Proprioception – the physiological reality behind a “natural” technique

It is said that a concert pianist has fine motor-control skills with a degree of coordination which exceeds that of a brain surgeon during operations. To perform of piece of music which demands that each finger, each joint of that finger and each muscle in the hand, arm and body cooperates and contributes to the end result and that this end result is experienced as harmoniously, melodically and rhythmically complete is really somewhat of a physiological and neurological miracle.

Hånd på klaviatur

Perhaps the reason why most of us still don’t reflect on this when great art is presented to us is because one of the hallmarks of great art is that it is perceived as “effortless”. We sense the coordination, the seamless conversations within the body of the practitioner, how everything just seems to “flow”, yet a part of our mind is aware of the enormous amount of coordination happening and realises that there is no way we can consciously control all of these minuite operations.


Photo by Varshesh Joshi on Unsplash

It is like the joke about the centipede who one day suddenly started pondering which leg to move first and from then on were unable to move ever again. Our brain grasps that there must be some sort of overall awareness coordinating everything so that it just happens “naturally”.

“Naturally” is, however, a nice fluffy term for something which we instinctively recognise without really understanding what it is or how it works. Musicians are very often taught to be looking for a “natural technique” although much of this training  tends to focus more on how it is supposed to feel, us supposed to what needs to happen for it to feel like this; to get to the place where everything “clicks”, where the audience as well as we ourselves experience what is happening as “effortless”.

But what is the physiological reality behind the term “natural technique”?

Proprioception – Our unknown sense

Most of us are unaware of how many of our seemingly ordinary daily activities which really are similar miracles, both neurologically and physiologically. Our very ability to move at all is based on a complex cooperation between our brain, our nervous system and our muscles; a cooperation which enables us to do anything from tying our shoelaces to playing a piano concert, and of which most of us are totally oblivious to.

There are, however, some situations in which most people become aware of the degree of magic happening inside their body and it is usually, ironically, when things start to not work as they should.

Proprioception is the name of the sense which makes our brain aware of where each part of our body is located in space at any given time. This enables our brain to send coordinated signals in the form of motor programs to different parts of our body which then enables us to perform everyday movements. Some of these motor programs start to form from the moment we are born, such as when we learn how to crawl, turn over or walk.


Photo by Hamza El-Falah on Unsplash

These programs are so embedded in us that we don’t pay them any attention, which is, from the brain’s perspective, the whole idea: if we needed to consciously be aware of every detail of a motor program we would spend far too much energy on performing it. Therefore it is almost impossible for us to recognize the amount of coordination happening behind the smallest of our activities.

The best way to understand how our proprioception actually functions is perhaps to show what life is like for someone who has to live without it.

The man who lost his body


19-year-old Ian Waterman at first thought he had caught merely a common cold or virus infection. The sturdy young man was working as an apprentice in a butcher shop and was used to hard labour and physically demanding work. He had previously gotten a small cut in his finger and most likely the cut had developed into an infection. What started out as a common cold would prove to be something much worse. As the doctors in vain tried to understand what was happening Ian gradually lost control over his limbs and ended up lying in bed without conscious control over any part of his body from his neck down.

What confused his doctors and neurologists was that the condition didn’t read like a normal paralysis: Ian wasn’t paralysed, his muscles still worked and his brain was receiving signals from his body conveying sensations such as pain and differences in temperature. But the brain seemed to have lost the notion of where the different parts that it was supposed to move were located. The medical sentence was harsh: a life in a wheelchair.

Nerve issues

Ian’s condition is an efficient reminder of how complex and specialized our nervous system is. We often think of a nerve in the same way that we think of some sort of electric cable conveying a signal between body and brain. The reality is much more complex.


If you cut through a nerve and look at the cross-section you will see that the nerve includes several smaller parts, nerve fascicle’s. Inside of these fascicle’s we find individual nerve fibres.

A nerve fibre can be either a sensory fibre or motor fibre. The motor fibres sends signals to our muscle fibres telling them to contract. The sensory fibres starts either in the skin or in the muscle and come in different sizes. The largest ones convey information concerning touch, muscle sensitivity or sense of movement, while the smallest ones convey information concerning muscle fatigue, temperature and certain forms of pain.

In Ian’s case the motor fibres were intact but the large sensory fibres (and with them also the access to very specific functions of the nervous system) were damaged, probably as a result of the infection. These nerve fibres were responsible for receiving all of the sensory information that had to do with the positioning of Ian’s joints and the activity in his muscles. They were also responsible for conveying all of this information onward to his brain.

The condition, which can occur in different degrees, were eventually given the name sensory neuropathy, damaged sensory nerves.

A body completely governed by willpower

Ian had one advantage in his extreme situation: he was still young when he became ill. After the initial shock and despair at the prospect of a life in a wheelchair the young Englishman decided that he would not settle for the doctor’s prognosis. Even though the original neurological connection between brain and body were severed, might it not be possible to build another one? Since the nerves which should have provided Ian’s brain with the information necessary to move his body were destroyed it was necessary to create a new connection between brain and body. The answer, at least half of it, lay in visualisation.Brain

Ian discovered, after a painful period of hard mental work, that if he had a very concrete picture in his mind of which movement to perform and then used his eyes as control and feedback channel to tell his brain where the parts it were supposed to move were located, he was able, after years of gruelling discipline and training, to slowly re-gain control over his body.

What Ian was actually doing is something that all of us has experienced partly each time we learn and train a new motor program. When we learn to move as children we first go through an initial phase of large, unrefined movements which then gradually become more and more refined and coordinated and then eventually transformed into automatic patterns -motor programs. In this way we don’t have to think of every little detail involved in the movement and can have our mind elsewhere while bicycling, walking, skiing or performing any other movement pattern.


Photo by Andre Hunter on Unsplash

But the fact that we are not aware of the coordination happening when buttoning a button doesn’t mean that our body isn’t executing it. One of the prerequisites for such motor programs to work is that your brain knows where the parts which are supposed to contribute in the coordination are located. It needs to have a point of reference from which to work. Without this knowledge the brain is in the dark so do speak: it’s not easy to move something when you can’t locate it.

In Ian’s case it was as if every motor program that he had ever learned were suddenly cancelled out; and every coordination from that moment on until his death had to be done 100% consciously.

Do you have a personal problem with gravity?

The automatic motor programs which most of us uses every day are also based on a subconscious understanding of certain physical laws, such as gravity and how it affects our bodies. We all make use of this subconscious understanding every day, for instance each time we are lifting something up. A short example: the size of your base, if you’re standing broad legged or with your feet together, decides whether you’re going to tip over or not when extending something heavy out from your body.

Here is a visual example of what happens if you don’t take this fact into account.

kran som tipper

Ian´s body, who is bereft of his automatic motor programs, and therefore also from this subconscious knowledge, needs to be constantly aware of these physical laws: each time he is picking something up he needs to calculate how much the weight of the object will affect the balance in the rest of his body and then consciously adjust the angle of his arms and legs and the degree of tension in the muscles of his arms and legs based on this knowledge. Picking up a mango or lifting a chair demands different degrees of tension.

Most of us are rarely aware of the physical laws surrounding and affecting us each day. It is no accident that “biomechanics” is still a relatively unfamiliar term for most people. The knowledge of how biological material (what your body is made of) is affected by physical laws (gravity for instance) is not something we go around and ponder. Yet we all live under these laws, we just happen to be so lucky as not to need to relate to them except on those occasions where our proprioception is a tad weaker than usual, for instance when we have been drinking or early in the morning when we have just got out of bed and seem to constantly bump into our doorframes.


Photo by Michael Discenza on Unsplash

For someone like Ian who is cut off from his proprioception the relationship with gravity becomes very close indeed. For one thing his ability to move is completely dependent on his eyes and his visual faculties: as long as he can use his eyes to give his brain feedback on where his body is located Ian is able to control his body in a way that (for now) is unique in all of the world. However, if this feedback channel disappears, for instance if the light is switched off in the room, he immediately loses every control of his body and collapses like a rag doll, – the result of the brain’s lack of ability to adjust the body according to gravity.

Brain in search of body


Photo by Cengizhan Konuş on Unsplash

When we see small babies moving slowly and seemingly uncoordinated we are actually witnessing a meticulous training of coordination and motor patterns which will later on become the foundation for every movement during a long life. Although we might find such intense concentration when reaching for a toy as “cute” what is actually happening should rather trigger our admiration: brain scans of Ian’s brain when he is performing his conscious coordinated movements shows activity in parts of the brain that are usually used only in activities demanding the most sophisticated form of intense concentration, activities such as juggling with multiple balls.

It goes without saying that this activity demands much more energy than movements which have been transformed into automatic motor programs.

There is also another price Ian is constantly paying which those of us with an active proprioception don’t need to worry about. Our brain is dependent on its contact with the body. When this contact is missing or decreased the brain instinctively senses this as a threat. A consequence of Ian’s condition is therefore that his nervous system is in a constant state of tension, where the feedback that his eyes provide is the only thing staving off the panic.


Just think about the sensation of missing a step when walking down the stair or stepping off a ledge that you didn’t expect was there, and where your body suddenly flops down. The sudden jolt we experience when the expected contact with the ground disappears for a second is actually your brain shouting for feedback from the body, – feedback which didn’t come as expected and which, in Ian’s case, will never come. Imaging having that shouting as a continuous companion in your life..

Embodied living

Ian’s example shows us how much of our life and our activities which are based on movement patterns. Most of us take these patterns for granted and are even mostly unaware of them happening at all. Only in situations when we are witnessing these patterns at their utmost, might it suddenly dawn on us the immense complexity and possibilities stored in our incredible bodies. For instance in a concert, when a performer makes something incredibly complex appear as effortless.


