» og å ha mulighet til å se det vi ikke vet er der før vi ser etter det; før vi ser at det bærer en likhet med oss selv.

«To any vision must be brought an eye adapted to what is to be seen and bearing some likeness to it».

Gratulerer med 100 års markeringen, pappa.

miriam-og-karel_001.jpg

 

 

 

Where does the music end and the listenig begin?

Musical jiggsaw-puzzles at Kamfest 2016

Our perception of reality is a highly individual matter: every day our mind is occupied by trying to create coherence between an unimaginable amount of fragments brought to us through our different senses. It is a bit like a game: you’re given certain pieces but how you combine them is up to you.

Art and music reflects this essential fact that we humans are not sharing one reality but rather perceiving myriads of different possibilities of reality, all interlaced and happening at the same time. We are all aware that two people might experience the same piece of music or art in entirely different ways. The music or the art work is the same and yet the experience differs.

The continued construction of our separate realities is a game which every human being plays continuously, whether we are aware of it or not but once we are aware of it it is possible to use it consciously. Within the world of music this sense of the possibility that lies in co-creation with the listener is more present in particular composers and their works than in others.

bent-sorensen

At the Kamfest 2016, the annual chamber music festival in Trondheim, Norway, the Danish composer Bent Sørensen is this year´s “composer in residence” and brings to the festival his unique flavour of musical landscapes. I first encountered his music several years ago when, as a Master student at the Norwegian Conservatory of Music, Bent Sørensen was one of the three composers around whose works I centred my thesis. That knowledge was deepened when, in 2007, Sørensen was composer in residence at Festspillene in Bergen where I was able to attend the performance of several of his works and was also able to conduct an interview with him.

Searching for the familiar un-known

From my very first encounter with his music, Sørensen’s works always held a strange and unique fascination. Perhaps it had to do with a lifelong love for jigsaw puzzles; as a child jigsaw puzzles held an endless fascination for a mind who was constantly looking for patterns. Or maybe it was the other way around: maybe the hour-long searching for pieces that would fit each other was the activity which triggered a lifelong fascination for pattern-seeking.

puslenoter

The search for patterns and form can be conducted both visually but also aurally and musically. When listening to music we are essentially listening for form. The listening mind is forever searching for an underlying pattern, something which will make what we hear “logical” and “understandable”. This is however not a logic and understanding based so much on intellectual concepts as it is based on a sense of relationships, and acute sense that some parts are closer connected than others and that the entire piece therefore consists of a sort of pattern which is graspable if we are able to conceive it.

The Norwegian composer Arne Nordheim made a rather famous and much quoted comment of Sørensen’s music that “it reminds me of something I have never heard before” pinpointing this strange feeling of familiarity coupled with the sense of something unknown which the music of Sørensen triggers.

The music is all texture and movement, fragments and whispers which give rise to slips of memory. Unexpected qualities of sound (in several of his pieces musicians are asked to sing or hum while playing their instruments) and tempos which plays with our ability of perception and where fast moving sonic structures tricks the mind into a perception of larger, slower moving fields of sound, like millions of small rivulets of current creating the larger swellings of a river.

deserted-church

Listen to the piece The Deserted Churchyards where two lines of texture move together, one from above and one from below , crossing and departing- shimmering facets and velvety lines entwining and dancing, and where the glockenspiel also triggers the pictures of church bells swallowed slowly by an ever encroaching sea line (especially if you stay on to the end of the piece). 

The deserted Churchyards performed by Esbjerg ensemble conducted by Jules van Hessen

Another hot tip is the CD Birds and Bells with Oslo Sinfonietta, Christian Lindberg and Christian Eggen playing music of Sørensen for those who wish to submerge deeper into his music.

The Jigsaw puzzle that never stops

In one of the concerts in Bergen, which was given the title “Songs in rings of bells,” ten of Sørensen´s compositions were organized into a sequence where the different individual works were fused into each other in a long cycle. Some of the works were solo pieces, others were written for chamber ensemble.

According to Sørensen the challenge in organizing the concert laid in discovering the coherence and connection between pieces which were composed at different times but which still held the same subconscious element of connection, something, he stated, which had always been there.

In a way a composer´s entire output of works might be likened to the pieces of a gigantic jigsaw puzzle where each individual work relates to one piece of the puzzle, excavated with enduring and painstaking integrity from the composers unique musical landscape. In the concert in Bergen the fusing of the different pieces woke to life this sense of unfolding of a landscape which continued outside of its borders.

This hints to one of the most fascinating aspects of music: As an ever reflecting living prism, music changes and is affected by the setting in which it is presented. As humans we are multi-sensorial creatures: unless we actively shut off our senses, isolating only one at a time, our senses will forever fill out and enrich each other and our experiences. The same piece of music experienced on a train late at night with headphones or in a fully packed concert Hall during a festival are two entirely different experiences no matter if the music is the same. A person in love and a person with a dental appointment will probably colour their experience of the same piece of music quite differently. A piece of music, however well we might know it, is forever growing, sprouting new limbs, whispering in new voices and our possibility for experiencing it in new ways are endless.

The multiple realities of art and of humans

Just as all of our senses are engaged to a certain degree in every art- experiences we encounter, listening and perceiving art is also a highly co-creative experience.

My father worked, among other things, as a scenographer at the theatre, providing the visual parts and settings of the performance. His main creed was always that the less visual cues you give the audience, the greater liberty you are granting to their imagination and co-creation of the experience. Theatre, as well as music is a co-op: it demands the active co-operation of everyone involved and that includes the audience/listeners.

svart-teater

From the rehearsal of the theatre performance Måne over gjøglarvogna, one of the first performances in Norway where black light theatre was used, a form of theatre introduced in Norway by my father Karel Hlavaty. This performance was created in cooperation between my father and my mother, Nina Martins

The only reason why it is possible for a scenographer to depend on the co-creation of the audience or for a composer to depend on the aural jigsaw puzzle-skills of his audience is the knowledge that this is a central part of the human mind: the ability and fascination for filling out the picture, for joining the dots.

JSBachIn the suites for solo cello by Johan Sebastian Bach the cellist has four strings, four fingers and a bow at his or her disposal. Only two strings can be played simultaneously and therefore the possibilities for creating harmony and chords (three or more notes played simultaneously) is limited. How then is it possible to create the impression of more than one voice moving along?

The solution is to involve the listener as a co-creator: in his music Bach often implies harmony by having the cellist move between fragments of two or more voices. In the listener’s mind the fragments merge into two or three separate voices being played simultaneously and thus harmony is created. One way this is done is through arpeggios or broken chords, where the notes of the chord are played after one another but where the listener combines them in his head. Here is an example from the Allemande of the second Suite in d-minor.

Seen in a time perspective the notes are played after one another in succession along a horizontal timeline, the hallmark of melody, but in the mind of the listener harmony (the stacking of notes vertically) is nevertheless created.

Most of us are highly unaware of all the amazing processes happening inside ourselves when we are conceiving art; of how many amazing sensorial connections that are being made and contributing to our overall experience. If we were aware of this we might perhaps place less of an emphasis on the opinion of others to tell us how to think and feel about what we have just experienced and simply be present in the unique jigsaw puzzle-games of our amazing minds.

george_crumb_agnus_dei_detail

A detail from one of the beautiful scripts of American composer George Crumb

Maybe we should all be more in awe over our own creative ability when encountering music or art, an ability without which would render music and art as barren constructions and not as the amazing playgrounds for the mind that they are.