Neurologically speaking, for something to be without effort does not mean that there is no effort involved but rather that we are witnessing something functioning at its utmost. And maybe that is exactly what holds our fascination: we are reminded of the endless possibilities and miracles residing inside these amazing structures which we choose to call our “bodies”.

Hopefully this experience might eventually make us treat our bodies with the attention and reverence they deserve, both during living and during playing, but more on that in a later blog.

If you want to know more check out the BBC Horizon documentary “The Man Who Lost His Body” which tells the whole story of Ian Waterman.



Bevegelse som næringsstoff. Er du en ubevisst kroppsbruker?

I den norske humorserien “Spøkelyset” som gikk på NRK på 1980-tallet belyste komikertrioen KLM (Trond Kirkvaag, Knut Lystad og Lars Mjøen) aktuelle samfunnsfenomener og hadde blant annet en hysterisk sketsj hvor de introduserte begrepet “totaltrim”.

Formålet med totaltrinn var å trene muskler som lå brakk hos de fleste pga lite bruk (de såkalte “brakk-musklene”- vist på en egen anatomiplansje) og måten dette ble gjort på var å legge inn mer bevegelse i hverdagen gjennom å gjøre hverdagslige aktiviteter på nye (og som regel mer kompliserte) måter. Eksemplene på totaltrim rommet alt fra alternative måter å komme seg inn i bilen på, KLM´s egen versjon av “silly walks” (hvordan variere gangmønsteret) til fantasifulle måter å dekke bordet, knyte slipset og hilse på når man treftes på gaten.

Sketsjen er ubetalelig og lydsporet alene er verdt en reprise. Temaet har imidlertid, som all god humor, et element av sannhet i seg, for ikke å snakke om et snev av profeti. I dagens samfunn har vi outsourcet bevegelser fra store deler av dagliglivet vårt og erstattet det med stillesittende arbeid som består av forenklede og repeterende bevegelser. Dette kombineres gjerne med korte, intense perioder med trening som, for mange, er synonymt med “bevegelse”. Fordi vi gjerne måler effekten av trening i form av antall timer trent vil mange oss, når det snakkes om at vi trenger å bevege oss mer, tenke på hvordan vi skal klare å dytte enda en time trening inn i en allerede overfylt timeplan.

Men bevegelse kan også forstås på en annen måte.

Bevegelse – makronæringsstoffer for kroppen

Den amerikanske biomekanikeren Katy Bowman er grunnleggeren av Nutritious Movement, et omfattende bevegelsessystem for hele kroppen. Gjennom navnet og begrepet Nutritious Movement bruker Bowman næringsstoffer (nutrients) for å tydeliggjøre hvorfor vi trenger å endre og utvide vår forståelse av begrepet “bevegelse”.

Bilderesultat for movements matters bowman

Kroppen vår trenger et vidt spekter av ulike næringsstoffer i form av vitaminer, mineraler, sporstoffer, væsker m.m. Hvert og ett av disse næringsstoffene er viktige men uansett hvor viktige de er kan de ikke erstatte hverandre. Variasjon er nødvendig for å opprettholde vitale funksjoner og få dekket alle kroppens behov. Å ta enorme doser c-vitamin vil ikke hjelpe deg hvis du har kalsium mangel.

Resultatet av en ubalanse i tilførselen blir til syvende og sist mangelsykdommer.


Bevegelse er en biologisk forutsetning ikke bare for god helse men også for å kunne opprettholde basale og livsviktige funksjoner i kroppen. Hvis vitaminer, sporstoffer og mineraler utgjør mikronæringsstoffene vi trenger for å drive alle prosessene i kroppen vår kan bevegelse sees på som et makronæringsstoff av like stor viktighet. Og da snakker vi om en mye mer differensiert betydning av ordet “bevegelse”.

Bevegelse trigger aktivitet i cellene

Det engelske begrepet “use it or lose it” gjelder for en mye større andel av kroppen vår enn de fleste er klar over, også de delene vi ikke kan se. Mekanotransduksjon er det som skjer når cellene i kroppen vår reagerer og responderer på mekanisk belastning (som trykk, strekk osv). Enhver bevegelse vi gjør, både indre og ytre fører til ulike belastninger og vil bidra til at cellene våre, via mekanotransduksjon, responderer på ulike måter, en av dem er ved å produsere ulike substanser, som feks benvev. Dette skjer imidlertid kun i de områdene som belastes. Bevegelsen i ribbena dine under en full innpust-utpust påvirker cellene i dette området og sikrer fortsatt produksjon av benvev i ribbena dine. Alt som hindrer fri bevegelse her fratar tilsvarende cellene her fra belastningen de trenger for å opprettholde denne produksjonen på et optimalt nivå.

Bilderesultat for mechanotransduction

Det miljøet som cellene våre lever i er også avhengig av bevegelse da uttransportering av avfalsstoffer og tilførsel av næringsstoffer begge er prosesser som i stor grad drives av, nettopp, mekanisk bevegelse. Det er ikke tilfeldig at de store ansamlingene av lymfeknuter befinner seg i nettopp de områdene som bør ha størst bevegelse når vi går – i lysken, armhulene og knehasene.

Når det gjelder både mekanotransduksjon og andre bevegelses-drevne prosesser i kroppen har kvaliteten på bevegelsen alt å si.

Hvis vi skal ta næringsstoff-lignelsen opp igjen kan vi si at vi trenger et differensiert og bevisst “kosthold” av bevegelse med mye variasjon for at kroppen vår skal få det den trenger for å holde seg frisk og funksjonell.

Bevegelse – ikke hvor mye men hvordan


Det kravet til bevegelse som stilles for å leve i et moderne samfunn i dag er betydelig lavere og mindre differensiert enn vår kropps faktiske, biologiske behov for bevegelse. I tillegg til arbeidsplasser som i stor grad kun krever repetitive og begrensede bevegelser er samfunnet vi lever i også i stor grad tilrettelagt på måter som presser oss inn i visse gjentatte statiske positurer.

Et eksempel: i løpet av en dag er vi innom svært mange situasjoner hvor vi sitter: ved frokostbordet, på buss/trikk/tog/i bilen på vei til jobb, ved kontorpulten eller arbeidsbordet, ved spisebordet i lunsjpausen, på buss/trikk/tog/i bilen hjem, evt på benken i parken, på treningsmaskinen i treningsstudioet, ved middagsbordet og i sofaen foran TV´en eller dataskjermen hjemme når vi endelig kan slappe av.


Photo by Mitchell Ng Liang an on Unsplash

Imidlertid er ikke problemet at vi sitter, problemet er snarere at vi gjerne sitter på en bestemt og repeterende måte, ofte bestemt av hva slags sitteunderlag/stol som er tilgjengelig. I løpet av de siste årene har heve-og -senke kontorpulter gjort sitt inntog på mange arbeidsplasser, gjerne nettopp fordi vi har fått høre at konstant sitting ikke er bra for kroppen. Dermed har vi erstattet konstant sitting med konstant ståing og isteden fått problemer med smerter i ryggen og bena, verkende føtter mm. Men er det “sitting” og “ståing” som er problemet her?

Eller burde vi snarere se litt mer på “konstant”-elementet?

Bevegelse, i et større perspektiv, dreier seg ikke om å finne “riktig positur”, “riktig stol” eller “riktig arbeidsstilling”. Det dreier seg om å oppdage at de fleste av oss, i løpet av en vanlig dag, benytter et svært begrenset bevegelsesrepertoar, noe som fører til at flere av oss lider av bevegelses-mangel på et grunnleggende celle-nivå.  Som med et ensidig kosthold: det er fullt mulig å overleve på det men etter hvert vil det dukke opp mangelsykdommer.

Biomekanikk – å knytte konsekvens til årsak i kroppen

Det er imidlertid ikke alltid opplagt for oss at det vi opplever av fysisk ubehag er et resultat av bevegelses- underernæring.

Vi lever i et samfunn som til en stor grad oppmuntrer oss til å splitte kropp og sinn og resultatet er en generell nedsatt sensitivitet når det kommer til å kunne sanse kroppen vår og dermed også de signalene den sender oss. Når disse signalene blir høylytte nok har vi også utviklet andre “fortolkningsmetoder” for å forstå dem. At noe er “genetisk”, “psykologisk” eller “bare er sånn” er argumenter som benyttes overraskende mange ganger, også av trent helsepersonell, til å begrunne alt fra diffuse ubehag, skjelletære feilstillinger, indre mentalt klima eller kroniske smertetilstander.


Photo by Chris Barbalis on Unsplash

Det finnes allikevel andre måter å forstå forholdet mellom årsak og konsekvens i kroppen: Kroppen vår er, som alle andre biologiske organismer, underlagt biomekaniske prinsipper som gjør det mulig å forutsi konsekvensene av å benytte den på ulikt vis, og dermed også konsekvensene av gjentatte bevegelsesmønstre.

Biomekanikk er vitenskapen om hvordan mekaniske lover påvirker levende strukturer og biologisk materiale, med andre ord: det som kroppen vår er laget av. Den kan dermed brukes som et kart for, til en viss grad, å si noe om hva som er sannsynlige konsekvenser av visse måter å bruke/ikke bruke kroppen på. Spesielt hvis disse måtene fortsetter over lang tid.

For å forstå at plager og ubehag kan være forbundet med måten vi bruker kroppen på må vi gå fra å definere “bevegelse” som “trening” til heller å definere det som noe slikt som “aktivitet livsviktig for opprettholdelsen av basale biologiske og fysiologiske funksjoner i alle deler av organismen”

De aller fleste av oss har fått med oss at “bevegelse er sunt”. Men hvis vi er vante med å forbinde “bevegelse” med “trening” er det lett å tenke at så lenge vi jogger en time hver dag har vi fått “dosen” som er nødvendig (vi kan til og med regne oss som over gjennomsnittet siden vi klarer såpass).

Hva vi gjør med kroppen i alle de resterende timene av døgnet vil imidlertid ha en større innvirkning på kroppen vår og i dette tilfellet trumfer kvantiteten: hvis du trener 1 time hver dag har du 14 timer hvor du gjør noe annet enn å trene og det er dette “andre” og kvaliteten av det, som ofte utgjør den største biomekaniske påvirkningen på kroppen din.

Relatert bilde

Måten vi beveger oss på i de 14 timene hvor vi ikke trener kan imidlertid ofte være et ganske stort blindpunkt for mange av oss og kan også være bestemt av mange ulike faktorer.

Det ligger dype kulturelle, sosiale og ikke minst psykologiske årsaker til grunn for måten vi benytter kroppen vår på. Noen av disse er også avgjørende for hvor lett det vil være for oss å endre våre bevegelsesrutiner.

Kroppsbruk = identitet

Vi mennesker kommuniserer på en mengde ulike plan hvorav språket vi skaper med munnen kun er en liten del. I tillegg kommer det omfattende, rike og, for en stor del, ubevisste kroppsspråket vårt. Måten vi står, går og sitter på kan være påvirket av en blanding av tillærte bevegelsesmønstre og kulturelle og sosiale koder.

Kroppsspråket vårt er avgjørende for hvordan omverdenen vår oppfatter oss og derfor vil dét å endre måten du beveger deg på også endre det bilde av deg selv som du deler med omverdenen. Er du den “selvsikre”(ribbeskyv, vekten på det ene benet)? Den som “ordner opp og er til å stole på” (ribbeskyv, skuldre trukket bakover)? Den som “ikke tar ting så høytidelig” (kollaps i ryggsøylen, henge på bekkenet, hyperkyphose)? Den som “ikke ønsker trøbbel” (inntilbens, hyperkyphose, innadroterte overarmer)? Den som ikke “utgjør noen fare for noen” (det samme)? Den “anstendige” (bena alltid krysset i sittende stilling)? Den “empatiske” (fremmadskutt hode og hyperekstensjon i nakke)? Den “uinteresserte” eller “kule”? (henge på bekkenet, hyperkyphose, en positur som vi forøvrig finner igjen blant utstillingsdukkene i de fleste butikkvinduer).


Photo by Bhargav sai v on Unsplash

Dette er selvførlgelig satt på spissen men poenget er at alle disse “typene” har sine tilhørende positur-koder, noen av dem kulturelt betinget andre mer eller mindre universelle, men alle vil ha ulike effekter på kroppen din, spesielt hvis de er del av et fast daglig bevegelsesrepertoar.

Vår individuelle ubevisste oppfattelse av verden og virkeligheten spiller også inn på hvordan vi beveger oss. Som et vandrende kartotek går vi alle rundt i kropper formet av alle tidligere erfaringer og opplevelser og de oppfattelsene av virkeligheten som disse opplevelsene har dannet i oss,  på godt og vondt.

Er verden et generelt trygt eller utrygt sted å være? Din personlige opplevelse av dette vil forme måten du uttrykker deg selv på gjennom kroppen din, bevisst så vel som ubevisst.

Kroppsbruk = assosiasjoner

Hvordan du ubevisst tillater deg selv å bevege deg er også et resultat av hvilke assosiasjoner ulike stillinger og bevegelser vekker i oss.

God mobilitet i hofteleddet er avgjørende for svært mange fysiologiske prosesser i kroppen. En av de beste forutsetningene for å sikre seg å bevare eller utvikle denne mobiliteten er å oftere variere sittestillingen og også benytte sittestillinger hvor du sitter på huk. Ville du ha motforestillinger mot å sette deg på huk på gulvet selv om det var en stol ledig? Eller å sitte på kne eller med bena i kors på kontorstolen?

Vi forbinder gjerne ulike typer kroppsbruk med bestemte assosiasjoner og avhengig av om de er positive eller negative vil vi være mer eller mindre åpne for å benytte dem selv. Hvis du forbinder dét å sitte på huk med å gå på do (fra ungdomsskolens teltturer) vil du ha flere motforestillinger mot å “squatte” offentlig enn hvis du er vant til å reise rundt i asia hvor dette er en vanlig sittestilling.

Hvis dét å sitte med bena i kors er noe som fremkaller tanken på ashramer, chanting og løse gevanter er du kanskje ikke fristet til å gjøre det i styremøtet på jobben?


Photo by Ashes Sitoula on Unsplash

Dét å muliggjøre nye måter å sitte/stå/gå og bevege oss på  krever ofte at vi kanskje må gjøre andre endringer i hverdagen vår. Tillater klærne du går med at du beveger deg fritt eller sitter på nye måter? Er identiteten din så tett knyttet til bestemte antrekk at det å endre det ikke er noe alternativ? Hvordan påvirker møblene hjemme og på arbeidsplassen måten du bruker kroppen på og er miljøene rundt deg forståelsesfulle for eventuelle endringer du måtte ønske?

Å endre måten vi bruker kroppen på utfordrer altså ofte mer enn bare den fysiske kroppen.

Endringer er i tillegg ikke noe hjernen vår er spesielt glad for. Det medfører stor energibruk i starten og gjør oss sårbare. Derfor kan vi oppleve at fysiske endringer, i begynnelsen, trigger alt fra irritasjon, oppgitthet, ubehag, utålmodighet eller sinne i oss.

Hvor stor toleranse har du for disse emosjonene?

Hvis du har fått liten trening i selv-regulering i møte med slike emosjoner er det mer sannsynlig at du vil unngå situasjoner som trigger disse, som feks endringer i hvordan du bruker kroppen din.  På den andre siden vil dét å endre måten du beveger deg på også kunne medføre en endring i måten du forholder deg til deg selv, din egen kropp og dine egne emosjoner på.

Måten du beveger deg på påvirkes av alt fra mobiliteten i hofteledd, ryggvirvler og andre ledd, evnen din til differensiering mellom stabilisatorer og mobilisatorer og ikke minst av hva du bruker kroppen din til. Evnen som ciliærmusklene i øynene dine har til bevegelse er avgjørende for å kunne skifte mellom å fokusere på kort og lang avstand med blikket. Den beste måten dette trenes på er ved å stirre på ting som er langt borte. For å stirre på ting som er langt borte må du befinne deg ute. Hvor ofte befinner du deg ute? Og hvor ofte gir du deg tid til å stirre på ting langt borte når du er ute?

Kanskje du burde slutte å lese og gå ut nå?

Stille vann

Interessert i å bli en mer bevisst kroppsbruker? Start i dag!

The effortlessness of the expert

It takes a lot of effort to make something look effortless

– Steven Sondheim

When we witness an expert performer in music or in sport the word “effortless” often springs to mind. However, most people are (hopefully) aware of the amount of work actually needed to reach this level of mastery. Therefor “effort-less” can´t necessarily mean that something is “without effort”.

Hånd på klaviatur

A seemingly “effortless” performance is indeed the result of a sophisticated physical and neurological coordination which creates a subtle fluctuation between tension and relaxation in the parts responsible for the movements and to master this coordination is at the true core of every excelling performance.

Excessive and static tension

In a body performing at a high level of function there is very little excessive tension present, each part of the body has just the necessary amount  needed to perform the task.

A lot of us carry an excessive level of tension in certain parts of our bodies, both when we are performing tasks and when we are seemingly relaxed. Changing the tensional pattern of our body takes a long time, primarily because most of us are unaware of much of the tension present in our bodies. In our minds we have a tendency to think that:


so that when a part of our body is not performing as it should according to its design we may not necessarily attribute the lack of performance to excessive tension as long as it´s not causing us any pain. But the presence of tension is not necessarily visible only through pain but also in restricted movement, non-optimal coordination  and affected performance.

Changing a pattern requires that we first become aware of it. Do a simple exercise: Stand on all fours and allow your stomach to relax and sink down like a hammock.


All the way…

Take some time (think a couple of minutes) to let your stomach completely give in to gravity. You will probably experience that  what you thought were a full relaxation is just a fraction of the potential and that as the seconds pass you will sense more and more micro-releases in the tension in your belly.

Most of us spend an excessive amount of energy constantly sucking in our stomach, so much that when we are in a position where gravity naturally pulls our organs forward we have a problem releasing that tension because it has become a more or less constant and unconscious pattern.

But constant static tension also means restricted circulation and our abdominal region contains things that are dependent on good circulation in order to function properly.

Like your digestive- or reproductive organs.

A constant excess of tension makes it harder to relax but more importantly: it also leads to a limited ability to activate and relax your muscles at different degrees.

A healthier alternative is a constant fluctuating pattern of tension and relaxation where our muscles have the option of not only being in an on/off mode but rather cycling constantly through different degrees of tension/relaxation according to what is needed.

Not this:


but this:

Trinnvis bryter

Coordination = using what is needed

When we want to make a movement we have multiple choices  as to how to make our bodies perform that movement. If you intend to pick leafs of the ground in your garden you could use a crane to do the job, it would just not be very practical. Keeping your lower arms extended horizontally in front of you for several hours every day while typing on your computer requires a certain activation in your muscles but the coordination or distribution of workload between those muscles is decisive when it comes to how straining this activity will be for your body. Skjelett

And you can switch the activity of typing with pretty much any other activity, like walking, dancing the tango or playing an instrument.

So why would we use more than we need?

Our muscles are controlled by our neurology. A motor unit consists of a nerve attaching to certain muscle fibres of a muscle. The greater amount of fibres it attaches to the “bigger” the movement the nerve controls. In what we call fine motor skills the motor units attache only to a few fibres and the amount of motor units working at the same time and (hopefully) in coordination is very great, on the opposite side of the scale we have large muscles where a single motor unit controls a great amount of fibres and make them all move at the same time giving a high degree of leverage and force with a lesser degree of coordination needed.

But having the neurological hardware to be able to move the different parts of a muscle independently to one another is not the same as actually being able to do this. Through lack of regular use muscles can become neurologically “lumped together” so that we are not able to differentiate between them any more and differentiation is the key to coordination: if I can’t differentiate between the different muscles in my body I am not able to make them to move independently of one another.

Coordination is the ability to decide  what parts of a muscle  to activate  and how those parts are to move  relative  to each other  and to other muscles of the body.

Some people have a natural tendency for good coordination but for most people the “default” coordination is a result of the sum total of how you have used your body up to this moment which is a highly individual matter for most of us.

Therefor training is sometimes needed.


Photo by Tadas Mikuckis on Unsplash

Both Timani and Nutritious Movement ar methods which are all about coordination and fine-tuning this amazing magical thing we call our body in order to move towards the realm of the effortlessness we all can benefit from – whether we are experts or not.


Jeg lytter, altså er jeg..

Lytting som eksistensiell erfaring eller hvordan høre det store mønsteret i en verden av fragmenter.

I Morgenbladet (av 13. april 2012) skrev vitenskapsjournalist Lone Frank om forskningsfunn som indikerte at multitasking, vår tids honnørord i arbeidslivet, ikke bare minsker effektiviteten vår (i tillegg til at den booster produksjonen av stresshormoner i kroppen) men også svekker innlæringsevnen. Distraksjoner i en hver form bidrar til at den kunnskapen som kommer inn går utenom langtidshukommelsen vår og dermed også blir fortere glemt. Men i dag hvor Google har tatt over rollen som vår langtidshukommelse (så lenge vi har internettilgang); hva er egentlig problemet?


Stikkordet er kontinuitet.

Multitasking og andre mentale flipperspill bryter opp vår opplevelse av kontinuitet og gjør oss mer sårbare for distraksjoner. Dette får konsekvenser for vår evne til langsiktig fokusering, altså å holde fokuset rettet mot én ting eller ett fenomen over et lengre tidsrom. I en hverdag som flommer over av flimrende sanseinntrykk via alle kanaler er evnen til å fokusere på én ting ad gangen ikke lenger en selvfølgelig evne.

Med manglende evne til å fokusere følger manglende evne til å oppfatte større former; former som strekker seg ut i tid og som derfor krever et langt strekk av fokus og oppmerksomhet for å oppfattes. Og det er her relevansen til lytting dukker opp.

Denne artikkelen dreie seg om hvordan denne oppmerksomhetsspredningen påvirker måten vi lytter til musikk på.


Hva er form? Form er dét som holder og ordner deler sammen; dét som skaper helhet. Et ordnende prinsipp. Innen musikk er kunnskap om form og evne til å skape og å oppfatte former uvurderlig viten både for musikere, for komponister og for lyttere.

De tre gruppene danner til sammen en gjensidig påvirkende trekant i musikkopplevelsen:

Komponist musiker lytter

– komponisten produserer et veikart av effektive men samtidig begrensende symboler (også kalt noter eller partitur)

– utøveren/musikeren må fortolke disse og legge til sin egen faglige kunnskap og kulturelle bakgrunn (også kalt fortolkning)

– lytteren bidrar ved å bringe til bords sine egen personlige erfaringer og forventninger og mange av de forventningene er (uten at vi nødvendigvis er klar over det) knyttet til oppfattelsen av “form”.

Jeg forstå den ikke!

Som lyttere søker vi ubevisst etter form i musikken vi møter.

Innvendingen om ikke å “forstå” musikken handler som oftest i bunn og grunn om behovet for å finne en logikk i den informasjonen eller de lydene man står overfor og denne logikken ligger gjemt nettopp i musikkens “form” .


Komponisten Arnold Schönberg snakket om det han kalte “organisk form”. Dette begrepet brukes for å beskrive et ordnende prinsipp hvor alle delene i et musikkstykke forholder seg til hverandre som delene i en levende organisme: hver del har sin funksjon som forholder seg til, og påvirker, de andre delenes funksjon. Dette medfører også at hvis vi endrer én del vil det uvergelig få konsekvenser for alle de andre delene. Ingenting er upåvirkelig og adskilt.

Logikken i disse forholdene er basert på basale energilover: aksjon følges av reaksjon, oppbygging følges av utløsning, spenning av avspenning og det er rundt disse forholdene at den musikalske formen bygges opp; som et forløp av hendelser, som sekvenser og mønstre.

Likevel er dét å være i stand til å oppfatte disse mønstrene ikke nødvendigvis noe som kommer av seg selv, det må trenes og en av forutsetningene er nettopp evnen til å kunne fokusere lenge nok til å kunne oppfatte lengre forløp av hendelser. Det hele er litt som forskjellen på å betrakte et pointillistisk maleri på nært hold: helheten er kun tilgjengelig hvis vi tar ett par skritt bakover og utvider synsfeltet vårt.

For de som kan fransk, her er et eksempel på hvordan fargene i et bilde av Seurat skapes gjennom en optisk illusjon som krever, nettopp, avstand for å kunne oppfattes. Ta en titt her

Når det gjelder auditive opplevelser må avstand erstattes med hukommelse: fordi musikk er noe som foregår langs en tidsakse kreves det at vi er i stand til å huske begynnelsen av en frase når vi har nådd slutten av den for å være i stand til å oppfatte frasen som en helhet.

Og er det noe som virkelig hjelper på hukommelsen så er det gjentakelse.

Der hvor vi ved maleriet kan ta et skritt tilbake kan vi, når vi lytter til noe, lytte til det én gang til, i alle fall så lenge det vi lytter til er en innspilling. Spesielt når det gjelder et komplekst tonemateriale kan vi noen ganger være helt avhengige av opptaksteknologi for å få det nødvendige overblikket:

 Den musiske hval

På 1970-tallet ble “save the whales”-bevegelsen et verdensomspennende fenomen bla takket være utgivelsen av CD´en “Song of the Humpback Whale” hvor bioakustiker Robert Payne tok undervannsopptak av “hvalsang”, denne merkelige blandingen av klikking og høyfrekvente, plystrende og ulende lyder som hvalene utstøtte og som takket være vannets ledningsevne når det kommer til lydbølger, kunne nå over ufattelige avstander.

Hvalsang CD

Payne kom over de første opptakene av hval via en marineingeniør som hadde tatt opptak av de merkelige sukkende og ulende lydene mens han lyttet etter Russisk ubåtaktivitet nær Bermudatriangelet. Da Payne spilte av de lange opptakene av tilsynelatende tilfeldige lyder oppdaget han at det dreide seg om organiserte forløp av ulike lyder av forskjellig varighet som ble repetert helt nøyaktig, de korteste på litt over 6 og de lengste på over 30 minutter. Disse sekvensene eller “sangene” ble så gjentatt, noen ganger så lenge som 24 timer i strekk.

Hvalsang sekvens

Er du interessert i å lese mer om de fascinerende forsøkene til Payne kan du ta en titt her

Grunnen til at man først hadde oppfattet lydene hvalene produserte som tilfeldige var at enkelte av sekvensene hadde en såpass lang varighet at det var umulig for forskerne å huske dem når de endelig ble gjentatt. Men ved å høre på opptak som kunne spilles igjen og igjen ( og å se dem fremstilt som en visuell graf) var det derimot plutselig mulig å gjenkjenne mønstrene og sekvensene i lydrepertoaret som ble gjentatt, “formen” som gjorde at lydene gikk fra å være tilfeldige lyder til å bli “sanger”.

Poenget med dette eksempelet: En evne til overblikk er nødvendig for å kunne oppfatte mønster og jo større mønsteret er jo mer overblikk kreves.

Dette har betydning i langt flere sammenhenger enn bare ved musikkopplevelser:

Donald Trump

I politikkens ytre fløyer falbys gjerne de enkle løsningene som kan forklares med noen velvalgte slagord. De små fragmentene som er lette å slynge ut og enkle å oppfatte og som samtidig skaper et verdenssyn hvor vi ikke føler verken tilhørighet eller ansvar for omgivelser og medmennesker. For å kunne ta et mentalt skritt tilbake og se en større sammenheng trengs evnen til å kunne holde et lengre fokus, evnen til å oppfatte en større form.

Uten denne evnen blir de små fragmentene den eneste tilgjengelige virkeligheten, og vi ser ting kun ut ifra vår egen synsvinkel, ute av stand til å se ”det store bildet”, ute av stand til å oppfatte oss selv som del av en større form.

The soundtrack of our time

Hver trend vil til syvende og sist fremkalle sin motsats for å skape balanse. Derfor er det kanskje ikke overraskende at i en tid hvor det flimrende og hektiske er allestedsnærværende oppstår det en økende interesse for musikk som sier det motsatte.

“Before, my pieces were like objects; now, they’re like evolving things.” – Feldman

Innen den klassiske musikken har i de siste årene musikken til komponister som Morton Feldman vekket en stadig bredere interesse. Feldman som levde fra 1926 til 1987 er kjent, bl.a for sin unike kontemplative musikk. Vi snakker om musikk som oppleves best gjennom et par lyddempende øretelefoner eller fra en strategisk plassert stol i et lyddempet lytterom – musikk som krever fullt lytterfokus.


Feldman skal ha uttalt at jo lenger et stykke er jo mindre materiale trenger du som komponist og flere av stykkene hans som kan vare opptil flere timer er ytterst sparsommelige når det gjelder tonemateriale så vel som dynamisk variasjon. Til gjengjeld byr de på en, i vår tid, unik mulighet for langsiktig fokusering og krever et lytterfokus av en helt spesiell kvalitet.

Det dreier seg ikke om fokusering med den hensikt å få kunnskap og stimulering men heller en egen form for dyp iakttakelse.

Feldman selv påpekte hvordan hele hans generasjon var fanget i trenden med å komponere stykker som lå innenfor et 20-25 minutters forløp pr sats og at når lengden på et helt verk oversteg én til én og en halv time dukket helt nye utfordringer opp, utfordringer som endret hele form-begrepet.

 Musikk uten tid

En av de mange definisjonene av musikk er at det er “organisert lyd” og i en organisering spiller gjerne tidsaspektet en viktig rolle. En melodi er enkelttoner satt i en bestemt rekkefølge. De får dermed en utstrekning i tid i motsetning til et bilde som kan oppfattes i et glimt.

Men når denne utstrekningen blir lang nok og materialet som fyller den sparsomt nok slutter vi å oppfatte musikken som lineær, i stedet begynner musikken å påvirke vår oppfattelse av tid:

For å oppleve at noe utvikler seg trengs det som regel variasjon, at noe nytt presenteres. Når noe gjentas identisk i lang tid opplever vi det som statisk. Det musikalske materialet hos Feldman er små elementer som både gjentas og varieres men fordi materialet er så sparsomt føler vi i liten grad at det beveger seg. Samtidig skjer det hele tiden subtile endringer i dette materialet. Denne paradoxale kombinasjonen av variasjon og stillstand bidrar på et vis til å svekke vår oppfattelse av tid som noe lineært. I stedet presenteres vi for dét som, i musikalsk form, tilsvarer evigheten: en opplevelse av et vedvarende “nå” uten begynnelse eller slutt. Som et havblikk for ørene.

 Stille vann

Interessant nok kan slike lytteropplevelser noen ganger skape sinnstilstander som er sammenlignbare med dem som ofte søkes og oppstår i flere former for meditasjon. Grunnen er kanskje at svært mange opplever denne formen for bevissthetstilstand som svært nærende. Hele tiden balanserende: rolig men ikke passiv, kontemplativ men ikke likegyldig, aktiv men ikke rastløs.

Dagens oppfordring med etterdønningene av påskeferie fortsatt i kroppen: Skru av mobilen, innta øretelefonene og lyttestolen og ta et mentalt og sanselig lydbad i Feldmans verk for piano solo “For Bunita Markus” (innspillingen av pianisten Sabine Liebner anbefales, den ligger ute på Spotify) og kjenn hvordan hjernen reagerer på å utsettes for forløp av en slik dimensjon.

CD Morton Feldman musikk

Her er en annen versjon tilgjengelig via youtube 


Hemmeligheten bak en “naturlig teknikk” – Historien om mannen som mistet kroppen sin

It takes a lot of effort to make something look effortless – Ben Mitchell

The best art always seem effortless – Steven Sondheim

Det sies at konsertpianister benytter en finmotorikk med en koordineringsgrad som ligger over den en hjernekirurg benytter ved operasjoner. Det å formidle et musikkstykke som krever at hver finger, hvert ledd i den fingeren og hver muskel i hånd, arm og kropp samarbeider og bidrar til at det samlede resultatet fremstår som en helhet harmonisk, melodisk og rytmisk er egentlig et aldri så lite fysiologisk og nevrologisk mirakel.

Hånd på klaviatur

Kanskje grunnen til at det likevel ikke oppfattes slik er at når kunst på et høyt nivå fremføres er gjerne et av kjennetegnene at det virker ”uanstrengt”. Og kan hende er det grunnen til at så mange musikere og kunstnere innen fag som krever en nitid kroppskontroll er på leting etter en “naturlig teknikk”? Men hva ligger egentlig bak begrepet “naturlig teknikk”?

Sansen vi ikke vet vi har

Det ikke så mange tenker over er hvor mange av våre tilsynelatende dagligdagse handlinger som er liknende mirakler, nevrologisk og fysiologisk sett.

Skjelett – Kopi

Grunnlaget for at vi i det hele tatt er i stand til å bevege oss er samarbeidet som eksisterer mellom hjernen vår, nervesystemet vårt og musklene våre, et samarbeid som kan gjøre oss i stand til alt fra å knytte skolissene til å spille en pianokonsert.Brain

Ikke alle har behov for å spille en pianokonsert eller utføre en hjerteoperasjon, men uavhengig av bruksbehovet vårt så vil de fleste av oss gå gjennom livet mer eller mindre uvitende om de tusenvis av detaljerte mirakuløse prosesser som gjør oss i stand til å utføre de fleste dagligdagse gjøremål. Og en ting gjelder oss alle: det er først når ting ikke lenger fungerer som de skal at vi begynner å ane hvor omfattende dette usynlige samarbeidet mellom hjerne, muskler og nerver virkelig er.

Propriosepsjon er navnet på den sansen som gjør hjernen vår i stand til å vite hvor hver del av kroppen vår til enhver tid befinner seg og som dermed gjør det mulig for hjernen å sende koordinerte signaler i form av motor programmer til kroppen vår – en evne vi tar så for gitt at det omtrent er umulig for oss å forstå hva denne sansen egentlig består i. Så den beste måten å gi et godt bilde av denne sansen på er kanskje å vise hvordan livet til en som må leve uten den arter seg.

Mannen som mistet kroppen sin

ian-watermanDa 19 år gamle Ian Waterman først ble dårlig trodde han det bare dreide seg om en vanlig forkjølelse eller virusinfeksjon. Den kraftige unggutten jobbet som lærling hos en slakter og var vant til å kjøre seg hardt i en utfordrende og fysisk krevende jobb. Han hadde tidligere fått et lite kutt i den ene fingeren og kuttet utviklet seg sannsynligvis til en infeksjon. Det som startet som en vanlig forkjølelse skulle vise seg å være noe mye verre. Mens legene forgjeves forsøkte å forstå hva som foregikk mistet Ian gradvis kontrollen over lemmene  sine og endte opp liggende i en seng uten å kunne styre noen del av kroppen sin fra halsen og ned.

Det som forvirret leger og nevrologer var at tilstanden ikke artet seg som noen alminnelig lammelse: Ian var ikke paralysert, musklene og leddene fungerte fortsatt men hjernens tilgang til dem var blokkert: Ian kunne ikke lenger styre dem til å gjøre det han ville fordi hjernen ikke visste hvor delene befant seg.  Samtidig mottok hjernen hans fortsatt visse signaler fra kroppen, bl.a var han i stand til å føle smerte og temperaturforskjeller.

Dommen fra nevrologene var brutal: resten av livet i en rullestol.

Nerver til besvær

Ians tilstand er en effektiv påminnelse om hvor komplekst og spesialisert nervesystemet vårt er. Vi tenker gjerne på en nerve som en slags kabel som formidler signaler mellom kropp og hjerne. Men virkeligheten er litt mer sammensatt.kabler

Hvis du skjærer gjennom en nerve og tar en titt på tverrsnittet så vil du se at denne nerven inneholder flere mindre deler, nervefasicler,  og inne i hver av disse igjen finner vi individuelle nervefibre.

En nervefiber kan være sensorisk eller motorisk. De motoriske fibrene sender signaler til muskelfibrene om at de skal trekke seg sammen.  De Sensoriske fibrene starter enten i huden eller i muskelen og har forskjellig størrelse: de største formidler informasjon om berøring, muskelfølelse og bevegelsesfølelse mens de minste formidler informasjon om muskeltretthet, temperatur og visse former for smerte.

Hos Ian var de motoriske fibrene inntakt men de store sensoriske fibrene (og dermed også tilgangen til helt spesifikke deler av nervesystemets funksjoner) var skadet, nervefibre som var ansvarlige for å ta inn alle de sensoriske nerveimpulsene som fortalte om leddstillinger og muskelaktivitet og for å mate denne informasjonen videre til hjernen.

Tilstanden, som kan forekomme i ulike grader, fikk etter hvert navnet Sensory Neuropathy: Skadede sensoriske nerver.

En totalt viljestyrt kropp

Ian hadde et avgjørende fortrinn i all uflaksen: han var fortsatt ung da han ble syk. Etter det første sjokket og fortvilelsen over rullestol-dommen fant den unge engelskmannen ut at han ikke ville slå seg til ro med legenes prognoser. Siden de nervene som skulle ha sørget for at hjernen fikk informasjon nødvendig for å bevege kroppen var ødelagte var det nødvendig å skape en ny forbindelse mellom hjerne og kropp. Løsningen, i alle fall halvparten av den,  lå i visualisering.

Ian fant ut at hvis han hadde et helt konkret bilde i hodet sitt av hvilken bevegelse han skulle utføre og deretter benyttet øynene sine som kontroll og feedbackkanal for å fortelle hjernen hvor de delene han skulle bevege befant seg var han i stand til, etter beinhard, årelang opptrening og disiplin, å langsomt og omstendelig kunne styre kroppen sin igjen.Veivalg

Når vi lærer å bevege oss som barn er dette først gjennom grove, store bevegelser som deretter gradvis blir mer og mer fin-koordinert og satt sammen i automatiske mønstre – motor programmer. Dette gjør at vi etter hvert slipper å tenke over alle de små detaljer ved bevegelsen og vi kan frigjøre energi til å tenke på noen annet mens vi sykler, går eller utfører andre koordinerte bevegelsesmønstre. Men det at vi ikke lenger bevisst tenker over hvilken koordinasjonen som må til for å kneppe en knapp betyr ikke at kroppen vår ikke utfører den og en av forutsetningene for slike motor programmer er at hjernen vet hvor delene som skal delta i koordinasjonen befinner seg – at den har et utgangspunkt å jobbe fra.

Uten denne kunnskapen vil hjernen famle i mørke så og si. Ian som etter sykdommen levde i en kropp hvor hjernen ikke lenger kunne benytte noen av de tidligere automatiske bevegelsesmønstrene var nå på et vis tvunget til å gjøre alt ut i fra et nullpunkt: alle koordinasjoner måtte nå gjøres 100% bevisst.

Har du eit personleg problem med tyngdekrafta?”∗

De automatiske motor programmene som vi benytter hver dag er også basert på en innebygget underbevisst forståelse for fysiske lover og hvordan de påvirker kroppen vår.  Denne forståelsen benytter vi oss av daglig, feks hver gang vi skal løfte noe. Et enkelt eksempel: Størrelsen på basen din, det vil si om du står bredbent eller med samlede føtter er avgjørende for om du vil vippe over ende eller ikke hvis du holder noe tungt ut fra kroppen. Her er et visuelt eksempel på hva som skjer om man ikke har denne kunnskapen: kran som tipper

Ian, som ikke lenger har tilgang til sine automatiske motor program må dermed hele tiden forholde seg bevisst til disse generelle lovene: hver gang han skal løfte noe må han beregne hvor mye vekten av gjenstanden vil påvirke balansen i resten av kroppen og deretter justere stillingen på armer og ben og spennings-graden i musklene i dem basert på dette.

Vi tenker sjelden over de fysiske lovene som omgir oss og påvirker oss hver dag. Det er ikke tilfeldig at biomekanikk fortsatt er et relativt ukjent begrep for de fleste. Kunnskapen om hvordan biologisk materiale (les: det som kroppen vår er bygget opp av) påvirkes av fysiske krefter (for eksempel tyngdekraften) er ganske enkelt ikke noe de fleste går rundt og tenker på. Likevel lever vi alle under disse lovene, vi er bare så heldige at vi sjelden trenger å forholde oss bevisst til dem, unntatt ved de anledningene hvor propriosepsjonen vår er en anelse mer svekket enn til vanlig, for eksempel ved beruselse.

For en som Ian som er absolutt avskåret fra denne sansen blir dét å forholde seg bevisst til tyngdekraften en meget bevisst handling. Bl.a blir ansvaret som hviler på øynene og synet altomfattende: så lenge han kan bruke synet til å gi hjernen tilbakemelding om hvor kroppen hans befinner seg er Ian i stand til å styre kroppen sin med en kontroll som han (foreløpig) er alene om i verden. Hvis denne feedbackkanalen forsvinner, for eksempel ved at lyset slås av, mister han øyeblikkelig kontroll over kroppen og faller sammen som en filledukke, et resultat av hjernens mangel på feedback fra kroppen og dermed dens evne til å justere kroppen i forhold til tyngdekraften.

Hjerne søker kropp

file6881288615765Når vi ser små babyer bevege seg langsomt, omstendelig og målbevisst er vi vitne til en omhyggelig opptrening av koordinasjon og motor mønstre som senere skal danne grunnlaget for alle bevegelsene som følger gjennom et langt liv. Det fokuset som barn i denne fasen har når de beveger seg er dypt konsentrert og vi kan fortrylles av hvor “søtt” denne konsentrasjonen rundt handlinger som å kneppe en knapp eller gripe rundt en gjenstand er. Men det som foregår i hjernen under en slik opptreninger er i virkeligheten noe som snarere burde påkalle vår beundring: Skanninger av hjernen til Ian når han utfører sine bevisst koordinerte bevegelser påviser en aktivitet i deler av hjernen som vanligvis kun brukes ved den mest sofistikerte form for intens konsentrasjon, områder som reserveres for handlinger som sjonglering.

I tillegg er det en annen pris som Ian hele tiden betaler men som vi med propriosepsjonen vår i behold slipper å forholde oss til: hjernen vår krever og er avhengig av kontakt med kroppen. Når denne kontakten ikke er der opplever hjernen det som en instinktiv trussel. Å ha denne tilstanden vil altså si at du hele tiden går rundt med et nervesystem mer eller mindre i helspenn og at du konstant er nødt til å gi hjernen visuell feedback for å holde panikken stagget.

Tenk selv hvordan du opplever det å bomme på et trappetrinn når du går ned en trapp. Det hugget som går gjennom oss i dét det forventede støtet fra underlaget ikke kommer er hjernen som roper etter feedback fra kroppen, en feedback som i denne anledningen ikke kom som forventet og som i Ians tilfelle aldri vil komme.


Bevisst kroppsbruk og ” bevisst kroppsbruk”

De fleste handlinger som krever en spesielt sofistikert form for kroppskoordinasjon som musikkutøving, dans eller toppidrett fordrer at vi trener opp og bevisstgjør deler av kroppen gjennom øvelser og stadige bevisste repetisjoner. Gjennom dette arbeidet får vi en mer detaljert kontroll over kroppen vår. Vi kan si at denne kontrollen ligger latent i de fleste av oss som en mulighet, selvfølgelig også influert av ting som arv og miljø. Men uansett hvor detaljert og rigorøst vi tror vi styrer kroppen vår: vi kontrollerer bevisst likevel bare en brøkdel av alle de signalene som trengs for å utfør den handlingen vi gjør, konsert, dans eller offpist. Resten av signalene er bygget opp av de uhyre komplekse motor mønstrene som hjernen vår har designet over tid og som vi alle er avhengige av (Ian Waterman er et eksempel på nøyaktig hvor avhengige).


En vidtflyvende tanke: vår innebygde fascinasjon for ytre mønstre speiles av at vi selv er fysiologisk og nevrologisk mønster-baserte skapninger.

( For flere tanker rundt fenomenet mønster ta en titt på denne artikkelen)

Det at vi tar disse mønstrene for gitt er kanskje det beste beviset på hvor utrolig sømløst og fininnstilt dette systemet er. Bare når vi er vitne til dette mønstret på sitt ypperste  som på en konsert, en ballett forestilling eller et sportsarrangement kan vi bli slått av dets kompleksitet og imponerende muligheter: når en utøver på toppnivå får noe som er så grunnleggende komplekst til å se ”uanstrengt” ut.

En tilsynelatende uanstrengt teknikk betyr altså ikke, nevrologisk sett, at noe er ”uten anstrengelse” men heller at noe er velfungerende, samkjørt, velkoordinert til det ytterste. Og det er dette som ligger til grunn for en såkalt  ”naturlig spilleteknikk”: ikke en kroppskontroll som kommer av seg selv uten innsats bare vi slapper nok av, men en sofistikert kompleks koordinasjon som gjennom sitt uanstrengte uttrykk viser oss hva vi bærer i oss av muligheter.


∗  En takk til Brynhild Winther for bruken av en av hennes tekster som en overskrift i denne bloggen. Anbefaler alle å ta en titt på kunsten hennes her!

Vil du vite mer sjekk ut BBC Horizon- dokumentaren “The man who lost his body” som forteller hele historien om Ian waterman. Her er et lite klipp:

Lyd – til glede og besvær

“(..)if you think it´s too loud, it´s way too loud”

– Seth Horowitz: The universal Sense: How hearing Shapes the Mind

Støy defineres gjerne som uønsket lyd hvilket viser tydelig at det også til en viss grad er et subjektivt og situasjonsbestemt fenomen: en manns støy er en annen manns musikk, en rockekonsert kan være euforisk for en publikummer og enerverende for naboen som prøver å sove vegg i vegg med en hjemme alene-fest. Men støy som fenomen kan fort få langt alvorligere konsekvenser enn dårlig nattesøvn.


Støy – et subjektivt og globalt fenomen

Helt fra Eva fikk nok av Adams snorking og dultet til ham i de resterende ribbena hans har uønsket støy fulgt utviklingen til mennesket. Med den industrielle revolusjonen økte graden av støy dramatisk og tendensen gikk kun i én retning. Industri og fabrikker vokste frem i rasende fart, trafikken ble stadig større og ettersom vi beveger oss inn i det 20 århundre begynner et økende antall lyd-produserende husholdningsapparater å finne veien inn i de fleste hjem og sosiale arenaer – TV og radio var stadig på framvekst.

Parallelt med dette begynte det å dukke opp teorier om at dét å utsettes for den graden av støy som vårt samfunn nå i større og større grad produserte kunne ha negative effekter på helsen.

Engstelsen resulterte blant annet i ønske om mer informasjon: I 1973 fant en omfattende kongress med navnet “Noise as a Public Health Problem” sted, arrangert av American Speach and Hearing Assosiation, avholdt i Dubrovnic, Yugoslavia. Asha logoMålet var å bringe sammen fagfolk som kunne presentere den viktigste kunnskapen til dags dato som omhandlet “støy-problemet”. Temaene på kongressen dekket et bredt felt, fra forskning rundt støy-relaterte hørselsskader til psykologiske konsekvenser av kontinuerlig støy. Kongressen i sin helhet ble omtalt som en suksess og det ble kun meldt om to store skuffelser: den ene var at forskerne fra Russland ikke kunne komme da de ikke rakk å få ordnet innreisepapirer (det internasjonale politiske klimaet var ikke spesielt avslappet på denne tiden), den andre store skuffelsen var at kopimaskinen (entall) ikke virket…

Flere av bidragene fokuserte på effekten støy har på fysiske prosesser i kroppen, spesielt for mennesker som oppholder seg konstant i støy-rike omgivelser. Bland annet viste undersøkelser av fabrikkarbeidere som hadde jobbet i flere år rundt støyende maskineri at et flertall hadde en unormalt forhøyet forekomst av skader på de indre organene i mageregionen. sveiser

I sin bok “Effects of Noise on people” beskiver James David Miller en rad kjente effekter som støy har på ulike deler av kroppen vår. En av dem er endring i spyttproduksjon og utsondring av magesaft. I tillegg kommer påvirkning av muskulatur og blodomløp og selvfølgelig de mer kjente effektene av vedvarende høy lyd med tinnitus og nedsatt eller skadet hørsel som resultat.

Dét faktum at støy og lyd påvirker oss fysisk så vel som psykisk var og er fortsatt vel dokumentert.

The soundtrack of our time

I dag er lyd et allestedsnærværende fenomen og derfor også et sansefenomen som hjernen vår til en viss grad modererer for at vi skal ungå å bli totalt overveldet. Til alle tider på døgnet er vi, med mindre vi befinner oss i et rom som er spesialbygd for sanseberøvelse, omgitt av lyder som øret vårt og dermed hjernen vår oppfatter.

Det faktum at en del av hjernen vår arbeider kontinuerlig med å prosessere lydinntrykk har en pris i form av den energien kroppen vår bruker på denne prosessen. Hvor mye dette sliter på oss kan vi til en viss grad oppleve fysisk i de øyeblikkene hvor typisk “allestedsærværende” lyd (som summing fra elektriske apparater, kjøleskap plutselig blir borte i forbindelse med et strømbrudd.

Mens vi om natten lukker øynene og på den måten skrur av den visuelle flommen av informasjon er hørselen vår noe som forblir “på”, i søvn så vel som i våken tilstand. Så hvis vi skulle gå biologisk til verks er det kanskje greit å starte med å spørre seg hvorfor vi er utstyrt med en sans som er konstant “på”. Hva er hovedpoenget med vår auditive mottakelighet?


Et enkelt svar: Lyder er varsler. Vi er designet for å leve i en verden som opprinnelig ikke hadde annet enn naturlig lys. Farer var dermed ikke alltid oppfattbare via synet, i tillegg har vi mennesker, som ethvert rovdyr øynene plassert på framsiden av hodet, noe som lar baksiden vår være en sårbar flate. Ørene derimot ( selv om vi ikke har enkelte dyrs evne til å vri dem i alle retninger) var det aller beste varselsystemet vi hadde. Det er så effektivt at det til og med kan bringe oss tilbake fra sovende tilstand hvis et jordskjelv skulle melde sin ankomst.

I kroppen vår er hørselen (som alle de andre sansene våre) koblet til andre deler av fysiologien vår gjennom en rekke reflekser, blant annet såkalte audio-muskulære reflekser. Disse fører til at vi, blant annet, automatisk vender hode og øyne i retning av lydkilder for å finne ut hva som laget lyden. Siden det er snakk om reflekser skjer dette uten at vi bevisst styrer bevegelsen. Samtidig settes også andre prosesser i gang som forbereder kroppen vår på ulike handlinger som f.eks. kamp eller flukt. Noen av disse trigger deler av kjertelsystemet og glatt muskulatur i kroppen vår: hormoner frigjøres, hjerterytmen vår akselererer og pustemønsteret endres.Løve

Dagens fare-triggere

Moderne samfunn i dag vektlegger gjerne at innbyggerne skal kunne leve med en viss grad av sikkerhet og forutsigbarhet. Sikkerhet og forutsigbarhet er forutsetninger for de fleste andre viktige samfunnsinstitusjoner vi har. I dag utgjør ikke lenger løven i buskene en konstant fare, samtidig inneholder det “trygge” samfunnet vi har bygget opp, paradoksalt nok, flere kilder til stress-triggende støy enn noe annet og som et resultat har vårt lydvarslingssystem aldri vært mer i aktivitet enn nå: selv om jeg vet at traileren som kjører forbi meg er adskilt fra fortauet med en 1 meter høy betongkant trigger lyden den lager allikevel en formidabel stress-reaksjon i kroppen min basert på mine opprinnelige innebygde reflekser.OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Én slik kjent refleks er “Startle”-refleksen,- en høy brå lyd vil i de aller fleste tilfeller utløse de samme refleksene hos de fleste: blinking med øyne, en typisk ansiktsgrimase og bøying av knær og krumming av ryggrad idét kroppen starter på bevegelsen som, hvis den ble fullført, ville krølle oss sammen til en ball.

Subjektive reflekser

Ikke alle opplever disse refleksene like sterkt; en lyd som hos enkelte kan føre til en liten rykning og et raskt sideblikk kan få andre til å hoppe og innta karatepositur. Hva bunner forskjellen i? Muskelrefleksene våre er avhengige (blant annet) av den generelle spenningen vi til daglig bærer i muskulaturen vår, vår såkalte “resting muscle tension”.

Graden av spenning i muskulaturen vår skal ideelt sett veksle kontinuerlig i et bølgemønster av spenning og avspenning, styrt av det autonome nervesystemet vårt. Dette sørger for å gi kroppen vår en balansert mengde av hvile og stimuli og er altså avgjørende for i hvor stor grad støy og lyd er i stand til å trigge våre fare-reflekser og ikke minst: hvor mye av energien vår vi forbruker i prosessen.

Dermed burde vel den logiske motvekten av stress-skapende støy være fravær av lyd? Fjern lyden og dermed stresset. Men fraværet av lyd kan paradoksalt nok være like stressende som uønsket lyd..

SPA-behandlinger, tortur og meditasjon

Sanseberøvelse, hvor hørsel så vel som alle andre sanser fjernes eller blokkes ut, utøver en såpass sterk belastning på psyken vår at det hyppig benyttes i tortur, noe bilder fra Guantanamo leiren av knelende bundne fanger med øreklokker og øyebind er et eksempel på.guantanamo-fange

På den andre side benyttes den samme sansedeprivasjonen også i flere spirituelle praksiser og meditasjonsteknikker som et middel for å oppnå en kontemplativ tilstand og vende sinnet innover (dog med den viktige forskjellen at det foregår frivillig uten nærvær av vold, trusler og hat).

I vitenskaplige forsøk hvor forsøksobjekter frivillig blir utsatt for total sansedeprivasjon begynner samtlige etter en viss tid å hallusinere. Det har vist seg at hjernen vår er avhengig av sansestimuli for at visse prosesser skal gå som normalt og hvis vi ikke bringer noen stimuli til bords tar hjernen saken i egne hender og skaper sine egne stimuli. floatingtank

Innen velværeindustrien finner vi SPA-behandings variant av sanseberøvelse: “floater-tank”, en lydisolert, mørklagt kokong-liknende tank med saltvannsløsning som holder kroppens egen temperatur. Saltkonsentrasjonen i vannet er så stor at du holder deg flytende uten å måtte “svømme” og det skapes dermed en følelse av fullstendig vektløs tomhet.

Ikke fravær av lyd men rett type lyd

Samtidig er dette total-fraværet av lyd og sansestimuli ikke dét de fleste av oss oppsøker når vi ønsker å koble av. Derimot er det snarere en bestemt sammensetning av lyder som vi gjerne assosierer med avslapning.

Ordet “soundscape” er navnet på en sted- eller miljø-spesifikk lydsammensetning, den auditive varianten av ordet “landscape”. En by vil ha en soundscape som skiller seg drastisk fra den vi finner ved et tjern i en skog. (les mer om “Soundcape” i posten “jakten på filteret” )

I sin bok The Great Animal Orchestra” inndeler forfatter Bernie Krause vår verdens soundscapes i en grov tredeling:

  • Biofoni er betegnelsen på lydlandskap skapt av dyr, insekter og planter
  • Geofoni er naturlig lyd som vind, vann og regn
  • Antropofoni er menneske-generert lyd: trafikklyder, industri, maskiner, alarmer, tale og kommunikasjon – soundscapes som har en tendens til å ha en negativ og nedbrytende effekt på de ulike biofoniene den kommer i nærkontakt med. the great animal orchestra

Avslapnings-musikk-industrien er stor-forbruker av både biofonier og geofonier (tenk klukkende bekk, bølger mot stranden og kor av sirisser) og en av grunnene til at det selger så bra er at svært mange av oss finner behag i disse lydlandskapene, noen ganger iblandet enkelte innslag av pan-fløyte, gitar, harpe eller andre instrumenter som gjerne enten spiller på overtoneskalaen eller er rike på harmoniske overtonespektere. avslappende musikk

Videokanalen Relax TV på youtube, skapt av filmskaper og “medtative artist” Johnnie Lawson tilbyr blant annet timelange opptak av ulike biofonier (for eksempel 10 timer kontinuerlig skogslyd). I kommentarfeltene til videoene flommer det over av tilbakemeldinger om bruk av videoene som bakgrunnslyd under studier, i bilen på vei til jobb, på kontoret, på flyreiser, som innsovingsmedisin om kvelden og én mann rapporterte at han benyttet dem i heisekranen under jobb på et konstruksjons område. Videoene er vel verdt å teste ut her

Samklang – organisering og overlevelse

Selv om svært mange finner denne typen lydlandskaper tiltalende oppfatter vi i virkeligheten kun en brøkdel av den kompleksiteten som disse biofoniene besitter. Går vi inn på detaljnivå kan lyden av en froskekoloni ved et vann nattestid eller en eng full av sirisser åpenbare et minutiøst lydlandskap med en overraskende grad av livsviktig organisering.

Et lite eksempel: i boken nevnt ovenfor forteller Bernie Krause om en interessant obeservasjon av betydningen organisering spiller for overlevelse innen ulike biofonier: Mens han gjorde lydopptak ved en froskedam nattestid registrerte Krause at det tettvevde lydteppet av kvekking også fungerte som en effektiv beskyttelse mot rovdyr: lyden froskene laget var synkronisert på en slik måte at den ga inntrykk av å komme fra alle kanter på engang. Dermed var det ikke mulig å bestemme lokaliseringen av enkeltindivider, særlig ikke for rovdyr som nattestid benytter seg primært av hørselen for å jakte. Tjern om kvelden

Froskekoret ved dammen opplevde imidlertid å bli jevnlig forstyrret av passerende jetfly når de kom innen hørevidde fra dammen. I etterkant av disse motorforstyrrelsene tok det froskene ofte så lenge som 45 minutter å få reetablert sin opprinnelige grad av synkronisert lyd og i de innledende nølende forsøkene sto enkeltindivider mer tydelig fram og ble også mer sårbare: i etterkant av hver flyforstyrrelse kunne Krause registrere flere rovdyr som coyote og ugle i gang med måltidet.

Musikk – antropofoniens froskedam

Bioakustikeren Krause hevder at vi mennesker har en tendens til å fokusere for mye på enkeltdeler framfor helhet: vi søker ofte å isolere den enkelte arts lyder framfor å “se” eller snarere høre på helheten den er en del av. Det er samspillet som ofte er avgjørende i biofonien, både for kommunikasjon og for overlevelse. Dette vises blant annet gjennom at i dyreverdene har hver art sitt eget frekvensområde som gjør at de er hørbare i samklang, de overdøver hverandre ikke, og de tilfellene hvor enkelte innehar det samme frekvensområdet så løses konflikten gjennom timing.

I antropofoniene, vår egne soundscapes, er det gjerne kaos som råder og svært få har noen som helst form for organisering. Men det finnes noen unntak og ett av dem er Musikk. I et orkester finner vi, gjennom de ulike instrumentgruppenes variasjon av klang og pitsj-område, den samme organiseringen som i biofonien, den eneste forskjellen er at dyrene har lenger erfaring i samspillets kunst enn oss.

Det er kanskje ikke rart at Krause ga boken sin tittelen “The Great Animal Orchestra – finding the origins of music in the world´s wild places”?

Artikkelen sto på trykk i 24.01.15



Jakten på filteret

Uansett hvor minutiøs gjengivelse av lydbildet du klarer å skaffe deg gjennom kvalitetsanlegg, kabler og høytalere: det største filteret mellom deg og musikken bærer du alltid med deg.

“Hvis et tre faller i skogen og ingen er i nærheten til å høre det, lager det da en lyd?”Stort tre

Dette er et gammelt filosofisk tankeeksperiment hvor poenget ikke nødvendigvis er å komme frem til et svar men å hensette mottakeren i en bestemt bevissthetstilstand, evt. påpeke finurligheter rundt emner som persepsjon og kvantefysikk. Her vil jeg imidlertid prøve meg på et svar av en litt mer jordnær karakter: Svaret er nei, det vil ikke skape noen lyd, det vil derimot skape lydbølger.

Lydbølger kan skapes uavhengig av lyttere men lyd (fysiologisk og psykologisk sett) er et fenomen som skapes i møtet mellom lydbølger og mottaker med et egnet “mottaksapparat”. Derfor er det verdt å vite litt om dette mottaksapparatet siden vi gjerne har en tendens til å ta denne siden av lyttesituasjonen for gitt.

Når vi lytter til musikk fokuserer vi gjerne på avsender-siden: vi snakker om utøvere og artister eller avspillingsanlegg, høytalere og kabler. Alle disse instansene vil ha en innvirkning på det vi hører og i vår søken etter den perfekte lydopplevelse prøver vi gjerne å fjerne flest mulig filtre mellom oss og musikken.

Men det største filtret bærer vi alltid med oss.

 Indre filtre

The Soundscape

På 1970-tallet kom boken “The Soundscape – our sonic environment and the tuning of the world” av den canadiske komponisten og forfatteren R. Murray Schaefer. “Soundscape” (et ord Schaefer har skapt basert på “landscape “) spiller på summen av de lydlige omgivelsene som omgir oss og som vi lever våre liv i. Schaefers forskningsområde er disse soniske omgivelsene og hvordan lydene som omgir oss til hverdags har endret seg gjennom tidene ettersom samfunnet vårt og omgivelsene våre har endret seg (den største avgjørende faktoren her var den industrielle revolusjonen med sin enorme omrokkering av samfunnet og innføring av vår moderne maskin- og teknologialder).

Beboere i dagens moderne bysamfunn utsettes for et bombardement av lyder som ikke fantes tidligere (trafikk, maskiner, kommunikasjonsteknologi og reklame), lyder som bidrar til å skape et helt nytt “soundscape”. Som komponist og lydforsker var Murray Schaefer interessert i hvordan dette moderne “lyd-landskapet” påvirker oss som lever i det og han var ikke nådig i sin dom: allerede på 1970-tallet gikk han så langt som til å snakke om “lydforurensning” når han omtalte effekten av sin tids “soundscape”.

I dagens lydmettede samfunn vil nok flere være enig med ham. Sov-i-ro´en er blitt fast reisefølge ved storbyferier og på T-banereiser er det omtrent umulig å ikke dele vogn med minst 5 sett med hodetelefoner som med sine små kokonger av lyd skjermer brukeren for omgivelsesstøy og den halvkvalte musikken fra alle de andre hodetelefonene.


Ytre og indre filtre

I tillegg til å skjerme oss med slike ytre filtre av ulike slag er vi mennesker fra naturens side utstyrt med naturlige, innebygde filtre for å skjerme oss mot mental overbelastning.

Når vi sitter på en kafé og snakker med en venn, bombarderes vi med lyd fra en mengde ulike kilder. Bakgrunnsmusikk, klirring av skåler, radiomusikk, barneskrik, trafikkstøy utenfra og mennesker rundt oss som samtaler. I denne kakofonien forsøker vi å sjalte ut stemmen til vår venn som best vi kan. Ørene våre fanger opp mye mer enn det vi benytter oss av i samtalen, men vi velger oss bare ut det vi har behov for i øyeblikket. Den evnen som vi bruker til å plukke ut stemmen til vår venn er den samme som vi benytter til å sjalte ut de delene av våre lydomgivelser vi ikke umiddelbart har bruk for. Uten denne evnen ville de fleste av oss raskt overveldes av mental overbelastning. Selve prosessen med å sjalte ut de delene vi trenger går mer eller mindre ubevisst men interessante ting kan oppstå når vi prøver å utfordre denne naturlige silingsprosessen i oss selv.


crowded cafeOg hvorfor skulle vi det?

Grunnen er enkel: i de fleste tilfeller benytter vi oss av filtreringsevnen vår for å beskytte oss mot et daglig lydlandskap som utgjør en meget konkret fare for mental overbelastning men denne konstante filtreringen påvirker også vår evne til å lytte.


Hvorfor er dét å lytte til musikk, en fysiologisk prosess som de fleste benytter seg av, noe de færreste tenker over? Selve den fysiske prosessen å lytte er noe vi sjeldent ofrer en tanke fordi det jo går “av seg selv”. Dermed er vi heller ikke klar over at den prosessen som former vår lydopplevelse ikke er statisk og gitt engang for alle: den kan styres og dermed gi oss økt tilgang til musikken men dette krever en egen innsats, ikke minst i form av fokus.

Hvis vi tar en titt på dagens reklamer for den ideelle livsstil er det påfallende hvor mange som handler om å være tilgjengelig og gjøre flere ting på én gang. Det er ikke tilfeldig at fenomener som Mindfullness øker i popularitet parallelt med et samfunn hvor distraksjoner står i høysetet. Det faktum at flere og flere mennesker oppsøker hjelp for å lære hvordan de skal fokusere sier noe om at det ikke er mange arenaer igjen i samfunnet hvor denne evnen er påkrevd og dermed trenes naturlig.


Dét faktum at lytting i dag er en mer eller mindre ubevisst prosess for mange er også et resultat av den rollen musikk spiller i samfunnet vårt i dag. Musikk er gradvis gått over fra å være noe vi fokuserer til å bli ett skjermbrett som tillater oss å fokusere på noe annet. Den er blitt ett av våre mange ytre filtre som gjør det mulig for oss å ignorere de lydene i våre omgivelser som vi ikke umiddelbart har bruk for eller ønsker å ta inn. Men denne rollen som filter gjør også at vi forholder oss mer ubevisst til selve lyttesituasjonen. Det er tross alt en situasjon vi har lært oss å forbinde med distraksjon. Dette er hva den amerikanske filosofen Jerrold Levinson snakket om når han sa:

For the listener who wears earplugs a very LOUD performance is the best.

For én som har utviklet gode interne ørepropper skal det gjerne litt sterk skyts til for å trenge gjennom og på veien har de finere detaljene en tendens til å forsvinne. God musikk krever derimot at vi går den i møte i lyttesituasjonen men for å gjøre det trenger vi å kunne fokusere.

Så som et oppfordring: oppdater gjerne anlegget men vær samtidig klar over det indre filteret.

Artikkel ble publisert i 29.06.2014